På denne tiden av året handler det selvfølgelig om å feire årets beste spill, og det er stort sett det vi gjør. Men det finnes ikke lys uten skygge, det finnes ingen gode spill uten de dårlige, og det minner oss om at noen ganger er fiaskoer like avgjørende som suksesser. Titlene her ga utvilsomt alt, eller om ikke annet er det ansatte som ga alt i et forsøk på å skape et vellykket utviklingsrammeverk. Men av en eller annen grunn fungerte det bare ikke.
Vi bør også huske disse spillene, både fordi det er gøy å se tilbake med et annet perspektiv, men også for å bruke hele følelsesregisteret vårt slik at vi er klare for nye opplevelser i 2026.
Dette er spillene redaksjonen mener er de verste spillene i 2026.
Dette er en annonse:
NINTENDO SWITCH 2 WELCOME TOUR
Selv om dette på en måte «bare» er en glorifisert tutorial, og det er gode ideer her og der, var Welcome Tour en gigantisk gåte, en virvel av åpne spørsmål, fra det øyeblikket den ble avslørt – og spesielt da folk fant ut at den ikke var inkludert på alle Switch 2-konsoller, slik Nintendoland var på Wii U, men var et betalt produkt.
Det er utvilsomt en prinsipiell dimensjon her som gjennomsyrer hele spillopplevelsen; det føles merkelig å få markedsført en ny konsolls kjernefunksjoner gjennom et spill du har kjøpt på eShop. Hvis formålet med spillet er å forklare og lære bort på en underholdende måte, hadde det ikke vært en fordel å gi det bort gratis?
Legg til den relativt lite oppfinnsomme spillopplevelsen, som til tross for litt smart grafikk verken innoverer eller utvikler nøkkelkonsepter vi har sett før, og spillet fremstod både før, under og etter lanseringen av både det og selve konsollen som Nintendo fullstendig uten kontakt med hva som representerer god verdi, og kanskje mest avgjørende; god stil.
MINDSEYE
For de fleste er nok Leslie Benzies kontroversielle actionspill årets mest profilerte fiasko, ettersom det virkelig endte opp som en perfekt storm av skittkasting og dårlige beslutninger.
Manglende markedsføring, villedende trailere og forhåndsvisninger av spillet og rykter om dårlige arbeidsforhold plaget spillet helt frem til lanseringen, og før det var det den forvirrende overgangen mellom Roblox/Fortnite-prosjektet Everywhere, der MindsEye var en slags opplevelse bygget «i» dette universet, til Everywhere som ikke dukket opp i det hele tatt, og deretter Everywhere som kom tilbake etter lanseringen i en skygge av sitt tidligere jeg.
Dette er en annonse:
Men alt dette er kontekst, og sannheten er at målt helt og holdent ut fra sine egne parametere, er MindsEye en ren katastrofe; en intetsigende historie brakt til live gjennom generisk gameplay som ble kastet til hundene lenge, lenge før det faktisk var ferdig.
FAST & FURIOUS: ARCADE EDITION
Hva skjer når du konverterer et arkadespill til hjemmekonsoller og PC uten å gjøre noen endringer i det hele tatt? Da får du Fast & Furious: Arcade Edition, som er et syltynt racingspill som nok fungerer ganske bra i arkadehallene, med disse små utbruddene av actionfylt racing før du går videre til neste spillmaskin. Som et spill hjemme i stua i sofaen eller foran PC-en er det en helt annen historie, for det er rett og slett for enkelt, og på mindre enn 15 minutter har du sett nesten alt spillet har å by på.
Det er ingenting som knytter dette spillet til Fast & Furious-filmene, ettersom verken Dominic «Dom» Toretto eller Brian O’Conner er å se noe sted. Det er nesten ingen progresjon, ingen historie og veldig få biler og enda færre baner, og det virker som et skamløst forsøk på å tjene raske penger på Fast & Furious-navnet – og så hadde du dette arkadespillet liggende som du bare kunne portere over til konsollene og PC-en. Det fungerte bare ikke.
FALLOUT 4 ANNIVERSARY EDITION
Denne listen er ikke «prinsipiell» i seg selv, men det er tydelig at vi tar utgangspunkt i kontekst, prising og utviklerens intensjon. Det er klart at Fallout 4 i seg selv ikke er et av «årets dårligste spill», men denne nyutgivelsen var en slags utkrystallisering av hvordan Bethesda har for vane å lete etter den mest forbrukerfiendtlige versjonen av en gitt idé, og så kjøre på med den, fullstendig uvitende om hvilke reaksjoner den vil få.
I år ga de ut Fallout 4 til full pris – det er sprøtt i seg selv, men på en eller annen merkelig måte ankom dette spillet i verre teknisk tilstand enn det vanlige gamle Fallout 4. Mange, inkludert vår anmelder, kunne ikke starte spillet på flere dager etter lansering, de medfølgende Creation Club-elementene lot seg ikke løse inn, og hele pakken stinket av uoptimalisert, dårlig konseptualisert programvare fra en utgiver som virkelig, virkelig burde ha visst bedre.
CAPTAIN BLOOD
Hvis du ikke er kjent med Captain Blood, er det en underdrivelse av året å si at spillet har hatt en vanskelig utvikling. Men det er ingen unnskyldning. Det som til slutt snek seg over målstreken var, akkurat som mange hadde fryktet, et spill som føltes som om det var konseptualisert på 2000-tallet, og det på verst mulig måte.
Oppdragene er identiske i struktur, det er merkelige intermezzobaner som føles forhastede i sin inkludering og tolkning, og det hele er så upresist satt sammen at det er vanskelig å beskrive.
Det verste av alt er at utvikleren ikke ser ut til å ha forstått at mange fans så en slags tidskapsel i spillets trailere og ønsket seg tilbake til enklere tider. I stedet har de levert et spill som ikke ville ha havnet på noens topplister i 2005, men som i dag føles uhyggelig arkaisk, gammeldags og utdatert, og det er uten tekniske finurligheter, uoptimalisert gameplay og en fornærmende historie.
LA QUIMERA
La Quimera er det spillet på denne listen som gjør mest vondt fordi en rekke av karakterene som ga oss de solide Metro-spillene, sto bak det via en utbrytergruppe kalt Reburn. Splittelsen ble avslørt i februar, og allerede i mai slapp Reburn sitt første nye spill uten resten av Metro-legendene hos 4A Games – La Quimera.
Og selv om resultatet er langt mer ambisiøst enn andre spill på denne listen, var det nesten uhyggelig uferdig ved lansering. Det var så uferdig at etter at de første negative reaksjonene dukket opp, så… ja, studioet lanserte spillet på nytt og ga det ut på nytt 10 dager senere.
Det endelige spillet er likevel ekstremt skuffende, spesielt med tanke på talentet som utvilsomt finnes hos Reburn, og det er vanskelig å anbefale til… ja, noen i det hele tatt. Vår anmelder gikk et skritt videre og kalte det en «asset dump in the Unreal Engine» – det er kanskje litt hardt sagt, men det var slik det føltes på det tidspunktet.