I Høyre er mange betuttet over persongalleriet som partiets valgkomite peker på som nytt ledersjikt. Jeg for min del, født og oppvokst med et horn i siden til Høyre, er kjempefornøyd.
Utvilsomt er Ine Søreide smart og kunnskapsrik. Men hun har personlig utstråling på linje med et sort hull. Henrik Asheim besitter en viss slagferdighet, men auraen hans består av urban arroganse. Og wonderboy Ola Svenneby? Nei, han er og blir et klessetryne.
Selvsagt er det hårreisende urettferdig å bedømme disse flinke folkene ut fra fordomsfulle kriterier som dette. Men den nye offentligheten har skapt et spillerom for personkjemi som politikken ikke kan overse.
Når Høyre velger å gjøre det, til glede for sine motstandere, er det bare å takke og bukke.
Skal Ernas partikaniner stå for fornyelse? For all del. Lykke på reisen ned i skyggenes dal.
Innad i partiet er det den geografiske skjevfordelingen misnøyen rettes mot. Den siden av opprøret har begrenset troverdighet. Når Nordland Høyre vil erstatte Asheim med Sandra Bruflot fra Buskerud, altså enda enn østlending, sier det sitt om samling rundt Oslo-gryten som et varemerke store deler av Høyre faktisk ønsker å rendyrke. I tråd med resten av partiets sentraliseringsideologi.
Men hele organisasjonen er ikke på linje. Valgkomiteens innstilling er hos mange høyrefolk blitt oppfattet som et illevarslende signal. Det forteller dem at toneangivende krefter, bevisst eller ubevisst, har gitt opp ambisjonen om å være et landsdekkende parti. Stumpene skal reddes ved å satse på urbane velgere, hovedsakelig i hovedstadsområdet.
I praksis er Høyre i ferd med å overgi borgerlig velgermasse langs hele den produktive kysten, fra Jæren til Finnmark, i hendene på Fremskrittspartiet. Som har det betydelige fortrinnet å være ledet av et råskinn fra Sunnmøre.
På venstresiden bør vi være bekymret for denne utviklingen. Sylvi er en hard negl, og kampen om fremtidens fellesskapsforståelse blir beinhard. Før eller senere vil nok venstrekreftene savne Høyre som ansvarlig og anstendig motpol. Men enhver politisk bevegelse bærer et selvstendig ansvar for sin tilbakegang. Venstre har brukt et hundreår på å gå til grunne. Høyre kan følge etter i et mye større tempo.
En blytung østlandsdominans i lederskapet føyer seg pent inn i hovedinntrykket: Strategisk tankekraft har vært mangelvare over lengre tid. Vi som ikke vil Høyre vel, opplevde en indre jubel da partiet avviste å ta et oppgjør med Erna Solberg etter Sindre-skandalen. Sannsynligvis er det den største feilvurderingen i nyere norsk politisk historie.
Charlotte Spurkeland er på spaltistens liste over eksepsjonelle kvinnelige høyrepolitikere i Bergen.
Foto: EIRIK HAGESÆTER
Å sende en skadeskutt Erna inn i manesjen, fremfor å gi henne en verdig sorti, var ubarmhjertig. Med unntak for Svenneby ligger ansvaret ikke minst hos disse som nå blir pålagt å gå fra nederlag til seier. Skal Ernas partikaniner stå for fornyelse? For all del. Lykke på reisen ned i skyggenes dal.
Vi andre, i alle fall vi som står ved vår skadefryd, er allerede begynt å glede oss til neste valgkamp. Det er vanskelig å se hvor den folkelige appellen til Høyre skal komme fra. En hvit pinn kan skytes etter å få oppleve Ine Marie Eriksen Søreide under et russebuss-lignende felttog av Ernas merke. En like effektiv torgkjerring som madam Solberg blir det nok lenge til politikken velsignes med på ny.
Nå må det med skam bekjennes at min aversjon mot Høyre først og fremst er av nasjonal karakter. På det lokale plan, der mennesker møtes ansikt til ansikt, er det en annen skål. Ved noen få anledninger har jeg tatt aktiv del i lokalpolitiske saker, og særlig det møysommelige arbeidet med å holde liv i Kristi Krybbe skoler. Partiet som vi foreldre først og fremst kunne lene oss på, var Høyre – og fremfor alt erfarne høyrekvinner, partiets brosjemafia.
Hvis dagens sentrumsboere er fornøyde med at det fortsatt finnes en barneskole på Øvregaten, skal de sende en vennlig tanke til høyreveteranene Inger-Margrethe Presterud og Eva Grimstad. I kampen for å bevare Krøbben utviste disse to en kombinasjon av innlevelse og handlekraft som representerer mitt kjæreste minne om demokrati i praksis.
Listen over eksepsjonelle kvinnelige høyrepolitikere i Bergen kan utfylles med navn som Hilde Onarheim og Charlotte Spurkeland. Når det gjelder sistnevnte er jeg imponert over med hvilken sinnsro hun har ridd av den senere tidens storm i et vannglass.
Petter Frølich har noe ved seg som resten av ledelseskabalen mangler, mener Erling Gjelsvik. Kan han bli distriktenes frelser?
Foto: Terje Pedersen
Følgelig legger jeg mitt hovmod til side: Ettersom partiet har evnet å frembringe skikkelser som disse, ser jeg ingen grunn til å ønske Høyre fem fot under – i alle fall ikke her i byen.
For oss som misliker tanken på at Frp skal klore seg fast som ørnen blant partiene på høyresiden, er det faktisk et håp i Høyres evne til å reise kjerringen. Akkurat nå har Bergen ingen ny nasjonalkjerring å bidra med. Men Peter Frølich er interessant. It-faktoren gjelder for både kvinner og menn. Han har noe ved seg som resten av ledelseskabalen mangler.
At Frølich har trukket seg ut av striden, kan forklares på to måter. Enten gidder han ikke å stå på broen til et synkende skip. Eller så har han tatt et elegant skritt tilbake, i påvente av at grasroten i Høyre skal heie ham frem som distriktenes frelser.
Distriktsprofil? Fra Bergen?! Vel – i nøden spiser Fanden fluer.