Likevel har ikke amerikanerne samlet en stor nok styrke til å kunne invadere og ta kontroll over et så stort land som Venezuela. Det betyr ikke at de ikke kan gå til militært angrep.

Amerikanerne er til stede med en stor flåtestyrke som består av både USS Gerald Ford fra «US Navy» og USS Iwo Jima fra «US Marine Corps» som til sammen har en flåte av fly og helikopter som er mange ganger større enn flyvåpenet til Venezuela.

Kort fortalt er Venezuelas militære styrke minuskel. De har en håndfull operative F-16. Kanskje rundt ti Su-30 russiskbygde jagerfly. De har én fregatt og én gammel tyskbygd dieselelektrisk ubåt. De har en passe stor hær, med manglende utstyr, trening og lederskap. Det er også høyst usikkert om de ulike våpengrenene er villige til å gå i kamp med amerikanerne.

Med den nåværende kampgruppen amerikanerne har i Karibia kan de utslette omtrent alt av viktig utstyr i det venezuelanske forsvaret i løpet av 48 timer. De vil med ren luftstyrke knekke ryggen på Venezuelas forsvar og sannsynligvis knuse deres vilje til å slåss. Listen over angrepsmål har nok eksistert i beredskapsplaner siden Venezuela truet med å invadere nabolandet Guyana for omtrent to år siden, for å dra Biden-administrasjonens oppmerksomhet bort fra Ukraina.

For å ta kontroll trengs det likevel soldater på bakken. Svært mange soldater for å ta kontroll over et så stort land som Venezuela. Det er ikke mulig å samle over natten. De soldatene de har i området nå, er ikke nok. På 1980-tallet gjorde USA to overraskende invasjoner i Grenada (1983) og Panama (1989), men det var mye mindre geografiske områder som krevde mye mindre ressurser.

Jørn Sund-Henriksen

Jørn Sund-Henriksen var valgobservatør i Kyiv under Orangerevolusjonen i 2004 og har tjenestegjort i Kystjegerkommandoen. Han har drevet med frikildeetterettning (OSINT) i over 10 år i flere konflikter og er leder i Norsk-ukrainsk venneforening. Bidragene hans er basert på frikildeetterettning, og er dermed en akkumulering og analyse av nåværende tilgjengelig informasjon, med de farene for feilkilder det innebærer.

Avhengig av lokal støtte

Det er mulig for amerikanerne å bruke «shock and awe» gjennom luftangrep og påfølgende landgang fra US Marines som kan forsterkes med flere avdelinger direkte fra USA. Men mest sannsynlig vil et eventuelt angrep skje i samarbeid med støttespillere i Venezuela. Det har de garantert.

Venezuela har tidligere vært en viktig alliert og handelspartner med USA. Selv om opposisjonen i hovedsak er i eksil, er det garantert velorganisert motstand inne i landet. Også blant tidligere militære ledere. CIA har garantert et godt kontaktnettverk i landet.

Det var også situasjonen i Irak i 2003, som mange sammenligner denne eskaleringen med. Den store forskjellen er at til forskjell fra Irak eksisterer her en legitim og samlet opposisjon til regimet. Denne opposisjonen vant også et valg i år, som de ikke ble frarøvet. I Irak ble regimeendringen heiet fram av en eksilbevegelse omtrent uten legitimitet i hjemlandet.

Hvis Maduro faller, vil det sannsynligvis raskt kunne settes opp en fungerende regjering med legitimitet og evne til å styre landet.

Hvorfor?

Det store spørsmålet er uansett hvorfor Trump vurderer å invadere og gjennomføre regimeendring i Venezuela. Først og fremst må vi slutte å tro på at Trump er en «fredspresident». Han er en «jegvilhafredsprisenpresident» som ikke er ideologisk opptatt av konseptet «fred» ut over det.

I den grad Trump har ment noe om utenrikspolitikk gjennom årene så var han motstander av både krigen i Afghanistan og invasjonen av Irak, siden han ikke så poenget med å bruke masse ressurser på å mislykkes med regimeendring. Derfor er det interessant at han tilsynelatende har en annen tilnærming til Venezuela.

En årsak kan være at Trump har en middelaldersk merkantil tilnærming til global økonomi der kontroll over naturressurser som mineraler og olje er sentralt. Han mener det nåværende regimet har stjålet fra USA da de nasjonaliserte oljevirksomheten. I tillegg har Venezuela en type olje som passer til USAs oljeraffinerier, så det er ingen tvil om at mange kan tjene mye penger på regimeendring i Venezuela. Da er det nærliggende å tro at mye også vil tilflyte den notorisk korrupte Trump-familien.

Opptrappingen mot Venezuela er også et resultat av maktkampen posisjoneringen rundt Trump. Utenriksminister Marco Rubio er i stor grad tilsidesatt i forhandlingene med Russland om Ukraina. Der er Trumps forretningskompiser og svigersønn sentrale. Venezuela-prosjektet er både personlig for Marco Rubio som vet at dette også vil vesentlig svekke regimet på Cuba. I tillegg er dette mer neokonservativ klassisk Bush/Cheney/Rumsfeld/Wolfowitz-utenrikspolitikk, som vil gjøre comeback med en invasjon og posisjonere Rubio med hensyn til 2028, hvis det blir presidentvalg da.

Upopulært i Moskva

En interessant faktor i dette er at regimeendring i Venezuela vil være sterkt på tvers av Putins interesser. Cuba og Venezuela er blant landene som er viktigst for Russlands innflytelse i regionen. En region med mye antiamerikanisme og stort potensial for russisk påvirkning. Derfor vil det være veldig dempende for den voksende bromancen mellom Trump og Putin om USA prøver å gjennomføre en regimeendring.

Det vil derfor bli veldig interessant å følge med på hva Putin vil gjøre for å påvirke Trump i retning bort fra intervensjon i Venezuela eller hva reaksjonen fra Moskva blir om Trump trykker på knappen. Det kan være at dette er et tema som dukker opp i de pågående diskusjonene om Ukraina.

Trump er uansett så kaotisk og uforutsigbar at å forutse hva som vil skje videre vil være mer basert på gjetning enn analyse. Men jeg tror vi får se luftangrep mot fastlandet i Venezuela i løpet av nyåret, for å øke presset på Nicolás Maduro og få han til å flytte til Belarus.