Eduardo Galeano, Wikimedia Commons.
Det er umulig å forstå Latin-Amerika uten å se hvordan kontinentet gjennom over 500 år har vært utsatt for vestlig kolonial utplyndring. Eduardo Galeano oppsummerer denne historien i sitt klassiske verk Latin-Amerikas åpne årer (1973).
Øyvind Andresen.
I et kapittel beskriver han Venezuela fram til midten av 1970-tallet: Et land rikt på olje- og mineralressurser, men samtidig blant de mest urettferdige og sosialt splittede land i Latin-Amerika. Siden oljealderen startet på 1920-tallet, hadde utenlandske selskaper som Standard Oil, Shell, Gulf og Texaco hentet ut hoveddelen av overskuddene. Bare en brøkdel av verdiene kom befolkningen til gode, mens landet ble tappet for kapital og arbeidsplasser.
Hovedstaden Caracas vokste eksplosivt og ble et symbol på et forbruksorientert elitesamfunn, mens store deler av befolkningen levde i fattigdom, og halvparten av barna sto uten skolegang. Rundt Maracaibo-sjøen etterlot et halvt århundre med oljeutvinning seg forfalne og delvis avfolkede byer. Arbeidsledighet, sosial nød og miljøødeleggelser fulgte i oljeindustriens kjølvann.
Oljekonsesjonene var preget av korrupsjon, politiske nettverk og diktatorisk styre. Selv etter senere politiske skifter hadde staten begrenset kontroll over ressursene, og reformforsøk ble stoppet av oljekartellets makt.
Galeano siterer et brev fra forfatteren Salvador Garmendia fra 1969:
«Har du sett apparatet som utvinner råolje? Det ser ut som en stor svart fugl hvis spisse hode hever og senker seg tungt dag og natt: den eneste gribben som ikke eter dritt. … Jeg reiste nylig gjennom området og kjente klør i magen. Lukten av død og forråtnelse overdøver lukten av olje. Byene er halvt forlatte, markstukne, gatene fulle av gjørme, butikkene forfalne. … Sytti prosent av landet lever helt på utsiden av samfunnet, mens en ubekymret og godt betalt middelklasse dyrker en kult av imbesilitet og dårlig smak».
Dette var situasjonen i 1969 – men strukturene endret seg lite i tiårene som fulgte.
Mellom 1958 og 1998 ble Venezuela i praksis styrt på omgang av to partier, COPEI og Acción Democrática (AD). Til tross for landets store ressurser klarte de ikke å redusere fattigdom eller ulikhet. Fallende oljepriser, voksende utenlandsgjeld, massiv korrupsjon og politisk handlingslammelse utløste økonomisk krise fra tidlig på 1980-tallet. Fattigdommen og den sosiale uroen økte.
I 1989 introduserte president Carlos Andrés Pérez en nyliberal reformpakke pålagt av IMF. Dette førte til El Caracazo – et folkelig opprør der mellom 300 og 3000 mennesker ble drept av militæret.
I 1992 ledet oberstløytnant Hugo Chávez et mislykket kupp mot Pérez. Chávez ble en folkehelt, og etter løslatelsen i 1994 etablerte han partiet MVR. Inspirert av frigjøringshelten Simón Bolívar utviklet han «den bolivarianske revolusjonen», basert på sosial rettferdighet, nasjonal suverenitet og nasjonal kontroll over oljeressursene samt brudd med nyliberalismen.
Chávez ble valgt til president i 1998 og fikk vedtatt en ny grunnlov høsten 1999. I starten fikk han støtte også blant deler av eliten, men denne forsvant raskt da han nektet å samarbeide med de gamle maktgruppene. Da han høsten 2001 innførte 49 dekreter som regulerte nøkkelsektorer, ble motstanden intens. Dette kulminerte i kuppforsøket i april 2002, ledet av landets tradisjonelle eliter og støttet blant annet av USA og årets fredsprisvinner María Corina Machado. Ved årsskiftet 2002/2003 forsøkte opposisjonen nok en gang å styrte regjeringen gjennom en sabotasje og lockout av oljeselskapet PDVSA – landets økonomiske livsnerve.
Chávez’ største fortjeneste var at han omfordelte oljeressursene og brøt den gamle overklassens økonomiske dominans. Dette kunne de aldri tilgi ham. På et kontinent preget av ekstreme klasseskiller og en aggressiv elite med tette bånd til USA, ble chavismen forhatt av høyresiden i hele regionen.
Chávez døde i 2013. Jeg mener at Maduro ikke har klart å videreføre Chávez’ prosjekt. Men hva skjer hvis kreftene rundt Machado vinner fram? I en podkast med Donald Trumps sønn, Donald Trump jr. fra i vinter, sa Machado at hun ønsket å fjerne statlig kontroll og privatisere oljesektoren, og at hun ønsket amerikanske oljeselskaper velkomne til å tjene store summer på å investere i Venezuela. Det vil bety en retur til tiden da amerikanske oljeselskaper dominerte Venezuela – slik Galeano og Garmendia beskrev for femti år siden.
Kilder:
Eduardo Galeano: Latin-Amerikas åpne årer (1973) Norsk utgave 1979
Store norske leksikon: Venezuelas historie
Les også:
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen.