Hun kommer syklende etter å ha levert datteren i barnehagen. Men hun ser ikke akkurat ut som en sliten småbarnsmor, mer som en popstjerne. Håret er satt opp, og hun er kledd i en svart bomberjakke med lyse jeans til. Stilfull, men samtidig nedpå. Og det er nettopp derfor hun inspirerer oss.

KK møter Lise Karlsnes på Kaffebrenneriet på Grünerløkka. Det ble lettest, så hun kunne rekke å levere i barnehagen før intervjuet.

– Beklager at jeg er litt forsinket, sier hun etter at sykkelen er parkert utenfor.

ÅRETS KVINNER: KK har kåret Lise Karlsnes til årets inspirator. FOTO: Ida Bjørvik/Hest agentur

Fra vinduet ser man høstbladene ligge på bakken. Også luften er fylt av de oransje bladene som virvler rundt, tar et par piruetter, før de omsider lander. Så står trærne nakne, uten blader. Men bare for en stund. For kjernen er den samme, og snart er de klare for å blomstre på ny. Litt som Lise Karlsnes selv har gjort. Men nervøs som et aspeløv – det har hun ikke vært.

Det var i mars 2000 at Lise Karlsnes, frontfigur i Briskeby, sto på scenen under musikkfestivalen by:Larm i Bergen i en trang, rød skinndress og sang «This is propaganda», med høyrearmen i sensuelle bevegelser over hodet, og vips hadde Norge fått en popstjerne på høyde med det beste fra utlandet.

I september samme år slapp de debutalbumet «Jeans for Onassis», og nå, 25 år senere, blomstrer Lise på ny. Det så man tydelig da bandet i september markerte jubileet med en eksklusiv konsert i Den Norske Opera & Ballett, der de spilte albumet i sin helhet.

– Tenk, det er 25 år siden. Så mye er skjedd i løpet av den tiden, og jeg har fått oppleve enormt mye. Samtidig føles det som om alt har passert på et øyeblikk. Et raskt blunk bare.

TILBAKEBLIKK: 25-årsjubileet får Lise til å se tilbake på karrieren. FOTO: Ida Bjørvik/Hest agentur

Lise Karlsnes (46)

Popartist og gestaltterapeut

Er vokalist i bandet Briskeby,
som slo igjennom med et brak
i 2000 med platen «Jeans for
Onassis». Driver også sin egen
praksis som gestaltterapeut.

Har kjæreste og er
mamma til en jente.

Aktuell: Feiret i høst 25-årsjubileum med Briskeby med
stor konsert i Operaen i Oslo.
Er en av deltakerne i tv-programmet «16 ukers helvete»
som vises over nyttår.

Vis mer
Vis mindre

Juryens begrunnelse

25 år etter sitt store gjennombrudd som
frontfigur i Briskeby fortsetter Lise
Karlsnes å inspirere og imponere oss.
Hun har vært åpen om opp- og nedturer
i karrieren, om det å bli mor i voksen
alder, om å leve i og med en voldsom
suksess, men også om å håndtere
skuffelser. Som 46-åring står hun
stødigere enn noensinne, og det hele
kulminerte i et fullsatt operahus
i september – en maktdemonstrasjon
som viste hvem som fremdeles er
Norges største popstjerne.
«Propaganda» ble under samme konsert
lansert i en ny versjon på norsk sammen
med Stig Brenner. At hun nå, mange år
senere, gjør et sterkt comeback med
den samme låten hun i sin tid slo
gjennom med, inspirerer oss. Ringen
ble på mange måter sluttet. Vi fortsetter
å la oss begeistre av Lises talent,
utholdenhet, styrke og åpenhet.

Vil gi pengene til

Lise vil gi pengene til Kulturtanken,
som er en statlig fagetat for kunst og
kultur til barn og unge, med visjon
om at alle barn og unge skal ha like
muligheter til å oppleve, delta i og
skape kunst og kultur.

Vis mer
Vis mindre

Det får henne til å tenke tilbake på starten av karrieren. Hun beskriver seg selv som et uredd barn. En som lekte og snakket høyt, en som tok rommet. Og lite visste hun at hun etter hvert skulle ta hele Norge med storm.

– Som barn husker jeg at jeg spilte inn noen sanger på kassett, og at jeg hadde oppvisninger for familien. Men det var aldri en sånn konkret drøm om å bli popstjerne.

Men så fylte hun 14 år. Hun og barndomsvenninnen, som bodde i samme gate, lagde egne låter og spilte inn coverversjoner på jenterommet hjemme på Husvik i Tønsberg.

– Hun spilte gitar, og vi begge sang, forteller Lise, og legger til:

– Vi spilte også sammen i korpset på Husvik. Vi ble vel egentlig først venner fordi jeg spurte om ikke jeg skulle bære den tunge saksofonbagen hennes hjem fra øving en kveld. Selv spilte jeg tverrfløyte.

Og så var det den kule storesøsteren til venninnen. Hun inspirerte dem. I hyllene hadde hun en platesamling som de fikk lov til å bla gjennom og lytte på.

– Vi ble introdusert for nye sjangere og artister gjennom platesamlingen hennes.

Så bestemte de seg. De skulle delta i den lokale rockekonkurransen som Tønsbergs Blad arrangerte. Med eget band.

– Det startet jo litt som en morsom hobby på jenterommet i tenårene. Vi var nok litt definisjonen på emo den gangen.

Med gitar, sang og mye øving dukket det også opp nye følelser. Både før og etter rockekonkurransen.

– Jeg husker at jeg var ordentlig nervøs, men i etterkant fikk jeg et voldsomt adrenalinkick.

Hun stopper opp litt, før hun fortsetter:

– Det var kanskje da jeg innså det – at det å stå på scenen var min form for ekstremsport. At det er sånn jeg får adrenalinpumpa til å gå. Jeg søker fremdeles følelsen av ikke å ha helt kontroll, og drives av nettopp dette. Det handler om å oppleve mestring og våge seg litt utenfor komfortsonen.

EKSTREMSPORT: For Lise Karlsnes ble det å stå på scenen hennes form for ekstremsport. FOTO: Ida Bjørvik/Hest agentur

Og da hun først hadde opplevd følelsen det å stå på scenen foran publikum ga henne, ønsket hun mer av det. Men det var likevel aldri noe hun ønsket å satse på.

– Planen var å få en «ordentlig jobb», studere og følge den tradisjonelle veien. Slik ble det ikke.

Egentlig skulle hun jobbe et år i Oslo, spare litt penger og deretter reise til London for å studere grafisk design og illustrasjon. Men sommeren før Lise Karlsnes flyttet til hovedstaden, tok livet plutselig en uventet vending.

Hun hadde helgevakt på bensinstasjonen Shell på Teie. Det var en ganske rolig kveld – kanskje fordi mange hadde reist til Quart-festivalen i Kristiansand. En festival hun egentlig ville bli med på, men som hun sto over for å jobbe.

– Jeg husker det var litt kjipt at jeg ikke fikk dratt på festivalen, siden jeg måtte jobbe. Så på bakrommet, med en pølse og dispenserbrus, satte jeg meg ned og bladde gjennom avisa.

Om hun ikke kunne være med på festivalen, kunne hun i alle fall lese anmeldelser fra konsertene. Så kom hun over oppslaget om et band som het Briskeby.

– De hadde fått kjempegode anmeldelser for konserten sin. Jeg husker at jeg syntes det var gøy fordi de også var fra Vestfold, men utover det hadde jeg ikke noe forhold til dem.

Dagene gikk, og nok en gang var hun på jobb på bensinstasjonen. Lyden av kunder som pratet i munnen på hverandre blandet seg med den jevne summingen fra kjølediskene, den monotone snurringen fra pølsegrillen og det evige bråket fra slushmaskinen. Midt i alt dette ringte plutselig telefonen til bensinstasjonen:

«Du kunne ikke vært interessert i å prøvesynge for oss i Briskeby?»

Det var trommeslageren Claus Heiberg-Larsen som var på tråden. Han og resten av bandet hadde hørt om Lise Karlsnes gjennom en hun bodde sammen med – en tidligere medstudent fra kunstskolen som tilfeldigvis kom fra Larvik, hjembyen til Briskeby.

– De hadde spurt henne om hun kjente noen som kunne synge, og hun hadde nevnt meg.

Bandet skulle ha en spillejobb om to uker og trengte en vokalist. De hadde allerede forsøkt å høre med to andre de kunne tenke seg å ha som vokalister.

– Men førstemann på ringelista svarte ikke, og andremann skulle begynne å studere i Paris, så hun kunne heller ikke. Så da var det bare meg igjen.

Alle gode ting er tre, er vel det de sier?

– Ja, sant! Så jeg takket ja til en audition, mot at Claus kunne hente meg og pakkelasset mitt og kjøre meg til Oslo. Sånn ble det. Jeg tror ikke jeg imponerte stort med sangen min, men de så noe i meg. I tillegg var de i beit, de hadde tross alt en ganske viktig jobb bare noen uker senere. At det ble meg som ble vokalist, var egentlig bare en tilfeldighet, sier Lise om bandet som i tillegg til henne består av Bård Helgeland på bass, Bjørn «Bulle» Bergene på gitar og Claus Heiberg på trommer.

– Det tok ikke lang tid etter at vi begynte å henge og spille sammen, før Bulle, låtskriveren, kom med «Propaganda». Da skjønte vi at vi var inne på noe.

TILFELDIG: At hun endte opp som vokalist for Briskeby beskriver hun som tilfeldig. FOTO: Ida Bjørvik/Hest agentur

Det var da ballen begynte å rulle. Som en snøball ned bakkene i kram snø ble de større og større.

Debutalbumet «Jeans for Onassis» solgte i bøtter og spann, og året etter vant Briskeby hele fire Spellemannpriser.

– Hvordan var det nærmest å bli kjent over natten i så ung alder?

– Jeg reflekterte ikke så mye over det mens jeg sto i det. Det er rart hvor fort noe kan bli den nye normalen. Der og da følte jeg meg jo voksen og klar for det meste. Men frontal­lappen er ikke ferdig utviklet før man er rundt 25, så konsekvens­tenkingen hadde jeg nok ikke fått helt ennå. Men kanskje det var bra at jeg ikke tenkte så langt frem i tid. Jeg tror det er helt nødvendig ikke å se begrensninger og å være litt uredd i en sånn situasjon.

Hun stopper opp litt, rører i det hvite skummet i cappuccinoen og tar en slurk, før hun refererer til en beskrivelse fra rockemusikeren Dave Grohl, kjent fra Nirvana og Foo Fighters.

– Han beskrev det på en veldig fin måte: Når karrieren tar av, er det litt som en rakettoppskyting. Du føler at du står på bakken sammen med alle de andre og ser på at raketten skytes opp. Du skjønner ikke helt selv at du er med på reisen før du har fått litt tid til å fordøye det.

Det er nå et kvart århundre siden raketten ble skutt opp. Først nå kan hun se klarere hvilken reise hun har vært med på. Og da var det på tide å feire. Skyte opp noen nye raketter.

– For å feire debutskiva ville vi det skulle bli en stor feiring. En hyllest til alle som var og er med oss på reisen, både medvirkende og publikum. At vi på en måte satte en strek, men samtidig markerte en ny start.

For etter å ha satt et punktum er det aldri for sent å starte på en helt ny setning.

– Vi hadde bestemt oss for at vi ville ha med oss en ung artist som inspirerer oss nå i dag. Og Stig Brenner var en vi hadde veldig lyst til å ha med.

Svaret de fikk fra manageren hans, var at Stig gjerne ville bli med, men at han ikke synger på engelsk.

«Men han blir gjerne med og spiller inn ‘Propaganda’ på norsk.»

– Det hadde vi ikke tenkt på engang, men det var jo en kjempekul idé. Så den låten er egentlig et resultat av en slags misforståelse.

Så løp de varme med ideen. Sammen med produsent Espen Berg og Ole Torjus Hofvind – to generasjoner produsenter som sammen var med på å gi den nytt liv.

