Kart over eksisterende og planlagte vindkraftverk. Kilde: Motvind Norge.
Vindkraft er ikke grønn politikk. Det er naturødeleggelse legitimert av en løgn om CO₂, klima og karbonets rolle i livet.
Av Arnt Remy Åvik-Langstrand.
Hele vindkraftregimet hviler på én grunnleggende påstand: At CO₂ er et problem som må bekjempes, reduseres og fjernes – også når dette krever irreversible inngrep i naturen. Denne påstanden er ikke bare politisk omstridt. Den er biologisk og økologisk absurd.
CO₂ er ikke forurensning.
CO₂ er livets gass.
Karbon er ikke en trussel mot naturen – karbon er selve byggesteinen i alt levende.
Uten CO₂ finnes ingen fotosyntese.
Uten fotosyntese finnes ingen planter.
Uten planter finnes ingen dyr, ingen mennesker, ingen økosystemer.
Å demonisere CO₂ er derfor ikke miljøvern. Det er å demonisere naturens egen motor.
Klimapolitikkens moralske snuoperasjon
Likevel er det nettopp denne demoniseringen som brukes politisk for å rettferdiggjøre omfattende naturinngrep. Klimapolitikken har gjort karbon til syndebukk og naturødeleggelse til dyd. Vi blir ikke bare feilinformert – vi blir systematisk villedet om karbonets rolle, klimaets kompleksitet og naturens selvregulerende karbonkretsløp.
Jordens historie viser tydelig at perioder med høyere CO₂-nivå ofte har sammenfalt med frodig plantevekst, høy biologisk produktivitet og en grønnere planet. Økt CO₂ stimulerer plantevekst, forbedrer vannbrukseffektivitet og styrker naturens egen karbonbinding. Dette er grunnleggende biologi. Det er ikke kontroversielt i naturvitenskapelig forstand.
Det ignoreres likevel konsekvent – ikke fordi det er feil, men fordi det kolliderer med den politiske fortellingen.
Klimapolitikken har dermed forlatt naturen og flyttet inn i regnearkene.
Hattfjelldal: fra enkeltsak til mønster
Sterke følelser i vindkraftsaken er derfor ikke irrasjonelle. De er et rasjonelt forsvar mot en politikk som har snudd virkeligheten på hodet.
I Hattfjelldal er dette ikke teori. Det er levd erfaring.
Røsvatnoppdemningen etterlot seg varige senskader – på landskap, helse og tillit. Senere fulgte statlige rovviltvedtak som truet hele utmarksbeitegrunnlaget. Det samme mønsteret har man sett i Lierne, der dyra forsvant da motstanden uteble. Nå kommer vindkraften, igjen legitimert med «høyere hensyn».
Mønsteret er konstant:
- – Samme statlige logikk.
- – Samme moralske overbygning.
- – Samme konsekvens: Lokalsamfunn ofres, natur tappes, ansvar pulveriseres.
Dette er ikke anekdoter. Det er systematisk praksis.
Hattfjelldal er ikke et avvik. Det er en modell for ofringskommuner i norsk klimapolitikk.
Myten om «CO₂-fri» vindkraft
Vindkraft fremstilles som «CO₂-fri» og dermed moralsk overlegen. Det er en bevisst fordreining.
Selv om man – for argumentets skyld – skulle akseptere påstanden om at CO₂ er «farlig», starter hver vindmølle og hver vindpark med en betydelig CO₂-gjeld. Denne gjelden kommer fra stål, betong, gruvedrift, sprenging, transport, veibygging og anleggsarbeid.
Før én eneste kilowattime kan kalles «grønn», må denne gjelden først betales ned gjennom drift.
Vindkraft er derfor ikke grønn når den bygges. Den er en karbon- og naturgjeld som må «tjenes inn» over tid. Selv på de beste lokasjonene tar det måneder – ofte nær et år – før energien brukt i produksjon og bygging er tilbakebetalt. Og dette er beste-case-scenarioer.
Når klimaregnskapet blir en karbonbombe
Problemet blir politisk eksplosivt når vindkraft bygges i karbonrike områder som myr og torvmark.
Myr er blant naturens mest stabile og effektive karbonlager. Når den graves opp, frigjøres karbon som har vært bundet i tusenvis av år, samtidig som økosystemets evne til videre karbonbinding fjernes permanent.
Da starter vindkraftprosjektet ikke bare med CO₂-gjeld – men med en karbonbombe.
