Publisert:
29. desember 2025 kl. 08:24
Oppdatert:
29. desember 2025 kl. 08:24

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

I mange år har innvandringspolitikken i Norge vært preget av strenghet, kontroll og mistenksomhet. Jeg har selv kjent på kroppen hvordan dette preger livet til enkeltmennesker. Ikke bare på papiret, men i hverdagen, i møte med andre mennesker og i følelsen av å høre til.

I perioden da innvandringspolitikken var som strengest, særlig fra 2013 og noen år fremover, ble livet vanskelig for mange innvandrere. Bak ethvert politiske slagord og statistikk skjuler det seg historier om mennesker som kjemper for trygghet, verdighet og et sted å høre hjemme.


For meg er jobben min en kilde til stolthet. Jeg vet hvilken nøkkelrolle vi bioingeniører har i laboratoriet, og hvor avgjørende vårt arbeid er for diagnostikk og pasientens videre behandling.

For mange av oss med innvandrerbakgrunn er reisen til Norge bare begynnelsen. Vi bærer med oss tunge erfaringer som traumer fra krig, vold, flukt, negativ sosial kontroll, fordømmelser og et konstant press om å «passe inn». Alt dette påvirker hvordan vi bygger relasjoner, deltar i samfunnet og ser på oss selv.

Når politikken møter oss med skepsis eller stengte dører, forsterkes utenforskapet. En streng innvandringspolitikk påvirker derfor mer enn tall i et budsjett. Den påvirker barns selvtillit, ungdommers sosiale ferdigheter og voksnes evne til å bygge et nytt liv.

Når politikken bygger murer i stedet for bruer, mister vi ikke bare menneskelige ressurser. Vi mister også tillit.

Tayebe Abbasi

Jeg husker da jeg kom til Norge og ble møtt av et system som var mer opptatt av papirene mine enn av historien min. Det var som om mennesket forsvant bak dokumentene. Det lærte meg tidlig at integrering handler om mer enn språk og arbeid. Det handler om å bli sett som et helt menneske.

Mange ungdommer med minoritetsbakgrunn føler at de må jobbe dobbelt så hardt for å bli trodd på at de er «norsk nok». Noen dropper ut av skolen fordi de mister troen på at innsatsen vil bli verdsatt. Andre blir sittende passive på asylmottak i flere år uten mulighet til å jobbe eller studere, mens livet står på vent. Vi ser hvordan politikk former liv. De strenge familiegjenforeningsreglene førte i flere år til at mange barn vokste opp uten foreldre. Og mange foreldre levde med konstant bekymring for barna de måtte forlate. Slike politiske valg skaper dype sår. Ikke bare i familier, men i tilliten til hele systemet.

I mitt eget liv møter jeg ofte et annet eksempel på hvordan kultur og forventninger påvirker integrering. Jeg blir ofte blir spurt om yrket mitt, og jeg forteller at jeg jobber som bioingeniør innen patologi, altså kreftdiagnostikk. Da får jeg gjerne skeptiske reaksjoner eller spørsmål om hvordan jeg «tør» å jobbe med noe så alvorlig. Slike reaksjoner opplever jeg særlig fra folk med innvandrerbakgrunn. Det er fortsatt tabu å snakke om sykdom, særlig kreft, for mange med innvandrerbakgrunn.

Må jeg rive av meg hijaben for deg? Det er ikke jeg som er for norsk, det er du som ikke er norsk nok Kjære Gud, hvorfor måtte du gjøre meg svart?

Men for meg er jobben min en kilde til stolthet. Jeg vet hvilken nøkkelrolle vi bioingeniører har i laboratoriet, og hvor avgjørende vårt arbeid er for diagnostikk og pasientens videre behandling. Likevel er dette ofte usynlig for omverdenen. Derfor ønsker jeg å bruke min erfaring til å oppfordre alle med innvandrerbakgrunn til å være mer åpne, både om fysisk sykdom og psykisk helse.

Åpenhet er ikke et tegn på svakhet. Tvert imot, det er en styrke som gjør oss bedre rustet til å forstå hverandre, støtte hverandre og finne vår plass i samfunnet. Når vi tør å bryte tabuer, bidrar vi til et mangfoldig fellesskap der kunnskap, trygghet og respekt får vokse.

Det er slike realiteter vi må våge å se. For integrering handler ikke først og fremst om tiltak, programmer og rapporter. Men vi må snakke om mennesker som prøver å bygge seg et liv midt i et system som ofte møter dem med byråkrati og mistenksomhet.


Mange av oss har lært å vokse midt i motgang. Vi har lært å navigere mellom to kulturer, finne balansen mellom ulike verdier og bygge vår egen identitet i et landskap av både utfordringer og muligheter.

Samtidig finnes det en annen side. Mange av oss har lært å vokse midt i motgang. Vi har lært å navigere mellom to kulturer, finne balansen mellom ulike verdier og bygge vår egen identitet i et landskap av både utfordringer og muligheter. Denne prosessen, som jeg kaller integrering midt i usikkerhet, skaper også styrke, innsikt og empati. Samtidig må vi som samfunn forstå at det er politikken som bygger systemene. Og det er systemene som former rammene for menneskers liv. Tilliten mellom enkeltmennesket og det politiske systemet er avgjørende for god integrering. Når politikken bygger murer i stedet for bruer, mister vi ikke bare menneskelige ressurser. Vi mister også tillit. Og uten tillit kan ingen integrering virkelig lykkes.

Et mangfoldig samfunn trenger derfor en politikk som bygger opp mennesker, ikke mistenkeliggjør dem. Et system som ser potensialet i individet, ikke bare utfordringene. Inkludering handler ikke om veldedighet, men om rettferdighet, om troen på at alle mennesker kan bidra hvis de får muligheten.


Det er politikken som bygger systemene. Og det er systemene som former rammene for menneskers liv, skriver Tayebe Abbasi.

Vi må våge å se at bak hvert politisk vedtak og hver forskrift står mennesker som forsøker å finne sin plass i fellesskapet. Mangfold handler ikke om hvor mange land vi representerer, men om hvordan vi klarer å bygge et samfunn der tillit, respekt og menneskeverd står i sentrum.

Når vi går inn i ett nytt år, håper jeg at vi beveger oss nærmere et samfunn der vi møter hverandre med mer åpenhet enn mistenksomhet. Et år det vi setter mennesket foran tallene og lar integrering begynne med å se hverandre som likeverdige.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!