Migranter bak en jernport i Garian interneringssenter. Foto: Alessio Romenzi https://newlinesmag.com/photo-essays/welcome-to-hell/
Driver Flyktninghjelpen utpressing av flyktninger i Libya?
I den nye boka «Book of Shame» rettes det alvorlige anklager mot FNs flyktningorganisasjon UNHCRs arbeid i Libya. Kritikken rammer ikke bare UNHCR, men også deres samarbeidspartnere i landet: den italienske organisasjonen CESVI, Norsk Flyktninghjelp og Dansk Flygtningehjælp.
Øyvind Andresen.
Boka omtales i en artikkel av den italienske journalisten Francesca Borri i siste nummer av Ny Tid, under overskriften «Hva flyktningene selv skriver fra Libya».
Flyktninghjelpens eneste svar på anklagene er så langt: «The work in Libya is pretty sensitive».
«Libya er et mareritt bygget på tortur»
Boka åpner slik:
«Denne boka ble til av raseri, sorg og det å nekte å forbli tause. Den ble til av sviket vi var vitne til og opplevde – ikke bare fra militser, menneskesmuglere og myndigheter, men også fra selve institusjonen som hevdet at den var der for å tilby beskyttelse: FNs høykommissær for flyktninger. I årevis har UNHCR hevdet å ha makten til å avgjøre hvem som er sårbare nok til å fortjene sikkerhet, hvem som blir evakuert eller etterlatt, hvem som lever, og hvem som forsvinner. I årevis møtte vi låste dører og høflige unnskyldninger. Da vi protesterte foran hovedkvarteret deres, tilkalte de militsene. Da vi ba om å få snakke med giverne, sa de at det var i strid med deres ‘vilkår for engasjement’. Da vi døde, sa de ingenting».
Det omfattende forordet er skrevet av David Yambio, født i en flyktningleir i Sør-Sudan. Etter flere mislykkede forsøk på å krysse Middelhavet endte han selv i libyske interneringsleirer. Han beskriver UNHCRs rolle i et system som ifølge ham handler mer om kontroll og innesperring enn om reell beskyttelse. Flyktninger forventes å være takknemlige og tause mottakere av hjelp – mens kritikk av hjelpeapparatet i realiteten både er nødvendig og legitim.
Om Libya skriver han:
«Libya er, med overlegg, et mareritt bygget på tortur: voldtekt, tvangsarbeid og pengeutpressing … sult, tørst, vilkårlig fengsling, påtvunget søvnmangel, nekt av toalettbesøk og psykologiske overgrep i alle former».
Anklager mot UNHCR
Et hovedpoeng i boka er at UNHCR ikke var fraværende fra interneringsleirene – tvert imot var de til stede, men uten å utfordre systemet. De delte ut nødhjelp, men bidro samtidig til å normalisere fangenskapet. UNHCR beskrives som en aktør som ser lidelsen, men fraskriver seg ansvar for frihet, og som prioriterer statistikk, prosesser og hensyn til donorer framfor menneskeverd.
Ifølge boka opererer UNHCR med et snevert og vilkårlig sårbarhetsbegrep: bare enkelte nasjonaliteter og ekstreme tilfeller kvalifiserer for beskyttelse. Andre blir bedt om å vente i årevis, eller tilbys «frivillig retur» til land de flyktet fra. Systemet belønner i praksis total nedbrytning av kropp og sinn før hjelp gis, hevdes det.
Er Flyktninghjelpen medansvarlig?
Yambio beskriver også tiden han arbeidet for UNHCRs partnerorganisasjoner. Han hevder å ha sett et system preget av passivitet, korrupsjon, selektiv hjelp og taushet om overgrep – fordi dokumentasjon «skadet Libyas omdømme». Ifølge ham kunne evakuering og omplassering kjøpes for store summer, mens de mest sårbare ble etterlatt.
Et vendepunkt kom etter massearrestasjonene i Gargaresh 2. oktober 2021, da over 5000 migranter – flere hundre barn og kvinner – ble arrestert, og flere ble skutt. UNHCR skal ifølge forfatteren ha unnlatt å advare og beskytte flyktningene. Dette førte til protestbevegelsen UNFAIR, som ble møtt med ignorering, kriminalisering og til slutt vold.
Francesca Borri understreker at problemet ikke bare er UNHCR, men også partnerorganisasjonene:
«Problemet er italienske CESVI, den norske Flyktninghjelpen og Dansk Flygtningehjælp.
Og problemet er ikke bare UNHCR. Mursteinene i muren er også deres partnere, NGO-er som ikke er mindre NGO-er, som er blant de mest omtalte og kritiserte, italienske CESVI, den norske Flyktninghjelpen og Dansk Flyktningehjælp. «Gebyrene er velkjent», klager en av dem. «Registrering koster 2500 dollar. En avtale koster 50 dollar; et beskyttelsesintervju koster 180 dollar; et intervju om plassering, det vil si et intervju for å bli omplassert til et tredjeland, koster 280 dollar. Selve omplasseringen koster 2000 dollar. UNHCR Libya er tverr igjennom svindel, juks og utpressing», sier en av dem. «De ansatte bryr seg bare om pengene».
Det presiseres at dette gjelder lokale ansatte – men samtidig at dette ikke fritar organisasjonene for ansvar. Flere vitner i boka hevder også at Flyktninghjelpens nødtelefon aldri svarer.
Avtalen med kystvakta i Libya
Dette systemet kan ikke forstås uten å se på Europas migrasjonspolitikk. I 2017 inngikk Italia en avtale med den libyske kystvakten om å stoppe båtflyktninger og returnere dem til interneringsleirer. Avtalen – Memorandum Italia–Libya – finansieres av EU med store summer.
Ifølge NORAD-tidsskriftet Panorama (2023) har Norge bidratt med 262,5 millioner kroner til EUs EUTF-fond, som også finansierer den libyske kystvakten. Fondet har bidratt til grove overgrep, skriver Panorama. Likevel vedtok det italienske parlamentet i oktober 2025 å videreføre avtalen i tre nye år, til tross for sterke protester.
Norge bombet Libya – og etterlot kaos
Norges forhold til Libya er et mørkt kapittel. I løpet av fire måneder i 2011 slapp seks norske F-16-fly i alt 588 bomber over Libya. NATOs og Norges bombetokter førte til slutt til at Libyas statsoverhode Gaddafi ble slakta ned av en mobb med jihadister. Krigen ødela et av Afrikas mer velfungerende land, og hele krigen må sies å ha vært en forbrytelse mot menneskeheten. Bombinga hindra også et fredsinitiativ fra Den afrikanske union.
Dette skjedde mens Stoltenberg var statsminister og Støre utenriksminister. Daværende statssekretær i UD, nå utenriksminister, Espen Barth Eide, uttalte i mai 2011: «Vi bomber mest og best». Ine Eriksen Søreide sa i et foredrag i februar 2014: «Operasjonen i Libya var på mange måter svært godt gjennomført. I Norge er vi med god grunn stolte av vår innsats». Jens Stoltenberg uttalte til NRK 14/9 – 2018: «Jeg er veldig trygg på vurderingene vi gjorde før deltagelsen i Libya i 2011», og han beklaget ingenting, ikke engang at han visste for lite.
Men det var ikke bare et samlet storting som stod bak bombinga, også samtlige bistandsorganisasjoner og kirken støttet regjeringen. Jan Egeland, nåværende leder av Flyktninghjelpen, var en av de som hardest gikk inn for militæraksjon fra NATO. Han var da leder for regjeringens sikkerhetspolitiske utvalg og direktør for Norsk Utenrikspolitiske institutt. Han sa til VG 21/10 – 2011: «Gaddafis død gjør at det libyiske folket kan se fremover og starte prosessen med å bygge en demokratisk stat. Tyrannens dager er talte. Krigen er over. Men det betyr og at det lange løpet mot forsoning, demokrati og menneskerettigheter nå begynner. (…..) Libya har alle muligheter til å bli et positivt unntak i den arabiske verden.»
Forholdene i Libya har som kjent etter 2011 vært prega av lovløse tilstander med borgerkrig mellom forskjellige militser og to rivaliserende regjeringer. Det er 700 000 flyktninger og migranter som lever under forfordelige forhold som beskrevet over. Gaddafis fall førte også til at islamistiske militser og våpen ble spredd til store områder i nabolandene. Det er lite kritikk eller selvkritikk å spore fra de personene og organisasjonene som støttet Norges krig mot et afrikansk land med de fatale konsekvensene det fikk for hele situasjonen i Nord og Vest – Afrika.