– Det ble liksom den gamle lyden som møtte noe nytt. Det var viktig for oss at vi ikke bare skulle covre oss selv, men at dette skulle være en låt som sto litt for seg selv. En låt som hadde livets rett. Men det ble jo en helt annen prosess enn vi hadde sett for oss.

I motsetning til Stig Brenner hadde Lise Karlsnes aldri sunget på norsk før.

– Det var litt spesielt å skulle jobbe med teksten og oversette den til norsk. Dette var helt nytt for meg. Det ble plutselig så mye sårere. Mer direkte, på en måte.

Hun forklarer at engelske tekster kan forsvinne litt i rim, rytme og synonymer. Språket kan oppleves mer distansert, men også rikere. Da hun plutselig skulle synge på norsk, kjente hun seg mer sårbar. Som en løk, der de ytterste lagene var skrelt bort, sto hun igjen med kjernen – noe nytt. En naken, nær og litt mer sårbar kjerne.

– Å synge på engelsk er og blir noe annet. Jeg kjenner meg fremdeles mer komfortabel med det. Det skjer noe helt annet når jeg skal utrykke meg på norsk, akkurat som at ordene blir enda tydeligere, veier noen gram mer og blir direkte på en annen måte. Så jeg måtte ha noen runder med Stig i studio.

– «Skriv det slik du ville sagt det til din nærmeste venn», sa han. Det fikk meg til å tenke på en annen måte: For hva vil jeg egentlig si hvis jeg skal snakke om det som rører og treffer meg, til noen av mine aller nærmeste?

NYTT: Å synge på norsk var nytt for Lise Karlsnes. FOTO: Ida Bjørvik/Hest agentur

Det åpnet opp for en helt ny måte å skrive på for Lise.

– Men det er som jeg sa tidligere. At jeg liker å bli dyttet ut av komfortsonen, eller ja, kaste meg selv ut av den. For jeg trenger med jevne mellomrom å kjenne litt på den pulsen og det adrenalinkicket det gir meg – selv om det er ubehagelig. Men det får meg til å kjenne meg trygg på utrygg grunn, og det er noe ved det jeg liker.

Det er da hun henter frem sin indre Pippi Langstrømpe, og tenker: «Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg sikkert.»

Og hun klarte det. Operaen var fylt til randen av mennesker, og summingen av stemmer la seg som et teppe over salen. Men idet de gikk ut på scenen, stilnet alt – all oppmerksomhet var rettet mot dem.

– Hvordan var det å se at salen i Operaen var helt full?

– Jeg ble ikke nervøs, slik som før, jeg kjente egentlig på en overraskende følelse av ro og tilstedeværelse. For er det én ting jeg vet at jeg kan – så er det å stå på scenen som frontfigur for Briskeby.

– Men det å vite at alle disse menneskene var kommet kun for å høre på oss – det var ordentlig rørende. Sånn skikkelig.

– Det er noe annet å spille på festival, for der kjøper folk billetter for å høre flere artister. Men her har folk brukt pengene og fritiden sin for å komme og høre på det vi har laget og vil gi dem.

Hun tar meg med halvveis inn i konserten. De hadde flere låter igjen å spille, men plutselig, helt ut av det blå, kom en spontan stående applaus fra publikum.

– Da ble jeg helt satt ut. Jeg prøvde å si noe, men fikk en klump i halsen og ordene stoppet opp. Så kom tårene. Jeg ble veldig overrasket og rørt. Jeg kommer aldri til å glemme den kvelden.

Det er ikke bare en ny versjon av låten – den treffer også en ny, yngre generasjon.

– Det viser at vi har pushet grensene for hva som er mulig, sier Lise, og fortsetter:

– Det sies jo at ting går i 25-årssykluser. Det er fint å kunne tilføye noe nytt i nostalgimiksen. Skal man fortsette som band, må man tørre å utfordre seg selv og møte både gammelt og nytt publikum.

Har du hørt låten «Propaganda», kjenner du kanskje igjen setningen: «Hver gang jeg løser et problem, ender jeg opp med enda flere.»

