I det ene øyeblikket løper hun energisk etter sønnen sin på lekeplassen, i det neste ser hun stjerner og planeter. 

Ine Wilmann studerer menyen på Theatercafeen med sultent blikk. 

– Jeg var så redd for å komme hit helt innhul, så jeg spiste et par brødskiver før jeg dro. 

FY FY: Dette er de vanligste tabbene nordmenn gjør når de er på restaurant – små grep gjør en stor forskjell.

Jakka er rutete med knallgul krage, øredobbene er chunky og skinnende. På venstre ringfinger har hun en giftering i gull. 

Skuespilleren legger hodet litt på skakke, smiler søtt til kelneren. 

– May I have the omelette without Jarlsberg, and with salmon? And sparkling water, please. 

På vei til intervjuet vurderte hun fram og tilbake om hun skulle røpe grunnen til at hun føler seg sulten nærmest konstant. 

– Jeg kom til at jeg like godt kan si det som det er: Jeg har en baby på fire måneder som jeg fullammer, derfor denne voldsomme apetitten. 

Smilet er stort og stolt. 

– Jeg liker å holde privatlivet, eh … privat. Det er ikke hemmelig at jeg har blitt mamma igjen, men jeg flasher det ikke heller. 

Sammen med ektemannen Tarjei har hun nå tre sønner, de to eldste er elleve og sju. 

– Det er veldig koselig med et attpåklatt. Jeg er mer avslappet nå enn med de to eldste, og kan til og med ta en dusj mens de passer på lillebror. 

Hun går rundt og kjenner på en enorm glede. 

– Jeg føler meg ekstremt heldig. Så er jeg veldig takknemlig for at jeg bor i Norge, at velferdssystemet vårt funger og alt det der som andre bare kan drømme om. 

FEMINIST: Skuespiller Ine Wilmann drømmer om en verden hvor vi kan behandle oss selv med større ømhet, og hvor vi omfavner naturlig aldring. Hun blir forbanna og trist over presset om å se evigunge ut. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Egentlig er hun en sånn som bekymrer seg over hvilken fremtid barna våre vil møte. 

– Hvis jeg først lar den tanken få plass kan jeg bli livredd, men akkurat nå blir det skjøvet litt i bakgrunnen på grunn av min hovedoppgave akkurat nå, som er å passe på den lille babyen som krever hundre prosent tilstedeværelse. 

Wilmann er opptatt av kvinnehelse, og er stolt feminist. 

– Alle de ville endringene kroppen og hjernen vår går gjennom imponerer meg. Bare det å være gravid og få barn er helt mindblowing. Visste du at vi har cellene til barna våre i kroppen livet ut? 

– Eh, nei. 

– Altså, alle syklusene, hormonene og hvordan det påvirker oss … Samfunnet vårt anerkjenner det ikke nok. 

Hun ler litt av seg selv. 

– Jeg har en tendens til å bli over middels engasjert når vi snakker om kvinnehelse. 

Omeletten kommer på bordet. Hun griper bestikket. 

– Åh. Herregud, det var godt. 

Skuespilleren ønsker seg en verden hvor vi kan behandle oss selv og verden med større ømhet. En verden hvor vi omfavner naturlig aldring. 

– Jeg hørte en forsker snakke om at det kan være skadelig for barn at mødre blir så stramme i maska. Hvis vi lammer mimikken vår klarer ikke barna å lese oss ordentlig, og de kan rett og slett få tilknytningsskader. 

– Er det ikke press på skuespillere spesielt om å se evigunge ut? 

– Jo, og det gjør meg så forbanna å tenke på. Forbanna og veldig trist. 

OPPGITT: – Det er en kjempestor industri som tjener penger på at vi kvinner skal være misfornøyde med oss selv, sier Ine Wilmann. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Hun gafler i seg mer omelett. 

– Barna våre blir vant til å se ansikter fulle av botox og restylane, fjes uten rynker, assymetri og mimikk. De får se mindre av det menneskelige, det er falske fjes overalt, for ikke å snakke om alle de AI-genererte ansiktene vi blir eksponert for. 

– Idealet er stadig å være ung og vakker? 