I slike tilfeller kan det ta mange år før prosjektet i det hele tatt går i «pluss», selv i vindindustriens egne regnestykker. Noen prosjekter når aldri balanse i løpet av levetiden.
Å kalle dette klimahandling er språklig svindel.
Levende karbon ofres for døde modeller
Det groteske paradokset er at man hevder å «redde klimaet» ved å ødelegge naturens egne karbonmaskiner.
Skog, myr, jord, beiteland og levende økosystemer – det som faktisk binder karbon og skaper liv – fjernes. Tilbake står symbolske tiltak som ser grønne ut i regneark, men som forringer naturens reelle funksjon.
Klimapolitikken har blitt en ideologi der levende karbonkretsløp taper og teknologiske symbolprosjekter vinner. Naturens kompleksitet ofres for modellens enkelhet.
CO₂ som moralsk klubbe
CO₂-retorikken brukes deretter til å kneble kritikk. Motstand fremstilles som uansvarlig, bakstreversk eller «klimafiendtlig», selv når den i realiteten er dypt naturvennlig og biologisk forankret.
Norge fremstilles som moralsk forpliktet til å bygge vindkraft, til tross for at:
- – våre utslipp er globale marginale,
- – vi allerede har kraftoverskudd,
- – ny kraft i hovedsak eksporteres og
- – prisene øker for husholdninger og næringsliv.
Lokalsamfunn sitter igjen med ødelagt natur, tap av reindrift, beite, jakt og friluftsliv – mens profitten havner hos kraftselskaper og internasjonale fond.
Dette er ikke klimaansvar.
Det er ressurskolonialisme forkledd som grønn moral.
Når rettsstaten må vike for klimaideologi
Statsminister Jonas Gahr Støre lover å bevare norsk natur og føre ansvarlig klima- og miljøpolitikk. Disse løftene kollapser i møte med praksis.
Den samme staten som lover vern overkjører lokale vedtak, ignorerer faglige advarsler og presser gjennom vindkraft i sårbar natur.
Fosen-dommen avdekket dette i full åpenhet. Høyesterett slo fast at vindkraft krenket samiske rettigheter. Staten beklaget – men lot turbinene stå.
Når CO₂-ideologien først er etablert, underordnes både natur, rettsstat og menneskerettigheter.
Klassejustis som klimamoral
Den moralske forvirringen blir total når dette holdes opp mot straffesystemet.
Kjøring med snøskuter på snø som uansett forsvinner, kan gi bøter og fengsel i «naturens» navn. Små, midlertidige spor kriminaliseres.
Men sprenger du fjell, ødelegger myr, fjerner karbonrike økosystemer og industrialiserer landskap for generasjoner – da skjer ingenting. Ingen straff. Ingen ansvar. Ingen reell tilbakeføring.
Naturødeleggelse i industriell skala er ikke kriminalitet. Det er statsautorisert politikk.
Dette er klassejustis kamuflert som klimamoral.
Det systematiske fraværet av atomkraft
Vindkraftens påståtte klimanytte kollapser også teknisk. Vind er ustabil energi som krever backup. Store vindparker krever enorme arealer og påvirker lokalklima.
Når man samtidig ser hva som systematisk holdes utenfor debatten, blir bildet komplett: atomkraft.
Moderne kjernekraft kunne levert stabil, pålitelig energi med minimale naturinngrep. Ett anlegg kan erstatte hundrevis av vindturbiner. Ingen myrødeleggelse. Ingen fjellindustri. Ingen ideologisk krig mot CO₂.
At atomkraft ignoreres, handler ikke om miljø. Det handler om ideologi, makt og økonomiske interesser knyttet til vindkraftregimet.
Det egentlige nei-et
Når folk i Hattfjelldal og andre distrikter sier nei, sier de ikke nei til framtid.
De sier ja til naturens egne karbonkretsløp, til levende landskap og til biologisk realitet.
De sier nei til en politisk løgn som gjør livets gass til fiende, naturødeleggelse til dyd og CO₂-gjeld til «grønn energi».
Og det avgjørende spørsmålet står fortsatt ubesvart:
Hvis dette virkelig handler om fellesskapets beste – hvem andre er villige til å gi fra seg gård, beiteland, reindrift og livsgrunnlag i samme pott?
Så lenge svaret er «ingen», er vindkraft ikke klimapolitikk.
Det er maktmisbruk, bygget på en løgn om CO₂, karbon – og livet selv.