For hun er ikke bare frontfigur i Briskeby. Hun er også Lise Karlsnes, mamma, kjæreste og gestaltterapeut – et menneske som møter på problemer, slik alle andre gjør. Og hun kan kjenne seg igjen i setningen fra låtteksten.

– Livet er på ingen måte lineært. Livet bare fortsetter med alt det innebærer av oppturer og motgang, utfordringer og mestring. Det er ikke sånn at det nødvendigvis stopper opp bare fordi man trenger en pust i bakken.

Lise forklarer at det på mange måter er nettopp det låten handler om – å kjenne etter og resonnere rundt hva som faktisk betyr noe for en selv.

– I tiden vi lever i nå, har vi så mange inntrykk. Det gjør det vanskeligere å vite hva man egentlig står for selv. I stedet blir det lettere bare å følge massen og tro på andres propaganda. Men jeg tror at man også må våge å kjenne på egen integritet.

– Føler du at du har gjort det selv, klart å kjenne etter?

– Ja, det gjør jeg. Det er noe som kom med det å bli litt eldre, at jeg klarer å gi litt mer f… Jeg blir ikke lenger vippet av pinnen av andres sterke meninger, men greier å stå støtt i mine egne, samtidig som jeg er åpen for å lære noe nytt. Jeg er åpen for å endre mening og få nye perspektiver. Det er helt greit ikke å være samstemt om alt her i livet. Det er ikke min jobb å overbevise noen om noe, men jeg tar gjerne en prat.

Selv har hun greid å stå støtt i egne meninger, også når meningene endres. For lenge skulle hun ikke ha barn. Det hadde hun bestemt seg for, allerede som 14-åring. Men så, juni i 2022, ble hun mor til en liten jente.

– Jeg har jo tidligere uttalt offentlig at jeg ikke ville ha barn. Det viser bare at man kan ha en idé om noe, men likevel endre retning. Det handler om å akseptere at vi som mennesker har denne fantastiske evnen til å kunne skifte mening, endre kurs og skape forandring.

– Man blir ikke mindre tro mot seg selv ved endre mening. Det er noe vakkert ved å tørre det.

MOR: Å bli mor beskriver hun som noe av det vakreste som fins. FOTO: Ida Bjørvik/Hest agentur

Siden hun ble mor, har hun ikke angret et sekund.

– Det å bli mamma er det mest voldsomme, fantastiske, mest slitsomme, mest selvutslettende og den mest egenvekstfremmende opplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv.

Hun ser også seg selv i datteren, som er full av følelser, selvfølelse og vilje.

– Det er viktig for meg å kunne være en trygg og kjærlig person i livet hennes, sånn at hun har best mulig utgangspunkt til å bli tøff og selvstendig.

– Å ha et lite menneske som er så avhengig av meg og at jeg tar gode valg, har fått meg til også å se meg selv. For det er enda viktigere at jeg passer på meg selv når jeg også har noen andre å passe på.

Det gjorde at hun valgte å bli i den kommende sesongen av tv-programmet «16 ukers helvete», som vises på tv over nyttår. Programmet går ut på at kjendisene får hjelp av mentorene Martin Johnsrud Sundby (40) og Anette Skarpaas Ramm (45) til å endre både kosthold og aktivitetsnivå.

Mange kan bli fornærmet om de blir spurt om å være med i dette tv-programmet, men Lise fikk ingen forespørsel. Hun spurte selv om hun kunne få være med.

– Jeg trengte det. Både for å finne tid til å prioritere og ta bedre vare på meg selv, men også for å få tilbake treningsgleden.

– Jeg var med i en annen tv-produksjon, og der overhørte jeg en samtale om at det var vanskelig å få med seg kvinner til programmet. Da tenkte jeg at dette var en fin mulighet til å lære mer om hvordan jeg kan prioritere meg selv. For det har vært vanskelig å sette av tid til trening og alle disse tingene som gjør at jeg får overskudd.

Samtidig ønsket hun å føle mestring. En følelse som plutselig forsvant litt da starten på overgangs­alderen kom snikende og hormonene var i ubalanse.

