– Han ville alltid lengst fra folk og møte det ekte …
Gry Skjøttelvik stopper og tenker.
Utenfor vinduet kan hun skimte treet sønnen «måtte» klatre i hver dag etter skolen. Like ved står ektemannen hennes Atle Lauritzen og griller pølser – midt blant hester, unger og en eim av pinnebrød.
Det er julemarked på Steinerskolen i Klokkarstua – skolen hvor Gry jobber og Steffen Skjøttelvik tilbrakte 14 år av livet sitt.
Knapt fire måneder har gått siden foreldrene mistet sønnen sin. Han ville jakte, fiske og leve tett på urbefolkningen i den rå, kanadiske villmarka.
Gry tar ordet igjen.
– Han ville møte på seg selv.
– Fant det han lette etter
«Du kan vel starte med å gå Norge på tvers?», tenkte Gry da sønnen begynte å snakke om Canada.
Men Steffen var bestemt. Hvis han først skulle gjøre noe stort, skulle han gjøre noe ordentlig stort, sa han.
– Og det var det òg!
I april 2023 startet Steffen og hundene hans eventyret i Moosonee like ved James Bay i Canada etter seks års målrettet trening og planlegging i Norge.
Planen var å krysse nesten hele Canada og Alaska og ende opp i Nome, ved Beringstredet, som skiller det amerikanske kontinentet fra Asia, og Russland. Han hadde satt av fem år til reisen.
– Motivasjonen for å gjøre en såpass lang tur er tre ting: Oppleve den fantastiske store villmarka og det nydelige folket her oppe. Og bygge opp et robust lag med hunder som kan sette nye rekorder, skrev han på bloggen sin.
Paradoksalt nok omtaler han seg selv som «smålat og storglemsk» i samme blogginnlegg. Likevel fant den unge eventyreren seg fort til rette.
«Det er helt vilt her borte. Folk kommer og gir meg mat hver dag. De kommer med scooteren, følger etter meg og vil bli kjent med meg», fortalte han til moren over telefon.
– Han kalte det en ekte kommunikasjon. Og jeg tror nok det er den der hjertevarmen som han kjente på. Han fant det som … Det han leita etter, kanskje. Det å leve enkelt, forteller Gry.
Han var jo absolutt en drømmer. En skikkelig dagdrømmer.
Omfavnet av urbefolkningen
Et drøyt halvår før Steffen reiste til Canada oppsøkte han kenneleier Jakob Betker i det sørlige Quebec. Han ville ha hjelp til å komme seg i gang.
Kanaderen sa ja ut av rein nysgjerrighet. Han ville møte denne ambisiøse unge karen.
– Det er få folk igjen i verden jeg oppriktig vil kalle eventyrere. Steffen var en av dem, sier han til Dagbladet.
HER STARTET REISEN: Etter trøbbel med slede og uvær i starten, sendte Jakob Betker Steffen avgårde med et tog. Foto: Jakob Betker
Da Betker til slutt sendte Steffen av gårde laget han en gruppe på Facebook for å kunne følge reisen hans videre. «Steffen’s Great Canadian Journey» har nå fått over 6000 medlemmer.
Mange av dem er fra urbefolkningen Cree, som tok Steffen til sitt bryst.
I månedsvis har siden flommet over av folk som savner Steffen. De deler dikt, bilder, malerier og synger sanger til ære for ham. Det er videoer av voksne menn som gråter og norske flagg som vaier på snøscootere.
Veldig mange møtte aldri Steffen engang.
«Naturen er vårt folks fristed. Steffen ga oss det tilbake», skriver en.
«Takk for at du viste omtanke, kjærlighet og dedikasjon i jakten på drømmen din. Du har brakt så mange av oss sammen», skriver en annen.
– Jeg tror alle som møtte Steffen merket at det var noe spesielt ved ham. Han var en legende, sa Betker i en Tiktok-video etter dødsfallet.
