Da «wokeness» for alvor skjøt fart rundt 2020, lette mange etter ideologiske forklaringer. Var dette kulturmarxisme? Sosiale medier? En ny sekulær religion? Forfatter og kommentator Helen Andrews mener disse forklaringene bare treffer delvis. I stedet peker hun på en langt mer jordnær – og mer ubehagelig – årsak: Feminisering.

– Det avgjørende fellestrekket var ikke ideologi, men feminisering, sier Andrews i podkasten The Daily Signal.

Hun viser til at woke- og kanselleringskultur ikke bare dukket opp i akademia eller på venstresiden, men i miljøer som NASCAR, NFL, Wall Street og Fortune 500-selskaper – institusjoner som verken er marxistiske eller radikale i tradisjonell forstand.

– Hvorfor skulle NASCAR være woke? Det burde vært det siste stedet man fant noe slikt. Og det virket ikke ideologisk motivert i det hele tatt. Det som gikk igjen, var at miljøene var blitt mer kvinnedominerte.

Et mønster som startet før «woke»

For Andrews begynner historien lenge før begrepet «woke» eksisterte. Hun trekker frem Larry Summers, tidligere president ved Harvard og tidligere finansminister i USA, som i 2006 ble presset til å gå av etter uttalelser om kjønnsforskjeller i akademia.

Summers hadde pekt på to forhold han mente bidro til at færre kvinner nådde toppen i naturvitenskapene: forskjeller i interesse og det han beskrev som ulik fordeling i intelligensens ytterkanter, Bell-kurven, – der flere menn befant seg helt i topp og bunn.

– Dette var uttalelser som lå godt innenfor vitenskapelig mainstream, sier Andrews.

Likevel reagerte flere kvinnelige professorer sterkt. Ifølge Andrews var det ikke motargumenter eller faglig uenighet som felte Summers, men følelsesmessige reaksjoner.

– De sa at uttalelsene gjorde dem kvalme, at de måtte forlate rommet. Og uten å motbevise ham, klarte de å få ham til å be om unnskyldning tre ganger, før han til slutt ble stemplet som misogyn og presset ut.

Andrews mener dette representerer en ny konfliktstil.

– Dette er kjernen i wokeness: Ikke å vinne diskusjoner, men å stanse dem.

Ulike måter å håndtere konflikt på

Ifølge Andrews kan denne utviklingen ikke forstås uten å se på grunnleggende forskjeller i hvordan menn og kvinner opptrer i grupper.

– Menn er i snitt mer komfortable med åpen konflikt. Uenighet er ikke en katastrofe. Du kan være uenig, og så går livet videre.

Kvinner, hevder hun, har en annen tilnærming.

– I kvinnelige gruppedynamikker oppleves konflikt oftere som en trussel mot gruppesamholdet. Hvis noen skaper uro, er reaksjonen gjerne å samle seg mot vedkommende og presse ham eller henne til å beklage – eller forsvinne.

Hun understreker at dette ikke er et spørsmål om moral, men om sosiale mønstre som er godt dokumentert i psykologisk forskning.

– Menn er mer oppgaveorienterte, kvinner mer relasjonsorienterte. Ingen av delene er bedre enn den andre. Men de er egnet til forskjellige formål.

Når normene endres på arbeidsplassen

Problemet oppstår, ifølge Andrews, når relasjonsorienterte normer får dominere institusjoner som er avhengige av friksjon, uenighet og eksentriske individer.

– Ta universitetene. De eksisterer for å finne og formidle sannhet. Det krever rom for folk som tør å være uenige, som tåler å stå alene med upopulære ideer.

I et miljø der sosial harmoni prioriteres høyere enn sannhetssøken, blir dette vanskelig.

– Hvis ideer kan stanses fordi de er «støtende», eller fordi noen føler seg krenket, vil kunnskapsutviklingen stoppe opp.

HR, følelser og indirekte makt

I moderne arbeidsliv skjer maktutøvelsen sjelden gjennom åpen konfrontasjon, mener Andrews. I stedet kanaliseres den gjennom HR-avdelinger, klageordninger og moralske appeller.

– Du trenger ikke forby noen formelt. Det holder at folk lærer hvilke meninger som kan føre til sosial isolasjon, karrierestopp eller anklager om å være «problematisk».

Hun beskriver dette som en form for indirekte sanksjonering, der ingen enkeltperson tar ansvar.

– Det er alltid «miljøet», «stemningen», «bekymringer». Du har ingen autoritet å appellere til.

Resultatet er, ifølge Andrews, en arbeidsplass der mange – både menn og kvinner – sensurerer seg selv.

– Dette rammer ikke bare menn. Det rammer også kvinner som foretrekker mer direkte, «maskuline» måter å jobbe på.

En historisk ny situasjon

Andrews understreker at dette ikke er en debatt om hvorvidt kvinner hører hjemme i arbeidslivet.

– Kvinner har alltid vært en del av samfunnet og arbeidslivet. Det nye er omfanget.

Hun peker på at det aldri tidligere i historien har eksistert samfunn der kvinner er flertall blant jurister, leger, akademikere og ledere samtidig.

– Dette er helt nytt territorium. Enten man liker analysen min eller ikke, må man erkjenne at vi beveger oss i ukjent farvann.

Ifølge Andrews er det derfor ikke tilstrekkelig å avfeie utviklingen som moralsk panikk.

– Når institusjoner endrer karakter, endres også hvordan makt utøves, hvordan konflikter håndteres, og hvilke typer mennesker som slipper til.

Det, mener hun, er selve kjernen i dagens kulturkamp.