FJELLHAMAR (Dagbladet): – Vi prøvde å holde det stille om kreften. Jeg ville ikke ha masse nyhetsartikler om det før VM, innleder Gunnar Halle.

Dagbladet har tatt turen hjem til mannen som i perioden 1987-1999 fikk 64 landskamper, og fra 1991 til 2002 var utenlandsproff i England.

Det er 60-åringens VM-opplevelser med Norge som skal være i fokus. Halle som spilte VM med det norske flagget på brystet i både 1994 og 1998, fikk en oppladning langt utenom det vanlige til mesterskapet i USA.

– Kjente at noe ikke stemte

Halle startet sin proffkarriere i Lillestrøm da han kom til klubben i 1985, etter å ha spilt for Larvik Turn det meste av livet – bortsett fra en periode i Larvikslaget Nesjar som lilleputt. Åra 1991 til 2002 tilbrakte han i engelsk fotball for Oldham Athletic, Leeds United, Bradford City og Wolverhampton Wanderers. 

Det var i løpet av denne perioden han fikk to VM-sluttspill med det norske landslaget. Like før VM i 1994 som ble arrangert i USA fikk Halle den nedslående beskjeden: Han hadde kreft.

– Det ble en spesiell oppladning. Det var ikke
ideelt, men jeg dro ned – jeg var veldig bevisst på at jeg ville dit. I
ettertid kunne man kanskje tenkt annerledes, men akkurat da tror jeg det hjalp
meg gjennom det. Jeg følte meg mentalt klar, men forberedelsene var nok ikke
optimale. Kvaliken og den tida var kanskje den beste jeg hadde på landslaget,
så jeg skulle absolutt være med til VM.

– Hvordan merket du at noe var galt?

– Jeg spilte i Oldham på den tida og hadde vært hos legen i England, men fikk beskjed om at det ikke var noe. Da jeg kom hjem til Norge på landslagssamling, kjente jeg at noe ikke stemte.

Etter å ha blitt undersøkt fikk han det bekreftet at han hadde testikkelkreft.

– Det
var spesielt. På den tida ble kreft forbundet med noe veldig alvorlig – at det
gikk dårlig, forteller Halle.

GUMMIPÆLER: Gunnar Halle i nedbrettede gummipæler som Egil Drillo Olsen var kjent for. Foto: Bjørn Langsem/Dagbladet

Utsatte operasjonen

For 60-åringen hjalp det å fokusere på VM, og han valgte derfor å utsette operasjonen han trengte.

– Jeg var bestemt på at det ikke skulle stoppe
meg. Jeg hadde mål hele veien, og det hjalp meg i den fasen. Jeg kunne sikkert
satt meg ned og tenkt at dette kom til å gå dårlig, men jeg fikk god støtte fra
de rundt meg. Det var bare Frode Grodås og støtteapparatet som
visste om det, kanskje et par til.

– Var det bevisst valg?

– Ja, svarer han kontant og fortsetter: 

– Da jeg først dro til VM, ville jeg ikke at det skulle bli
noe oppstyr. Det var ikke det vi skulle fokusere på, og det syntes jeg var helt
greit. Jeg holdt kreften skjult.

MAMMA SOM ARKIVAR: – Mamma var flink til å klippe ut og ta vare på ting, forteller Gunnar Halle. Foto: Bjørn Langsem/Dagbladet

Hvis Norge hadde gått videre fra gruppespillet i VM ville Halle gått glipp av åttendelsfinalen og måttet dratt hjem for å opereres. 

– Det var selvfølgelig skuffende å ryke ut, og spesielt for
meg som måtte hjem tidlig. De andre dro på en liten avslutningstur, mens jeg
dro rett til operasjon. 

I 2000 fikk Halle beskjed om at kreften var tilbake.

– Jeg fikk litt den samme følelsen igjen. Legene i England sa jeg hadde fått kreft på nytt. Jeg dro hjem til Norge og til Radiumhospitalet. Der sa de: «Nei, det er bare en cyste.» Det var en lettelse, men du får jo hakeslepp når du først får beskjed om at du har fått kreft igjen.

Gunnar Halle

Født 11. august 1965, Larvik.

Klubber som spiller: Nesjar, Larvik Turn, Lillestrøm 1985-90, Oldham 1991-96, Lillestrøm (lån) 1994, Leeds 1996-99, Bradford City 1999-02, Wolverhampton 2002, Lillestrøm 2002-03, Aurskog/Finstadbru 2004.

A-landslaget: 64 kamper/5 mål, 1987-99. Deltok i VM-sluttspillet i 1994 og 1998. Tre av hans fem landslagsmål kom i 10-0-seieren over San Marino i 1992.

Trenerkarriere: Spillende trener Aurskog/Finstadbru 2004, assistenttrener Lillestrøm 2005-06, Viking 2007-08 og Lyn 2008-09, hovedtrener Lyn 2009-10, assistenttrener Molde 2010, assistenttrener Norge kvinner 2012, assistenttrener Strømmen 2013, hovedtrener Strømmen 2013-14, hovedtrener Norge G15-G17 2015-22 og hovedtrener Hønefoss 2023-.

Vis mer
Vis mindre

Halle scoret hat trick

Halle husker kvaliken til VM i 1994 godt, og forteller at ingen forventet at de skulle kvalifisere seg. 

Pipa fikk fort en annen lyd etter å ha slått store nasjoner som England, Nederland, Polen og Tyrkia på Ullevaal Stadion. I tillegg maktet blant annet landslaget å spille uavgjort mot England på historiske Wembley og mot «Oranje» på De Kuip-stadion i Rotterdam.

– Kampen mot England var spesiell for meg, siden jeg spilte i
England. Jeg husker jeg ble kåret til banens beste. Det var gøy – og ekstra
spesielt å komme tilbake til England igjen.

FEST: Her er hele Drillos kledd til fest i 1997. Foto: Arnt E. Folvik/Dagbladet.

Før de imponerende resultatene fikk Norge en drømmestart på kvaliken da de vant med kalassifre mot San Marino.

– Vi
fikk en veldig god start med 10-0 mot San Marino, forteller Halle uten å nevne noen av målscorerne.

– Hvem scoret hat trick da?

– Ja, nei, jeg fikk jo tre mål der, svarer han ydmykt før han prater seg litt varmere:

– Det er ikke mange som har
hat trick for Norge. Erling Braut Haaland har noen, da. San Marino var en motstander vi
skulle slå, men det var jo ikke normalt å vinne 10-0. Vi fikk en flying start
på kvaliken.

Om de store bragdene i kvaliken gir han daværende landslagstrener Egil «Drillo» Olsen æren.

– Det var hele greia med Drillo – at vi klarte å tro på
at vi kunne slå hvem som helst. Han satte sammen et lag som fungerte i alle
posisjoner. Det var et lag med stor L, synes jeg. Det var kanskje det viktigste
i den perioden, forteller Halle.

– Sitter godt i minnet

HEST OG KJERRE: Egil «Drillo» Olsen flankert av landslagsspiller Jostein Flo med vikinghatt. Flo avgjorde kampen for Norge mot Polen. Foto: Geir Bølstad / Dagbladet

Larvikingen minnes den vanvittige euforien som rådet i Norge da det gikk mot VM-plass. I 1993 ble landslaget fraktet gjennom Karl Johan med hest og kjerre etter 1-0-seieren over Polen.

– Det sitter godt i minnet. Det var helt stappfullt av folk på Karl Johan, og det ble en bra fest på laget etter seieren mot Polen.

Halle smiler bredt, omkranset av vennlige smilerynker rundt øynene som avslører at han ikke lenger er noen ungfole, når han snakker om stemningen på Karl Johan.

– Jeg husker
stemningen blant folk overalt, og at vi hadde klart å kvalifisere oss. Det var
spesielt. Det var mye oppmerksomhet og trøkk. Jeg tror folk brydde seg, var stolte og
syntes det var stas at vi kom til et VM.

GODE MINNER: Gunnar Halle husker godt stemningen da Norge kvalifiserte seg til VM. Foto: Bjørn Langsem/Dagbladet

Han fortsetter:

– Spesielt den VM-kvaliken gjorde noe med hvor attraktive
norske spillere ble – særlig i England. Mange dro dit etterpå. Jeg tror at vi
gjorde det så bra åpnet mange dører til store ligaer i utlandet.

– Det var enormt

Halle husker overskriftene før VM i 1994, da landslaget trente i svarte søppelsekker for å akklimatisere seg til varmen i USA.

– Vi var ferske i gamet og hadde ikke erfaringen mange andre lag hadde. Det spilte nok inn på forberedelsene. Man prøvde å gjøre det beste ut av det, men i ettertid ser man at ting kunne vært gjort annerledes.

– Hvor varmt var det å springe rundt i søppelsekker?

– Ekstremt varmt. Når det er så varmt og du skal presse kroppen, blir du ekstra kjørt. Vi hadde harde treninger for å vise oss fram og kjempe om plassene. Kanskje det ble litt i overkant, men det er en erfaring man lærer av.

Norge fikk en drømmestart på mesterskapet og slo Mexico 1-0 i åpningskampen.

– Alle var spente. Ingen visste helt hva vi gikk til. Etter seieren mot Mexico var optimismen enorm. Stemningen ble veldig god, men vi var en jordnær gruppe som aldri tok helt av.

TILBAKEBLIKK: Egil «Drillo» Olsen, Gunnar Halle og Bjørn Hansen. Foto: Ole Christian H. Thomassen/Dagbladet

Mot Italia ble det et 1-0-tap, og mot Irland endte det 0-0. Norge endte sist i gruppa, med like mange poeng og lik målforskjell som resten av lagene.

– Vi fikk kanskje ikke ut potensialet vårt, og det handlet nok litt om spillestil og erfaring.

– Hvordan var reaksjonen i gruppa da dere skjønte at dere var slått ut?