– For meg er det viktig å snakke åpent om perimeno-pause og overgangsalderen, for det er blitt snakket altfor lite om. Å begynne med hormon-terapi var som natt og dag for meg. Jeg ante ikke at alle de nye symptomene jeg kjente på, hang sammen med dette. Ved å være med i «16 ukers helvete» håper jeg at jeg kan bruke meg selv til å tydeliggjøre hvilke utfordringer vi kvinner kan møte på i denne fasen av livet.

Selv hadde hun lenge trodd at det bare var litt hetetokter om natten og at menstruasjonen uteble. Symptomer hun selv ikke merket.

– Men det er så mange små, subtile ting som også kan komme på kjøpet. Som for eksempel nedstemthet, lav energi, dårlig søvn, vondt i ledd, til og med tinnitus. Selv klarte jeg ikke å sove om natten. Det var som om jeg hadde drukket seks kopper espresso hver kveld før jeg la meg. Jeg klarte ikke å få ned stresset i kroppen, og det påvirket meg både natt og dag.

– I tillegg var jeg sint som et lemen, det var som om det brant inni meg. Jeg kjente ikke igjen meg selv.

Først da hun fikk god hjelp til å forstå egen kropp, begynte det å hjelpe.

– Hormonterapi er ikke for alle, men for meg var det starten på hele denne reisen som jeg nå har fortsatt med i «16 ukers helvete». Hormoner er topp, men så er det vel så viktig med kosthold og trening. Det finnes ingen quick fix, dessverre, sier hun, og legger til:

– Det er fint å kunne gå bedre rustet inn i den fasen av livet. Nå som jeg er i gang med «16 ukers helvete», lærer jeg også nye ting om meg selv. Jeg får igjen bekreftet at jeg vokser som mest når jeg tør å utfordre komfortsonen min. Jeg kjenner at jeg begynner å få overskudd, og at jeg igjen kan kjenne den mestringen jeg har lengtet etter.

Nå kjenner Lise seg mer som seg selv igjen, både i hodet og i kroppen.

– Det er veldig fint. Skal jeg klare både å være mamma, kjæreste, artist og gestaltterapeut, så må jeg også sette av tid til å prioritere meg selv.

Mens vi ser tilbake på de 25 årene som er gått, begynner hun å tenke gjennom hva som har endret seg. Musikkbransjen er ikke lenger den samme som før. I dagens samfunn er det utfordringer fra flere kanter. Og er det én ting som skremmer Lise med denne utviklingen, så er det bruken av ren KI-generert musikk.

– Jeg mister ordforrådet mitt bare jeg skal beskrive hvor skummelt jeg synes det er. Og jeg blir bare fullstendig lei meg. Fordi … et samfunn uten kunst og kultur …

Hun stopper opp litt. Det er tydelig at dette engasjerer og provoserer henne.

– Jeg tror ikke folk er klar over hvor mye fattigere et samfunn er uten stemmene som tør å utfordre, provosere og være seg selv. Et sterkt og levende kulturliv er fundamentalt viktig i et demokratisk samfunn. Hvis alt bare skal bli en sånn konform masse, så blir det veldig monotont. Vi trenger engasjementet, refleksjonene og tilhørigheten kunsten og kunstnerne gir oss. Vi mennesker trenger motstand, og vi trenger å utfordre oss.

Ikke bare er det musikk­bransjen som har endret seg med årene. Det har også hun selv. Det får henne til å tenke tilbake på den unge jenta på bensinstasjonen som, blant brusdispenserne, satt ivrig og leste om ulike artister i lokalavisen i pausene.

– Jeg tror at hun hadde syntes det var dritkult. Hun hadde nok vært stolt over å ha fått det til. Ikke minst hadde hun vært stolt over at jeg fremdeles er leken og uredd. At jeg fortsatte å utfordre meg selv. For det er da man vokser.

– At vi nå, 25 år senere, har signert med Universal – det samme plateselskapet vi signerte med den gangen – føles som å være tilbake der alt startet.