Debatt, Kirke | La kirken være hva kirkens er, skolen hva skolens er

Prest Einar Gelius viser i HA 9.12. til Grunnlovens paragraf 2 om vår kristne og humanistiske arv som forsvar for skolegudstjenester.

Så enkelt er det ikke. Utfordringen fra loven ligger imidlertid i at mens kristendommen ser verdiene sine som gudegitte, betraktes dem i humanismen som menneskeskapte. Loven krever balanse mellom de to verdisynene, men skolegudstjenester skaper slagside for det ene.

Paragraf 2 har skapt behov for et livssynsåpent samfunn hvor ulike livssyn ivaretas.

Det er den kulturarv vårt samfunn bør videreføre. Skolen tilhører folket, ikke kirken. Det er naturlig at livssynssamfunn inviterer til gudstjenester, men skolene må selv avgjøre om de vil delta som et element i undervisningen.

Kristendommen legger vekt på nestekjærlighet, menneskets iboende verdi, ansvar for medmennesker og forvalteransvar. Humanismen fremmer universelle verdier for etikk og moral, et felles minste multiplum fra en vid kulturarv. Verdiene er knyttet til menneskerettigheter, demokrati og rettsstat – og enkeltmenneskers ansvar for egne valg. Vel og bra, men begge verdisyn er tematikk for skoleverket.

I gudstjenester forkynnes uten forbehold, i skolen undervises det med et kritisk blikk.

Da blir det et dilemma og praksis varierer: Noen skoler tilbyr kirkegang med alternative tilbud for fritatte elever. Andre skoler gir alle det samme tilbudet, begrunnet med inkludering og toleranse. I Hamar gis det i år et felles tilbud om julesamlinger for alle elever i skolene, men ikke i kirkens regi.

Historisk representerer Den norske kirke en dominerende religion i Norge og har hatt tilnærmet monopol på livssynsmarkedet, særlig i rollen som statskirke.

Den posisjonen er forbi og Norge har ingen statskirke lenger. Derimot har Norge en offentlig skole som må forholde seg til at landet ikke har en offisiell religion eller livssyn. Verdigrunnlaget er derimot både kristent og humanistisk med de motsetninger og fellestrekk dette betyr.

I det livssynsåpne samfunnet er det derfor ryddig at kirken gir fra seg noen gamle privilegier (som skolegudstjenester).

Det må til for å ivareta mangfold og likeverd.

Selvsagt bør skoleelever lære om kulturarven, både den kristne og den humanistiske, men det bør foregå i skolens regi. Kirken er frivillig, skolen er obligatorisk. Den forskjellen er viktig å respektere.

Foresatte står fritt til å ta med egne barn på gudstjenester eller andre samlinger i sine livssynssamfunn. Det bør imidlertid ikke være skolens ansvar å identifisere hvilke elever som skal delta i ulike arrangementer.

Når slik utvelging fører til at noen elever føler seg utenfor fellesskapet, omtales dette gjerne som «ekskludering» eller «utenforskap». Skolen skal arbeide aktivt for å motvirke dette og fremme inkludering, krever opplæringsloven.

Det står derfor respekt over skoleledelsens vedtak i Hamar kommune i år om å tilby en felles, inkluderende julesamling for alle grunnskoleelever – i skolen.