Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU – les mer.
På Lucia-dagen 13. desember er det tente lys alle vegne, nybakte lussekatter og barnestemmer som synger St. Lucia-sangen. Men natta før, da er det fare på ferde.
Sagnene forteller at på Lussi Langnatt herjet Lussi omkring med en flokk andre overnaturlige vesener. Den farende flokken minner mye om Åsgårdsreia som var særlig aktiv natt til 1. juledag. Maleriet «Aasgaardsreien» fra 1872 er malt av Peter Nicolai Arbo og befinner seg i Nasjonalmuseet.
(Foto: Nasjonalmuseet)
Lussi langnatt ble i
tidligere tider ansett som den lengste natta i året, og det var en natt da onde
krefter hadde fritt spillerom.
Da burde du passe ekstra godt på, særlig hvis du
ikke var helt i rute med juleforberedelsene.
Ifølge folketroen ble
det denne natten åpnet en passasje til underverdenen, der gjengangere kunne
passere fritt. Da var det farlig for mennesker å ferdes utendørs.
Unger måtte ikke være ute i mørket
Lussi er et vesen som
etter tradisjonen dro rundt med følget sitt av gjengangere. Unger måtte ikke
være ute i mørket denne natten.
Da kunne Lussi og hennes følge av hvileløse
døde komme for å ta dem med.
Alle måtte holde seg
innendørs denne natten. Helt til morgengry lot man lysene brenne for å holde
de underjordiske på avstand.
Natten er også blitt
kalt Lucifer-natt, etter den falne engelen Lucifer.
Lussi som strengt arbeidstilsyn
Språkforsker Tor Erik Jenstad ved NTNU er også ordbokredaktør og folkemusiker.
(Foto: Privat)
Lussi er særdeles
opptatt av å sjekke om folk er i rute med juleforberedelsene.
– I de sørvestre
delene av Norge er det tradisjoner om ei Lussi som dro omkring som et slags
arbeidstilsyn og så etter at alt grovarbeid til jul var gjort unna. Om ikke alt
var i orden, kunne hun straffe strengt, sier språkforsker Tor Erik Jenstad ved NTNU.
Hun kunne finne på å rive ned murpipa
og til og med gjøre folk lamme, forteller han.
– Hun kunne også bli brukt til å skremme ungene med, så de skulle holde seg
inne om kveldene fram til jul. Det blir litt det same som med julegeita på våre
kanter, sier nordmøringen som blant annet holder foredrag og kåserier om
juletradisjoner og språkuttrykk.
Natta da dyrene snakker
Tor Erik Jenstad
forteller at ifølge historien merket dyrene Lussi langnatt ekstra godt, siden
natta var lang og det var lenge til neste morgen og ny foring.
Dessuten kunne
dyrene snakke denne natta.
– Da biter kua tre
ganger i bandet sitt og sier «Lussinatta er lang!». «Hun er lang som to» svarer
sauen, referer Jenstad fra mytene om samtalene som foregikk i fjøset.
Og ingen mennesker
måtte våge seg ut i fjøset denne natta. Da gikk det dem ille.
De møkkete barna ble opphavet til de underjordiske
I enkelte sagn blir
Lussi beskrevet som Adams første kone og urmor til de underjordiske.
Lussi
møter Gud mens hun bader ungene sine, og Gud spør om han kan få se på barna
hennes.
Lussi har barn som
hun ikke har rukket å vaske, og nekter å vise frem møkkete barn. Da sier Gud at
de ungene som hun skjuler for ham, må forbli skjulte.
Disse barna blir opphavet
til de underjordiske.
Åsgårdsreia kommer farende
Og farende farer er
ikke over ennå. Nærmere jul og særlig på julenatta mellom julaften og 1.
juledag, var ifølge gamle folketro en tid da gjenferd, overnaturlige og
underjordiske vesener var på ferde.
Folk måtte verge seg
mot Åsgårdsreia, det ridende følget av vesener som suste gjennom luften. Det
gjorde de ved å male tjærekors over dørene og på tønnene med juleøl.
En eldgammel skikk
var også at på julenatta ble det lagt ut halm på gulvet som hele
husstanden sov på.
Gjenferdene måtte få sove i folks senger
En av forklaringene på dette var at gjenferdene skulle få
godt leie og plass til å sove i sengene. Slik holdt man gjenferdene i godt lune for å unngå ulykker.
Det var altså ikke
bare-bare å holde på julefreden.
En vanlig oppfatning var at Åsgårdsreia
besto av døde personer som ikke hadde gjort seg fortjent til å komme til
himmelen, men heller ikke hadde havnet i helvete.
Straffen deres var at de
måtte ri hvileløse omkring på jorda.
Andre navn på Åsgårdsreia er joleskreia
og oskoreia, og på samisk joulogadze.
Referanser:
Tor Erik Jenstad/NTNU,
Snl.no/Sveinung Lutro, Tromsø Museum/Marit Anne Hauan, UiT/Liv Helene Willumsen