Gult og rosa hår, store, fargerike smykker og et varmt smil.
Det er Monica Johansen (45) som møter KK på Kulturhuset i Oslo.
Hun er artist, DJ, foredragsholder, pedagog og skribent.
Nylig postet hun en tekst på sosiale medier om julesorg, og den gikk rett inn i
hjertet til tusenvis av mennesker.
– Jeg skrev det veldig spontant, egentlig. Men det er selvfølgelig noe jeg har tenkt på. Lenge.
«Jeg vil si noe om julesorg. Om en ensomhet som blir
ekstra tydelig i høytider, når alle samles på julelunsjer, middager og fester. Det hadde vært lettest å ikke si noe fordi jeg skammer meg. For det gjør jeg.
Men. Jeg går ikke den lette veien lenger – selv om jeg har hjertet i halsen
mens jeg skriver nå. Sannheten er: Jeg er ingens beste venn» skriver hun innledningsvis i
innlegget.
Grubler du på om forholdet egentlig har en framtid? – Disse spørsmålene vil gi deg svar
Tatt helt av
Monica fikk et behov for å skrive noen ord, uten å tenke
over at så mange kom til å se det. Ville lette litt på hjertet, håpet at det
kanskje traff noen som følte på det samme.
Etter hun postet innlegget på sine kanaler, la hun vekk
telefonen. Halvannen time senere sjekket hun den, og responsen var enorm.
– Det har tatt helt av. Hver gang jeg sjekker telefonen har
jeg fått nye meldinger. Nå har innlegget begynt å leve sitt eget liv langt
utenfor min følgerskare. Alle slags folk, alle mulige aldre. Folk har kontaktet
meg aktivt for å fortelle sine egne historier. Jeg føler meg litt overveldet.
Og jeg skal svare alle!
– Du blir opptatt resten av jula du, da?
Monica ler.
– Jeg har jo sittet hver dag og svart på meldinger. Når folk
tør å åpne opp om det som er sårt… da skal du ikke ignorere dem, liksom.
Jeg vet så veldig godt hvordan det er å sitte og være litt redd.
Foto: Ida Bergersen
– Hvorfor tror du det traff så bra?
– Det er sikkert noe med måten jeg skriver det på, og at jeg
tør å skrive fra mitt ståsted – ikke et faglig ståsted. Jeg tror følelsene jeg
satt med i øyeblikket kommer tydelig frem.
– Vi endte i de samme kranglene igjen og igjen
Kan misforstås
Innlegget har også blitt litt misforstått. Monica ønsket å
sette ord på hvordan det er å ikke være noens førsteprioritet. Hvordan det er å
ikke tilhøre en vennegjeng. For hun har mange venner. Men man kan ha mange
venner, og likevel føle seg ensom.
Hvert år dukker det opp historier om mennesker som feirer
jul helt alene. Dette handler mer om den usynlige ensomheten.
– Noen har antakelser om hvordan jeg har det, som ikke
nødvendigvis stemmer. Noen synes veldig synd på meg og ønsker å invitere meg
hjem på julaften. Det er kjempehyggelig, men det er ikke det innlegget handler
om.
Foto: Ida Bergersen
Anna kuttet ut moren sin i syv år
Jobbet med åpenhet
Monica går i terapi, noe hun har gjort i over fem år. Det
startet med at hun fikk fødselsdepresjon da hun fikk sønnen sin for fem år
siden. Hun havnet i et psykologløp, og da begynte hun å grave i barndommen.
– Mange vokser opp med emosjonelt utilgjengelige foreldre, da de ikke er vant til å vise følslser. Om du blir avvist som barn, vil det prege deg i voksenlivet. Da beskytter du deg
mye i relasjoner, fordi du er redd for avvisning, sier hun.
Ensomhet er et tema som dukker opp med jevne mellomrom. Det
har blitt mye selvrefleksjon.
– Det er jo noe i meg også. Det er ikke alltid sånn at det
bare er alle andre rundt. For meg har det tatt tid å klare å være åpen. Og jeg
kan være åpen om mange ting, men det kan være vanskeligst å si det til de
nærmeste.
– Jeg måtte ringe til presten og si at bryllupet var avlyst
Kun fått kjærlighet
Før innlegget ble delt, var Monica redd for å få negativ
respons. Men det har ikke kommet én eneste negativ melding.
