13 mil drosjetur for å frakte en pasient 4 kilometer høres ut som noe som er hentet fra en revyforestilling. Det er det ikke. Det er hverdagen med Pasientreiser i Nord-Norge
Pasientreiser sender drosje fra Tromsø til Målselv, 13 mil én vei, for å frakte en pasient 4 kilometer. Når slike beslutninger tas, svikter systemet pasienten, og det er et tydelig tegn på at pasientreisesystemet i Nord-Norge har mistet fotfestet.
Pasientreiser skal sikre likeverdig tilgang til helsehjelp. I praksis har ordningen utviklet seg til et rigid og sentralstyrt byråkrati, bygget på forutsetninger som passer det sentrale Østlandet, ikke en landsdel med store avstander, få avganger og krevende forhold.
I dette tilfellet finnes det drosjetilbud i nabokommunene Bardu og Senja. Avstandene er korte, og lokale drosjer kunne løst oppdraget uten problemer. Likevel har Pasientreiser valgt å ikke inngå avtaler i nærområdet. Resultatet er at drosje sendes 13 mil fra Tromsø, mens tilgjengelige biler i regionen står ubrukt. Dette handler ikke om mangel på alternativer, men om et system som setter anbudslogikk foran sunn fornuft og pasienthensyn.
Paradokset er åpenbart. Pasientreiser begrunner mange avslag med kostnadshensyn, samtidig som systemet tillater ekstrem sløsing når fleksibilitet og lokalt skjønn mangler.
26 mil drosjekjøring for 4 kilometer pasienttur er ikke kostnadskontroll. Det er sløsing med offentlige midler. Dette er også dårlig ressursbruk i et klimaperspektiv. Unødvendige kjørte mil gagner verken pasient, økonomi eller miljø.
For pasientene handler dette ikke bare om transport, men om økt stress, lang ventetid, uforutsigbarhet og svekket tillit til helsetjenesten. I distriktene blir reisen ofte en større belastning enn selve behandlingen. Det er stikk i strid med hele formålet med pasientreiseordningen.
Nord-Norge trenger ikke flere skjema og nye retningslinjer. Det trengs politisk styring som gir rom for lokalt skjønn, reell forståelse for geografi og infrastruktur – og beslutninger basert på pasientens faktiske situasjon.
Likeverdig helsetilgang betyr ikke like løsninger. Det betyr løsninger som fungerer der folk bor.
Til syvende og sist er dette et politisk ansvar. Pasientreiser og Helse Nord opererer innenfor rammer fastsatt av staten, og når systemet produserer åpenbart meningsløse og kostnadsdrivende løsninger, er det helseministeren som må ta grep.
Regjeringen (Ap) har i sin plan for Norge løftet fram effektivisering og avbyråkratisering som høyt prioriterte mål. Her ligger det et åpenbart forbedringspunkt. Pasientreiser er et eksempel på hvordan anbudslogikk og rigid regelstyring har tatt over for fornuft, lokal kunnskap og pasienthensyn.
Dette er noe helseminister Jan Christian Vestre kan ta tak i med det samme. Avbyråkratiser Pasientreiser, gi rom for lokalt skjønn – og sørg for at pasientene får et bedre, mer menneskelig og mer kostnadseffektivt tilbud.
Pasientene i Nord-Norge har ikke behov for flere papirsystemer, men for løsninger som fungerer i virkeligheten.