(Budstikka): Min mor er 98 år gammel og lever av vanlig alderspensjon fra folketrygden. Hun har bodd i samme bolig siden det ble bygget, og har aldri spekulert i eiendom eller hatt høye inntekter.
Likevel har hun nå fått en skatteøkning på rundt 70.000 kroner. Årsaken er økt formuesskatt på bolig, fordi huset ligger i et område i Bærum som i dag defineres som «dyrt».
Les også: Våre foreldre settes på pause – pengene settes på bok
Skatten tar ikke hensyn til betalingsevne. Verdien er urealisert, inntekten lav og uendret. Resultatet er et skattetrekk på rundt 45 prosent av pensjonen.
Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. Mange eldre i Oslo, Bærum og andre pressområder rammes av samme mekanisme: De blir skattlagt som formuende, selv om de lever av vanlige pensjoner.
Les også: Vi er i ferd med å bli en utrydningstrua art
Alternativene staten i praksis stiller dem overfor er få og brutale: belåne boligen i høy alder, bruke opp eventuelle reserver – eller selge hjemmet de har bodd i hele livet.
Et skattesystem som ignorerer betalingsevne og livssituasjon, og i stedet baserer seg på teoretiske boligverdier, rammer sosialt skjevt. Er det virkelig dette som menes med trygg styring og rettferdig beskatning?