– Jeg hadde hjertet i halsen da jeg publiserte det, ja. Men
mange sier takk. Takk for at du sier det jeg ikke tør. Det er så mange som
føler det samme, men ikke sier det.
Monica var spesielt redd for hva vennene hennes kom til å
tenke.
– Jeg lurte på hvordan jeg kunne ordlegge meg på en måte så
jeg ikke tråkket på dem. For det var på ingen måte et angrep på dem – jeg har
så nydelige venner. Jeg har veldig gode vennerelasjoner som jeg kan møte én til
én. Men jeg faller litt mellom stolene når flere skal møtes.
Hun er ikke med i den innerste kretsen til noen av dem, og
blir veldig sjelden invitert når de samles med sine. Noen har sin gjeng fra før
de ble kjent med Monica. Hun tror at hun utstråler en slags «her går alt
greit»-energi, som gjør at folk tenker at hun er opptatt med sitt.
– Det er på en måte forsvarsmekanismen min, som jeg har hatt
hele livet. Alltid sagt «det går bra». Jeg orker ikke å lage noe drama rundt
det, istedenfor aksepterer jeg ting som de er. For jeg vet at ingen bevisst
prøver å holde meg utenfor, sier hun.
Foto: Ida Bergersen
Da Stine møtte Per, måtte hun utfordre sin aller største frykt
Feilaktig bilde
Mange har kanskje et bilde av at ensomhet er mennesker som
er litt utenfor samfunnet, som ikke har et nettverk. Kanskje ikke er i jobb.
Men etter responsen på innlegget har hun skjønt at ensomhet er et
samfunnsproblem.
– Ensomheten jeg føler på, handler ikke om vennene mine. Den
ensomheten har vært der hele livet. At jeg ikke helt har funnet min plass. Og
når julen kommer, blir det ekstra synlig. Du kan ikke løpe fra det, for det er
over alt, hele tiden.
Monica forklarer at hun ikke har et dårlig forhold til
familien, men hun føler at de ikke kjenner henne heller.
– Jeg tror mange føler at det som skal være familiært og
nært, kan føles litt fremmed. Da går man bare inn i en rolle og gjør det man
alltid har gjort.
– Hvorfor skal ikke en 98-åring finne kjærlighet på nytt
Sett tilbake på barndommen
Monica har jobbet som lærer i 17 år, og nå jobber hun som
«indre barn-mentor». Det har bidratt til at hun har sett mye tilbake på sin
egen barndom. Hvordan relasjonen til foreldrene dine preger deg i voksenlivet.
Det
har alltid vært viktig for Monica å fremstå som sterk, for det lærte
hun tidlig at hun måtte. Hun bryter aldri sammen i gråt foran noen.
Tidligere ba hun heller aldri om hjelp.
– Det er ikke så veldig lett å si hvordan du har det, hvis
du aldri har lært at det er trygt. Jeg blir litt irritert når vi får høre at
«vi må bare snakke sammen», for det høres så lett ut. Men det som er så
vanskelig, er at det er så fryktelig skummelt. Det er skummelt å være sårbar,
for hvem er du da?
Det har Monica tenkt mye på. Hun har et bilde av seg selv
som hun ønsker å vise til omverdenen.
– Jeg vil jo at folk
skal tenke på meg som en ressurssterk, flink person som kan masse. Men ved å
poste det innlegget kan jeg fort bli hun dama som ikke har venner, som man
synes synd på. Og jeg føler ikke at det stemmer, heller. Men folk kan tenke
hva de vil – det er utenfor min kontroll, og det står jeg veldig støtt i. Jeg
tror noe av det viktigste vi kan gjøre er å vise sårbarhet.
Foto: Ida Bergersen
Monica tror at de menneskene som fremstår som sterke,
kanskje blir tatt for gitt.
– Jeg føler at jeg havner i den kategorien. At det utad ser
ut som at alt går fint. Men inni meg er jeg bare en liten jente som ikke helt
tør å stole på at jeg kan koble meg på, sier hun, og legger til:
– Budskapet må være at vi skal bli flinkere til å se
hverandre og inkludere hverandre. Ikke bare i jula, men hele året.
Monica var for tykk for IVF i det offentlige
Har du et tips?
Hei, jeg heter Ida Bergersen, og er journalist i KK. Har du et tips, en historie du vil fortelle eller et felt du mener vi bør skrive om?