– Det ble stille. Vi visste at vi hadde hatt en god mulighet til å gå videre. Folk var slitne og litt tomme. Jeg måtte hjem for operasjon uansett, men jeg ville jo at vi skulle gå videre. Når du er i et mesterskap, lever du i en boble – du vil vinne.

JEVNT: Norge gikk ut av VM etter å ha tatt like mange poeng og med lik målforskjell som resten av landene. Årsak: Færrest scoringer. Foto: Skjermdump/NTB

– Hva er ditt beste VM-minne?

– Den første kampen, seieren mot Mexico. Når du scorer og vinner, da tror du nesten ikke på det du opplever. Det var jevnt i alle kampene, men det du sitter igjen med, er de store stadionene, garderobene, varmen – og interessen hjemme. Det var enormt, svarer han.

«Hva er det som skjer nå?»

Halle var også med til VM i 1998 i Frankrike, etter at laget hadde gått ubeseiret gjennom kvaliken. Han forteller at han ikke følte seg hundre prosent før mesterskapet, etter å ha slitt med ribbein og småskader i forkant.

– Jeg følte ikke at jeg var hundre prosent. Det var litt kjedelig, for jeg visste at jeg kunne vært i bedre form. Men opplevelsen rundt mesterskapet var likevel stor.

Under hele mesterskapet spilte han bare noen minutter som innbytter i gruppespillkampen mot Skottland.

– Du drar dit med håp om å spille, men jeg skjønte nok på forhånd at jeg ikke kom til å få så mye spilletid. Likevel jobber du på, forbereder deg og er klar hvis det skjer skader eller endringer. Det er en del av det å være i en tropp – du må være profesjonell og bidra uansett.

PORTRETT: Gunnar Halle før VM i 1998. Foto: Arnt E. Folvik/Dagbladet

UFORGLEMMELIG NORSK SEIER: Norge slo Brasil 4-2 på Ullevaal Stadion i 1997. Her er Gunnar Halle i duell med brasilianske Giovanni Silva de Oliveira. Foto: Ole C. H. Thomassen/Dagbladet

Han fortsetter:

– Det man sitter igjen med, er jo ofte Brasil-kampen. De hadde mye ball og sjanser, men vi fikk to scoringer sent. Det var nesten uvirkelig. Det var utrolig mange nordmenn på tribunen, og det var det gjennom hele mesterskapet. Det ble ren eufori. Der og da tenkte man bare: «Hva er det som skjer nå?»

– Du husker øyeblikket?

– Ja, absolutt. Bildene av Nils Johan Semb og Drillo som slår seg på brystet – det sitter.

– Jeg husker også at jeg fikk autografen til Michel Platini. Han kom ut i gangen etter Brasil-kampen, og jeg tenkte: «Faen, jeg kan jo spørre ham.» Det var ikke noe jeg pleide å gjøre, men han var jo en legende. Den autografen har jeg et sted – i en boks, et eller annet sted hjemme, legger han til.

Mesterskapet var slutt for Halle og Norge etter et 1-0-tap mot Italia i åttendelsfinalen.

– Tapet var en nedtur. Det vi klarte å skape i 1994 og 1998, sitter igjen i historien, men som spillere var vi litt misfornøyde med prestasjonene – bortsett fra Brasil-kampen. Vi følte ikke at vi fikk ut alt vi kunne, men opplevelsen og alt rundt var fantastisk. Når man ser tilbake, er det gøy å tenke på at vi klarte å skape noe som samlet hele landet. Det var en spesiell tid – og fint å være en del av den historien, deler han.

AUTOGRAFER: Gunnar Halle og Kjetil Rekdal travelt opptatt med å signere T-skjorter utenfor hotellet sitt i Provence under VM i 98. Foto Bjørn Sigurdsøn, NTB

POSERER: Gunnar Halle stilte opp da Dagbladet hadde med seg nedbrettede gummipæler. Foto: Bjørn Langsem/Dagbladet

– Høye forventninger

Når det gjelder Ståle Solbakkens mannskap, som endelig har kvalifisert seg til et mesterskap, mener Halle at de bør ha som mål å gå videre fra gruppespillet.

– De har mange spillere i store klubber – Haaland, Ødegaard, Berge, Strand Larsen og Sørloth – og det gjør noe med forventningene. Hvilken gruppe man havner i har mye å si, men de bør gå videre. Forventningene blir naturlig høye når du har spillere i verdensklasse, sier han.

– På sitt beste er dette laget veldig godt. Prestasjonene har variert, men nå virker det som de har fått satt ting mer sammen. De har spilt mer sammen, og det merkes, fortsetter han.

Halle trekker fram en positiv utvikling i forsvaret.

– Forsvaret har kanskje vært litt svakere tidligere, men nå begynner det å se bedre ut der. Det var en periode der mange landslagsspillere ikke spilte fast i klubbene sine, og det er aldri bra. Nå spiller de fleste jevnlig, og det gir verdifull matching hver helg.