Slik reiste Steffen rundt i den kanadiske villmarka.
Plutselig ble flokken utvidet med en liten valp.
Han ble omfavnet av lokalsamfunnene.
Slik reiste Steffen gjennom landet som Cree-folket har jaktet og fisket i gjennom tusenvis av år, før han omsider slo seg ned i landsbyen Peawanuck, 500 kilometer unna startposisjonen.
Der fant han noe han kanskje ikke hadde lett etter. Han fant kjærligheten.
Steffen fant også en isbjørn vandrende rundt i landsbyen han bodde i. Se den elleville videoen her:
JAKT: Her har Steffen Skjøttelvik nettopp sporet opp en isbjørn i nærheten av den lille landsbyen Peawanuck. Så starter den dramatiske jakten på dyret. Video: Privat. Reporter: Jostein Sletten / Dagbladet
Fant kjærligheten
«Oida! Kommer han seg videre til Alaska nå, da?», tenkte Gry da hun fikk nyheten om at sønnen hadde fått kjæreste.
Egentlig skulle hun ha en bod på julemarkedet på Klokkarstua med produkter fra Canada, men de kom ikke fram i posten i tide. Et av produktene henger riktignok i øreflippene hennes:
Øredobber laget av kjæresten til Steffen.
– Det var veldig sårt. Hun hadde pakket dem inn og sa: «Det var julegaven vi skulle gi til deg i år», forteller Gry.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
– Hvordan var det å møte henne?
– Det var spesielt. Jeg skjønte med en gang hvorfor Steffen ble så glad i henne, sier Gry.
– Hun er så søt, sart og ydmyk, samtidig som hun er så tøff. Hun fanger caribou og slakter selv, legger hun til.
– Var du redd for at han ikke kom til å flytte hjem?
– Jeg tror vel at han hadde kommet til å bosette seg der. Vi var gode venner og hadde ikke noe usnakka. Men han traff noe der. Det enkle livet.
Som far, så sønn
Julemarkedet pakkes ned, Gry henter Atle ved pølsestasjonen og setter seg i bilen for den kvarter lange turen hjem.
Skjøttelvik gård ligger idyllisk til, omkranset av skog, et spydkast unna Oslofjorden. Plassen oser av ro. Fram til man åpner bildøra.
«Kykeliky!»
– Det er ikke morra` nå, sier Atle til hanen, som fortsetter å hyle sporadisk.
Også elghundene «Ynwa» og «Karma» bjeffer hemningsløst når de plutselig får besøk av ukjente journalister.
HER VOKSTE HAN OPP: Høner, hunder, katter og rådyr var aldri langt unna i oppveksten. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Atle har nylig vært på elgjakt med de to hundene. Å komme seg ut og være helt aleine i naturen hjelper mot sorgen, forteller faren.
Som far, så sønn.
Fisketurer, søndagsturer og jaktturer var en naturlig del av Steffens barndom. Men de spektakulære drømmene har han ikke fått hjemmefra.
De spektakulære drømmene kommer fra de norske pionerene og eventyrerne. I podkasten «Villmarksliv», som Steffen gjestet høsten 2024, ramser han opp forbildene:
OBS!: – Dette bildet hadde vært veldig fint, hvis ikke det var for spritflaska mellom beina til lillebror, sier Atle og ler. Bildet er tatt på fisketur i Gudbrandsdalen i 2023. Foto: Atle Lauritzen
Jens Kvernmo. Helge Ingstad. Børge Ousland. Lars Monsen.
Sistnevnte var en støtte for familien mens redningsoperasjonen pågikk. Han har også tatt plass som styremedlem i stiftelsen «Steffen of Norway», som foreldrene har laget i sønnens navn.
Da Monsen talte i begravelsen omtalte han Steffen som en «ekte villmarking» som Nansen og Ingstad ville klappet for.
– Jeg kjente ikke Steffen. Vi rakk aldri å snakke sammen. Men jeg kjenner på at jeg har mistet en god venn, sa eventyreren i Holmsbu kirke.
Det siste møtet
Det var her på gården i Holmsbu Gry sitt siste bilde av Steffen ble tatt.
Det var 17. mai 2024. Steffen var hjemme i seks uker for å søke om nytt visum og tjene litt penger.
– Han var så glad. Og han hadde en veldig fin ro over seg, minnes Gry.
Familien spiste frokost sammen og Gry måtte – som mange foreldre med barn som ikke liker å bli tatt bilde av – ta et snikbilde av denne fine stunden.
Resten av familien kledde seg opp og dro opp til skolen for å feire nasjonaldagen.
Det gjorde ikke Steffen. Han pakket sekken og gikk seg en tur i skogen.
Det var i disse skogene rundt gården han «bodde» som barn, før fotballen tok ham etter hvert.
SISTE BILDE: Steffen spiser 17. mai-frokost sammen med pappa (t.h.), onkel (t.v.) og lillebror. Foto: Gry Skjøttelvik
På videregående ble Steffen skolelei og droppet ut. Han måtte finne ut av utfordringene alle ungdommer møter: Hvem er jeg? Hva skal jeg gjøre med livet mitt?
– Jeg tenker han var sterk som sto imot presset fra både mor og samfunnet. Og kjente at dette er feil for meg, forteller Gry.
– Var du bekymra?
– Jeg var jo bekymra. Fordi jeg var redd for at han ikke skulle finne noe annet å gjøre. Men det gjorde han jo.
De neste ti åra var Steffen blant annet forskalingssnekker, feier og brannmann. Kjærligheten for naturen var tilbake og han tok lange turer aleine med hundene sine på fritida.
UNGE LOVENDE: Steffens far, Atle Lauritzen med en liten Steffen i vogna. Foto: Privat
– Helt forferdelig
Innerst i et hjørne i spisestua har familien laget et alter med forskjellige bilder og effekter fra Steffens liv. De har blant annet fått klokka, lommeboka og notatboka hans.
Det var her de holdt seg i dagesvis under den dramatiske leiteaksjonen.
– Hvordan var den tida?
– Det var helt forferdelig de dagene det søket foregikk. Å være her og være så hjelpesløs. Det var veldig tungt, sier Atle.
På grunn av de enorme distansene i villmarka var det lite hjelp å få fra politiet og andre offentlige etater i Canada. Hovedsakelig var det den lokale lederen Angus Miles og andre fra Cree-samfunnet som bidro i den krevende leiteaksjonen.
FORFERDELIG: Atle Lauritzen forteller om de dramatiske dagene i august. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Atle vurderte å reise, men etter samtaler med Lars Monsen konkluderte han med at det var mer nyttig å bli hjemme.
Familien fikk etter hvert opprettet en spleis, hvor inntektene gikk til bensin for helikopterne Angus Miles organiserte. Over 1,5 millioner ble samlet inn fra den norske spleisen. I tillegg var det flere innsamlingsaksjoner i lokalsamfunnene langs Hudson Bay.
Redningsaksjonen var en dugnad.
Ti dager etter at Steffen ble meldt savnet fant de sekken hans. Så fant de geværet og jakken.
Dagen etterpå fant Angus Miles og de andre frivillige Steffen død på en sandbanke.
Han hadde druknet i forsøket på å komme seg over Hayes-elva, bare én kilometer unna York Factory, som var målet for reisen.
Da telefonen kom fra politiet hadde familien hatt et par dager på å forberede seg.
– Vi hadde håp. Men da de begynte å finne tingene hans skjønte vi at sjansene var mindre, sier Gry.
«Hvem var det vi var foreldrene til?»
Klokkarstua 20251129. Gry Skjøttelvik, moren til Steffen Skjøttelvik (Som døde på vei gjennom Canada) På Steinerskolen og hjemme på gården. Steffens far, Atle Lauritzen er også med på mange bilder. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Kort tid etter fulgte foreldrene og Steffens to søsken i hans fotspor i Canada.
De møtte redningsmannskapene som fant ham, det lokale urfolket som hadde tatt ham i mot som en av sine egne og kjæresten Lilyann. De deltok i en av de mange minneseremoniene lokalsamfunnet arrangerte for sønnen.
Et helikopter tok dem etter hvert ned til sandbanken Steffen ble funnet på.
– Det er fint å ha sett hva det handler om. Å se den elva med egne øyne og hvor svær den var og kontrastene med tidevannet var helt vanvittig, sier Atle.
– Det var veldig vondt, men jeg er veldig glad for at vi fikk landa nede på bredden der, fortsetter han.
– Hvem var det vi var foreldrene til, tenkte vi. Det var veldig overveldende, supplerer Gry.
Steffen sine hunder Togo og Bay ble igjen, mens han selv ble med hjem til Norge.
«Dere må gå videre»
En annen ting som har hjulpet er Steffen sine egne ord.
«Jeg skjønner om dere blir lei dere hvis noe skulle skje, men dere må gå videre», fortalte Steffen til dem, da han var hjemme i 2024.
– Hans holdning til det hjelper. For jeg vet hva han ville sagt nå, sier Gry.
– Hva da?
– Jeg er glad for å se at dere står på og tar tak i det som er bra med turen jeg har vært på. At dere har sett at jeg hadde det bra, sier hun.
Gry går tur og leser for å takle sorgen. Hun er også tilbake i jobb 50 prosent. Atle får mye ut av rydde skogen. Når man står der med en motorsag må du nesten tenke på noe annet, forteller han.
– Det har vært vondt hele tida. Men man må lære seg å leve med den vondheten. Det gnager hele tida, sier Atle.
– Det er fint å være litt tilbake på jobb. Men jeg har også et behov for å stoppe opp, sørge og fordøye alt dette. Jeg har nok et behov for at sorgen er der litt, men det skifter hvor intenst det er, sier Gry.
Lever videre
CHECK!: Foreldrene har fått gjøremålslista Steffen hadde med seg på den siste turen sin. Her var det meste gjort. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Siden de dramatiske dagene i august har det gått «slag i slag», forteller foreldrene. Steffens holdning, planlegging av reisen til Canada og begravelsen har hjulpet dem begge i sorgen. Det samme har arbeidet i den nye stiftelsen, «Steffen of Norway».
Håpet er å kunne føre arven etter Steffen videre og gi flere muligheten til å finne det Steffen fant i naturen, forteller Gry.
I styret sitter begge foreldrene, søsteren Henriette, Lars Monsen, Angus Miles og Johanne Refseth, også kjent som «Psykolog med sovepose».
De har søkt penger fra forskjellige stiftelser og drømmer om å arrangere en camp hvor Cree-ungdom og norsk ungdom kan møtes. Hun ser for seg en kulturutveksling med historiefortelling, musikk, håndarbeid, bål, prat og en felles kjærlighet for naturen.
Alt er ikke spikret ennå, men noe blir det.
Gry går selv foran som et godt eksempel. Hun finner styrke i sønnens mot. «Man må leve mens man lever, mamma», pleide Steffen å si til henne.
VIL GI TILBAKE: Foreldrene håper å føre arven til Steffen videre. Foto Lars Eivind Bones / Dagbladet
– Jeg er livredd for å gå tur i mørket. Men det gjør jeg nå, fordi jeg har lyst til å utfordre meg litt, sier hun.
– Jeg føler at sansene åpner seg litt. Å gå tur er ikke som før. Jeg ser alt mye klarere. Det gjør meg godt, fortsetter hun.
– Du ser verden som Steffen?
– Jeg ser verden litt med hans øyne.