Konklusjon
«Book of Shame» reiser dypt ubehagelige spørsmål – ikke bare om Libyas brutale interneringssystem, men om Europas og Norges direkte og indirekte ansvar. Dersom påstandene stemmer, snakker vi ikke om enkeltstående feil, men om et system der internasjonale organisasjoner, inkludert Flyktninghjelpen, inngår i et apparat som normaliserer fangenskap, ydmykelse og i verste fall økonomisk utpressing av mennesker som allerede er totalt rettsløse.
Dette bør ikke møtes med taushet, bortforklaringer eller standardiserte pressemeldinger. Det må kreves full gjennomgang, uavhengig granskning og transparente svar – både fra UNHCR, Flyktninghjelpen, andre partnerorganisasjoner og norske myndigheter. Norge kan ikke bombe et land i stykker, bidra til en politikk som sperrer mennesker inne i torturregimer, og deretter late som om ansvaret tilhører andre.
Flyktninghjelpen: «The work in Libya is pretty sensitive»
Jeg har nå i over to uker prøvd å få svar på anklagene mot Flyktninghjelpens fra deres pressetjeneste. Jeg sendte følgende forespørsel 10. desember:
«Til Flyktningehjelpen
Jeg er skribent og blogger, og arbeider med temaer knyttet til aktuelle samfunnsspørsmål. I siste utgave av Ny Tid leste jeg om utgivelsen av boken «Book of Shame», som inneholder omfattende og alvorlig kritikk fra flyktninger av UNHCRs arbeid i Libya. Se: https://www.refugeesinlibya.org/book-of-shame
Jeg registrerer at Flyktninghjelpen også omtales i boken, blant annet på sidene 124–126, og muligens flere steder. I artikkelen i Ny Tid knyttes Flyktninghjelpen videre til påstander om bestikkelser, sammen med de italienske organisasjonen CESVI og Dansk Flygtningehjælp.
På denne bakgrunn ønsker jeg å stille følgende spørsmål:Har Flyktninghjelpen et nært samarbeid med UNHCR i Libya? Har dere en kommentar til de beskyldningene som fremkommer i Book of Shame? Vil disse påstandene bli undersøkt nærmere?
Jeg setter pris på en uttalelse fra dere».
Når jeg skriver dette 25/12, har jeg ikke fått noe svar på mine spørsmål Bortsett fra at Tiril Skarstein, Head of media unit i NCR, skriver til meg i en epost datert 19. desember : «The work in Libya is pretty sensitive, so we jsut need to check in with the team there».
Om Flyktninghjelpen
Flyktninghjelpen (NRC) er en uavhengig humanitær organisasjon som får finansiering fra mange ulike kilder (stater, EU, USA, private donorer osv.). I 2024 utgjorde den norske stat gjennom Utenriksdepartementet og Norad en vesentlig del av finansieringen, men ikke hele støtten. NRC hadde en total omsetning på rundt USD 864 millioner (ca. NOK 9,3 milliarder) i 2024, med Norge som en av de største statlige bidragsyterne.
De norske bidragene var på ca to milliarder i 2024.
Kilder:
Francesca Borri: «Hva flyktningene selv skriver fra Libya» – Ny Tid nr 4 2025
Libya: Ulovlig dødelig maktbruk og masseanholdelser i en enestående migrantaksjon
Stop the memorandum Italia – Libya
Italias parlament godkjenner fornyelse av migrasjonsavtalen i oktober 2025
FN: Norskstøttet EU-fond har bidratt til grove overgrep i Libya Panorama 30/3 – 23
Terje Tvedt: Det politiske lederskapet vil krige i verden, men ikke lære av den Aftenposten 30/9 – 2018.
Ellers er alle sitatene fra norske politikere om Libya hentet fra Terje Tvedt «Norske Tenkemåter bind 1 og 2».
Eksperter: Symbolsk viktig å bli kvitt Gaddafi VG 21/10 – 2011
Ine Eriksen Søreide: «Norsk luftmakt som en relevant og effektiv bidragsyter til Nato» Foredrag 11/2 – 2014 Forsvarsdep.
Les mer:
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen.
Les også: