For et sykt musikkår! Det trilles ut gylne nuggets i alle sjangere, og fra alle verdenshjørner. Samtidig evner noen band og artister å avle frem bastarder, av typen vi aldri har hørt maken til.
Og Norge, da! Hadde resten av landets virksomheter vist like mye kreativitet, skaperkraft og innovasjon som artistene – da kunne vi ha doblet oljefondet i rekordfart, og levd av å skifte hverandres gitarstrenger i uoverskuelig fremtid.
Her er mine 10 favorittalbum fra året som gikk (og ikke minst, spillelista med topp 75):
1. ANNIE AND THE CALDWELLS «Can’t Lose My (Soul)» (Luaka Bop Records)
Halleluja, rockenrolla! Denne familien fra tjukkeste Mississippi bør få selv de mest inngrodde mørkemenn til å se musikklyset. Her oppstår det en uforklarig magi midt inn treenigheten soul, gospel og blues. Matriarken Annie og flokken hennes borer seg dypt inn i sjelen – der håp og livsglede er i konstant kamp mot nederlag og motløshet.
Musikken er intens som bare fy. Man blir sugd inn, og låtene slipper ikke taket. Det er ingen pustepauser. Du står i stormens øye til den viser nåde, og kompet fades ut. I tittelsporet gjennomgår sangeren en 10 minutter (!) lang kamp for å finne frelse og ly fra uværet. Som lytter blir man bare sittende på kanten av stolen og måpe. Les anmeldelsen her.
2. DEATHHAMMER «Crimson Dawn» (Hell’s Headbangers Records)
At denne duoen fra Hamar og Grimstad nyter kultstatus over hele kloden, synes jeg er helt naturlig. At Deathammer har klart å holde det gående i 20 år, uten å kollapse i en pøl av blod, oppkast og nagler, er derimot totalt naturstridig. Image, tempo, Satan-flørt – alt er jo skrudd opp på maks her.
Folk må gjerne klistre på seg sitt mest overbærende voksen-flir av sånt, men selv om disse gutta aldri vil høste anerkjennelse hos andre enn metal-nørds, og aldri vil tildeles stipend eller diplom fra Kulturrådet, utgjør Deathhammer spydspissen innen en sjanger som aldri slutter å være relevant. Dette er ikke parodi, men genuin elsk til fullblodsmetal, samt et brorskap som bare er vakkert. Les anmeldelsen her.
3. CURTIS HARDING «Departures & Arrivals: Adventures of Captain Curt» (Anti Records)
Post-generasjon X har ikke vært nærmere å ha «vår egen» Stevie Wonder (ja da, jeg liker Michael Kiwanuka), enn Curtis Harding. I et drøyt tiår har denne kisen bemerket seg som en av vår tids fremste soulsangere.
Samtidig er multitalentet fra Atlanta så mye mer: En totalpakke bestående av top notch låtskriver, musiker og produsent, attpåtil med en tydelig musikalsk signatur. Trist musikk man kan danse til – det må være verdens vanskeligste øvelse å få dreisen på. Riktig nok for alle andre enn Curtis Harding.
Her har vi et album med kun gode låter. Dette sies relativt ofte, men stemmer nesten aldri. Les anmeldelsen her.
4. DAX RIGGS «7 Songs for Spiders» (Fat Possum Records)
Alle som har befunnet seg utenfor allfarvei i gulfstaten Louisiana, vet at det nattestid kan føles som verdens mørkeste sted. På dette albumet suger Dax Riggs oss ned i sumpa. Her pumpes vi full av okkulte besvergelser og forheksende melodier. Det er skummelt, men også uhyrlig spennende – noe man kan si om svært lite annen musikk.
Om Josh Homme, David Eugene Edwards og Roky Erickson (R.I.P.) hadde delt en stor kopp med «beroligende», og plukket opp gitarene, kunne dette ha vært resultatet. Er det stoner-pop, oppned-gospel, drone-folk eller goth-blues? Aner ikke, men Satan jeg elsker det. Les anmeldelsen her.
5. NATALIE BERGMAN «My Home Is Not In This World» (Third Man Records)
Det finnes altfor få kule artister. Altfor mange er enten dumme eller altfor fornuftige og «korrekte». Begge deler er fette, peise boring – så heldigvis eksisterer Natalie Bergman.
Los Angeles-artisten med det skandinaviske navnet har en stemme som oser av nonchalant klasse. Det passer ypperlig, siden Bergman på sitt siste album blottlegger en seriøs 60-tallsfetisj. The Supremes og Dusty Springfield trenger ingen arvtaker, men Bergman tar jobben allikevel.
Heldigvis er denne musikken tidløs. Det lukter aldri utgått på dato, men kul og meget kompetent ferskvare. Les anmeldelsen her.
6. CORY HANSON «I Love People» (Drag City Records)
Disse 11 låtene er som en mild bris i pannebrasken, eller dagens første kalde øl. Alt låter veldig ryddig, elegant og ikke minst pompøst – på den rette måten. «Lou Reed» kåres herved til årets lekreste ballade.
Han er en pussig potet, Cory Hanson. Den milde røsten fra L.A. proklamerer her sin kjærlighet for alle snodige skapninger, og alle deres tidvis usunne aktiviteter. Jeg mistenker at det er halvveis selvbiografisk.
Jeg plukker opp klare Harry Nilsson-vibber, og produksjonen låter jo som om den er gjort på 70-tallet. Av mer moderne referanser, bør alle fans av Father John Misty sin lett ironiserende crooning spisse ørene i Cory Hansons retning. Les anmeldelsen her.
7. JESSE DANIEL «Son of the San Lorenzo» (Lightning Rod Records)
Yee-haw, for faen! Ordentlig bra country som også er ordentlig country – og ikke noe urbant hipsteropplegg på cowboy-karneval – er noe jeg virkelig har savnet de siste årene. Jesse Daniel er en historieforteller av den enkle, direkte typen. Det klassiske Bakersfield-soundet er musikkens basis, og ekkoet etter Merle Haggard og Dwight Yoakam høres tydelig.
God countrymusikk speiler det beste og verste i mennesket. Kjærlighet, sjalusi, eufori og tragedie. Det handler jo tross alt om livets landevei – og der får vindusviskerne ofte kjørt seg. Jesse Daniel synger som en mann med svette rennende ut av cowboyhatten, og møkk på støvlene. Her er det frynser både på skinnjakken og nervene. Les anmeldelsen her.
8. GRANEM «Store Ord» (Sheep Chase Records)
Han er blant landets mest brutalt forbigåtte artister, Granem – eller Frode Granum Stang, som han egentlig heter. Urettferdig, men kanskje ikke helt ulogisk, skal sies. Dette er genuin outsider-musikk født under månen, som ville vært totalt malplassert i «rampelyset».
Seks år har gått siden mesterverket «Solstreif», og einstøingen Granem har inntatt bandformatet. Musikken låter mer rock nå, og slekter på de mørkere variantene av 80-tallets new wave. Resultatet er en fin, finurlig og uortodoks miks av folk og gothrock. De sterke tekstene er et klisjéfritt dypdykk i vunnet og tapt kjærlighet. Goth-folk spilt av godtfolk som Granem og kameratene hans – det trenger vi mer av. Les anmeldelsen her.
9. THE PRIZE «In the Red» (Goner Records)
Noen ganger trenger man litt medvind i livet. At det lyser grønt. At et optimistisk langskudd går stang inn. At en kjenning spanderer en øl, og slår av en prat.
Våre australske venner i The Prize er lyden av denne medvinden. Vi trenger alle, som hovedregel, mer powerpop i livet – enten vi vet det, eller ikke. Det har faktisk vært et strålende år for denne åpenbart tidløse rocksjangeren, og The Prize popper seg galant opp i toppsjiktet av tabellen.
Å skrive gode låter er en kunst artistene må beherske, for å lykkes i denne sjangeren. The Prize blottlegger en gjennomgående bred kompetanse når det kommer til riff, hooks og refrenger på «In the Red». Les anmeldelsen her.
10. MORAX «The Amulet» (High Roller Records)
På debuten under navnet Morax hoster Remi Andre Nygård opp 40 minutter med mørk, mollstemt moro – også med plenty av finesse, både i innhold og fremføring. Vestlendingen baller oss inn i en aura av ondskap allerede fra første anslag.
Klassisk heavy metal som dette – med hår på patronbeltet, og ei beinstilling bredere enn Grand Canyon – har blitt en utrydningstruet art i Norge. Lenge leve mangfoldet!
Soundet er av «ikkeno’ fancy»-varianten. Låtene, ikke staffasjen, er i fokus. Og låtene – de er fullstappet av blodfete riff. Flere lange og fine avslutningspartier byr på blodharry gitarharmonier. Aaah, verden trenger mer av dette. Les anmeldelsen her.
Topp tre konserter i 2025:
BENJAMIN MØRK & ARVE HENRIKSEN: THE RIVERS – Verdensteatret 01.02.2025 (Nordlysfestivalen)
DANIEL HERSKEDAL & ENSEMBLE NOOR – Amtmandens, 30.10.2025 (Tromsø World)
ERLEND ROPSTAD – Paradisbukta, 18.07.2025 (Buktafestivalen)