– Men hvem bestemmer egentlig det? Vi må stå i mot. Det er jo veldig vakkert når folk våger å være seg selv, uansett mangler og skavanker? 

– Klarer du det selv? 

– Ikke alltid, men jeg kommer ikke til å sprøyte noe i ansiktet for å se yngre ut. Jeg vil ikke lamme de emosjonene som uttrykkes gjennom alle mikrobevegelsene i ansiktet, som skuespiller er det jo helt kokko å gjøre det. 

Hun sukker. 

– Det er en kjempestor industri som tjener penger på at vi kvinner skal være misfornøyde med oss selv, det kjenner jeg selvfølgelig på jeg også. 

Hun hater å se seg selv i fullformat. 

– Det er veldig konfronterende å se nærbilder av meg selv, jeg blir forfengelig og skamfull. Og er det noe jeg ikke vil være så er det forfengelig, så da skammer jeg meg enda mer. 

Wilmann skjuler ansiktet i hendene. 

– Skuespillerambisjonene mine er heldigvis større enn forfengeligheten min. 

Frykten for å ikke prestere er sterk i henne. 

– Det hviler et stort alvor over hvordan jeg forvalter det privilegiet det er å få lov til å være skuespiller, det kjenner jeg på. Det er et stort ansvar. 

– Det høres slitsomt ut? 

– Ja, jeg har lett for å tenke at det handler om liv eller død når jeg går inn i en rolle, at jeg må levere hundre prosent for å kompensere for den plassen jeg tar. 

KAFFE I FARTA: – Jeg har en merkelig miks av lav selvfølelse og tidvis høy selvtillit, er skuespiller Ine Wilmanns dom over seg selv. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Wilmann har forsøkt å analysere seg selv, og kommet til en slags konklusjon. 

– Jeg har en merkelig miks av lav selvfølelse og tidvis høy selvtillit. 

Det hender hun lever seg så sterkt inn i rollene sine at det gjør vondt. 

– De emosjonelle tingene karakteren min har opplevd har jo kroppen min erfart, så når jeg ser meg selv i en film så går liksom kroppen igjennom det på nytt. 

Alle disse følelsene har ført til at det er trangt på peishylla hjemme hos Ine Wilmann. To Amanda-priser, Gullruten og Kanonprisen, for å nevne noen. 

– På mange måter føler jeg meg friere når jeg spiller en rolle enn i livet ellers, som nå når jeg blir intervjuet. Det at stemningen er avslappet og fin gjør det nesten enda verre, jeg gruer meg alltid når jeg bare skal være meg selv i en offentlig setting. 

Kanskje har hun alltid hatt det sånn. Ine Wilmann var bare fem år da hun bestemte seg for å bli skuespiller når hun ble stor, etter å ha spilt rollen som Reveenka i barnehagen. 

– Jeg levde meg fullstendig inn i rollen, og jeg elsket det. Det åpnet seg et rom i meg, et rom hvor jeg tenkte at alt var mulig. 

Bare Ine er det kun de aller nærmeste som kjenner. 

– Det er alltid mye av meg selv i rollene mine, noe annet er umulig for meg. Derfor er det fint å holde en del andre ting privat. 

– Hvor godt kjenner du deg selv? 

– Jeg har gått nok i terapi til at jeg har en viss oppfatning av hvem jeg er. 

Hun ler avvæpnende. 

I perioder har hun gått i terapi av ren nysgjerrighet, i andre perioder fordi det har vært nødvendig. 

– For å kunne bruke meg selv fullt ut som skuespiller må jeg også deale med dritten min for å vite om den skal brukes eller ikke. 

Hun har liten respekt for folk som ikke tar tak i egen dritt, og i stedet ender opp med å være kjipe med de rundt seg fordi de er usikre. 

– Sånne mennesker har jeg ikke tålmodighet med. Har du trøbbel med noe må du deale med det på en eller annen måte, hvis ikke blir du stående fast. 

– Hva består dritten din av? 

– Det vil jeg ikke brette ut i Dagbladet. Det deilige med å være skuespiller er at jeg kan spille ut noe av det, og holde noe helt privat. Livet har sine trøkker og smeller. 

I ET SPEIL, I EN GÅTE: Bare et tynt arr i panna vitner om ulykka Ine Wilmann var utsatt for, men for henne personlig førte det til varige endringer. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Lekestativet var av jern. Først tenkte hun at det gikk bra. Så kom hodepinen. 

– Et halvt år tidligere fikk jeg hjernerystelse da jeg krasjet med hodet først inn i et kamera under innspillingen av den første Troll-filmen og silblødde fra pannen. Så skjedde det igjen. 

Et tynt arr i pannen vitner om det som skjedde. 

– Jeg er utrolig klønete. I fjor borret jeg meg tvers gjennom fingeren, jeg har brukket diverse bein i kroppen og jeg slår stadig borti ting. Særlig når hodet mitt er i jobb-modus. 

Omeletten er spist opp for lengst. Hun legger bestikket på tallerkenen, og blottlegger flere små kutt på fingrene. 

– De stammer fra en runde med knivsliping hjemme for et par dager siden.

– Du burde kanskje styre unna sånne oppgaver? 

– Helt sikkert. Huff. 

Fra å være den som alltid hadde oversikt, mistet hun grepet på hverdagen etter den siste hjernrystelsen. 

– Det var midt i innspillingen av andre sesong av Furia, og jeg slet plutselig voldsomt med å lære meg teksten. Ingenting festet seg, alt bare fløt. Hjernen var helt teflon. 

Wilmann rufser seg i håret. Det stritter rundt henne. 

– Jeg følte at jeg var i ferd med å bli gal. Det var veldig skremmende. Følelsen av å ikke lenger kunne regne med meg selv var veldig ubehagelig. 

Helst vil hun stå opp tidlig og legge seg seint for å makse livet. 

– Jeg har et veldig høyt aktivitetsnivå i utgangspunktet, men så sa kroppen min fra. Den tok det ansvaret jeg selv ikke tok. 

– Det måtte to hjernerystelser til? 

– Mm. Systemet vårt er ikke laget for å stå på absolutt hele tida. 

Det tok henne nærmere ett år å bli helt seg selv igjen. Et år hvor nye rutiner måtte innarbeides. 

– Noe av det som hjalp meg tilbake var løpeturer, det er god metode for å lufte hjernen. Og jeg som alltid har hatet løping … Nå elsker jeg det. 

Hun snurrer litt på glasset. 

– Når jeg knyter på meg løpeskoene er fokuset mitt at hjernen min trenger det. Jeg har det mye bedre med treningen når jeg fokuserer på hodet. 

Hvis hun tenker at hun må løpe for å bli tynnere og penere har hun det bare dritt. 

– Det blir kanskje feil å si at jeg er glad for at jeg fikk de smellene, men på en måte er jeg det, fordi det minner meg på alt jeg har. 

I Roar Uthaugs katastrofefilm Troll 2 spiller hun igjen paleontologen Nora Tidemann. Før innspillingen måtte hun gjennom beinhard trening. 

– Men det var helt bortkasta, for å si det sånn! Jeg gikk rundt med fire lag med ull, det var ikke én muskel som syntes! 

Den første filmen ble den mest sette utenlandske filmen på Netflix noensinne med over 100 millioner visninger så langt. Troll 2 ble lansert i 90 land i desember. I filmen er Ine Wilmanns rollefigur på tokt for å redde landet fra trollets hensynsløse raseri.

– Nora gjør seg ikke så lett å like. Hun har hjertet på rett sted, men kan være litt tverr. Det liker jeg godt. 

TROLLMOR: I «Troll 2» spiller Ine Wilmann igjen paleontologen Nora Tidemann, som forsøker å få kontroll på et rasende troll. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Børs eller katedral, det er spørsmålet folk som lever av å være kreative må stille seg. 

– Jeg trenger både børs og katedral, det gjør vi vel alle. Det smale og det brede, det fine og det rare. 

– Troll-filmene er din pengemaskin? 

– Altså, det er voldsomme produksjoner med store budsjetter, men det er veldig mye fint i prosjektet. Roar Uthaugs enorme kjærlighet for denne sjangeren smitter over på oss alle. Og det å få lov til å spille sammen med en kapasitet som Anne Krigsvoll var ekstremt givende. 

– Det var vel mye greenscreen også? 

– Noen av motspillerne mine besto av papplater og tapebiter, ja. Det var uvant og kjemperart, samtidig som det var utfordrende rent skuespillermessig. Grunntreningen fra teaterhøyskolen kom til nytte, for å si det sånn. 

Ine Wilmann har vært i Los Angeles for å promotere både filmen om Sonja Henie, Krigsseileren og Troll, hver gang føler hun seg veldig norsk. 

– Jeg tror jeg lett kunne mistet meg selv som skuespiller i Hollywood. Presset er enormt. 

Hun drømte aldri om rød løper. Det var selve håndverket som tiltrakk henne da hun bestemte seg for å bli skuespiller som 5-åring. 

– Det er fint å minne meg selv på hva som er drivkraften bak alt dette, for noen ganger er det lett å gå seg vill i jaget etter anerkjennelse. 

Wilmann unnskylder seg og går fra bordet. Noen minutter seinere kommer hun tilbake med moren sin, og en blid liten gutt på fire måneder i armene. 

– Han her er fin liten påminnelse om noe som er viktigere akkurat nå. 

HJERTEFRED: For tiden har Ine Wilmann permisjon etter å ha født en liten gutt, nummer tre i søskenflokken. – Jeg kjenner på en dyp takknemlighet, forteller hun til Dagbladet. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Kamelonen Ine Wilmann får stort sett gå i fred på gata, som da hun var en tur på byen i Haugesund etter å ha vunnet Amanda-prisen for beste birolle i filmen Krigsseileren. 

– Jeg gikk hjem på natta der sammen med Pål Sverre Hagen som jeg spilte med i Krigsseileren, og som jeg også gjorde Furia og Exit sammen med, og det var altså helt spinnvilt. 

Wilmann lener seg over bordet. 

– Kvinnene hylte, de skrek og ropte, de ville ha selfies og klemmer. Men jeg sto der ved siden av ham, og ble ikke engang gjenkjent. 

– Opplevdes det litt sårt? 

– Absolutt ikke, jeg lever veldig greit med å kunne gå i fred på gata. 

Sønnen er et eneste stort smil der han sitter på fanget hennes. 

– Hvis det er noen som flokker seg rundt meg er det stort sett ungene på skolen til sønnene mine som har sett Troll på Netflix. 

INE WILLMANN

Født: 18. februar 1985.

Familie: Mann og tre barn. 

Beste egenskap: Engasjert. 

Verste egenskap: Sårbar for livets stress. Jeg skulle gjerne vært mer robust. 

Redd for: Måten vi behandler jorda vår på, og konsekvensene av det. 

Ser på: Serier og film. Den siste jeg så var Anora, en veldig god film. 

Når gråt du sist? I går. Jeg gråter hver dag, både av overveldelse og av takknemlighet. 

Det klokeste rådet du har fått? Jeg fikk et fint et av kollega Jon Brungot: Ikke gi faen, men la det gå en faen i deg. 

Din mest dramatiske opplevelse? Skilsmissen til foreldrene mine da jeg var tretten år. Og det å bli mor, alle tre gangene. 

Hva gjør deg forbanna? Folk som gir faen i fellesskapet. 

Hva gjør deg glad? God mat, frisk luft, sol, gode samtaler, fine kunstopplevelser, stort og smått. 

Oppsummer helsa di i en setning: Veldig takknemlig for at helsa er bra. 

Hva gjør du hvis du er statsminister for en dag? Da setter jeg kunst og kultur på agendaen, og sørger for gode vilkår både regionalt og lokalt. Et rikt kulturliv gir store ringvirkninger, og er bra for helsa, fellesskapet, bosetting og sysselsetting. 

Hva vet ikke folk (flest) om deg? At jeg elsker 17. mai, det er min favorittdag. Sånn skeiv korpsmusikk i barnetoget er så sykt rørende. 

Hva gjør du om ti år? Det aner jeg ikke, og det vil jeg ikke tenke så mye over heller. 

Vis mer
Vis mindre