La oss gå tilbake til ungdomsskolen, der norskpensum i min tid handlet mindre om diktanalyse enn sjangerlære. «Dette er en novelle, den har disse virkemidlene», «dette er et eventyr, legg merke til at de bruker tre av alt hele tiden», «her er et kåseri» (en sjanger til og med P2 har sluttet med). Og så videre.

Når jeg holder foredrag for folk som ikke spiller, folk som tror e‑sport er det som er spill, starter jeg gjerne her: Det absolutte grunnleggende for å forstå mediet, om du aldri har satt dine bein i World of Warcraft. Sjangerlære. Og kulturhistorien bak sjangrene.

Kulturfolk som går på kulturkonferanser, som er sånt jeg inviteres til å foredra for fordi jeg snakker flytende kulturdame når jeg ikke driver med lugubre greier som «dataspill», vet hva sjangerlære er.

De, I likhet med meg, savner Morgenkåseriet på P2.

Dette er til dem.

Sovjet

Starten: Candy Crush, Erna Solbergs tidsfordriv. Candy Crush er ondskapen selv, men er en del av en stolt tradisjon med en rik historisk bakgrunn. «Match 3» eller «flis-samling»-spill går tilbake til Tetris. Tetris kom ut i Sovjetunionen under Gorbatsjov. Som en følge av dette fikk han som lagde spillet ikke pengene fra det. Jeg anbefaler sterkt den absurde filmen om hvordan spillet kom seg ut fra bak jernteppet og inn på Gameboy i Japan. En film det er vanskelig å tro at er basert på ekte hendelser.

Klassisk spillserie. Age of Empires lar deg flytte rundt på hær og vinne krig.

Andreas Bjørnebekk / gamer.no

Vi går videre innom statsministre og Sovjet. Stoltenbergs bakgrunn er i Age of Empires, der han spilte under kallenavnet «Steklov», visstnok det navnet han hadde fått av KGB i sin tid. Dette er et sanntidsstrategispill der meningen er å vinne slag ved å utnytte din hær på best mulig måte mot en annen hær. Stoltenberg gikk til å bli generalsekretær i NATO, uten at jeg skal dra noen videre slutninger om spills påvirkningskraft på ungdommen.

Denne strategisjangeren med kart og hær kan også være turbasert, der hver spiller eller simulerte spiller får tur på omgang heller enn å flytte enheter samtidig. Noen av disse spillene kan bli ganske kompliserte, inkluderer storpolitikk i tillegg til hærføring, og kan blant annet gi deg en innføring i middelalderjuss angående arverekker samt et komplisert forhold til paven, om du vil ha noen sjanse til å vinne.

Du må holde orden på arvinger, vasaller og naboland i strategispillet Crusader Kings

Andreas Bjørnebekk / gamer.no

Simulatorer

Dette med å lage en by eller et land eller en planet kan også gi deg rollen som byplanlegger, borgermester, konge eller gud. Bybyggespill, kolonispill og gudespill gjør deg til herre over eget land og innbyggerne deres. SimCity, en enormt populær serie der du som borgermester må bygge en by og håndtere kollektivtrafikk og innbyggernes velvære, har som kjerne at du driver taktisk arealplanlegging. Jeg kjenner byplanleggere som er veldig glad i denne byggeserien, antagelig fordi det i denne herlige fantasiverdenen ikke er noen høringsrunder eller naboklager til endringer i kommunens arealplan for næringsvirksomhet i bykjernen. Det første SimCity kom ut i 1986.

Og mens vi snakker om simuleringer: Sportssimulatorer er også store. Her er den aller største FIFA, men det er ganske mange bilracing-simulatorer også. Kjent for aller flest er kanskje Mario Kart.

I det hele tatt er simulatorspill en stor og bred sjanger. Flysimulator, romskipsimulator og trucksimulator gir deg muligheten til å ha for eksempel jobb som truckfører eller romskip‑truckfører. Du kan leve i en annen verden som kokk eller hus‑flipper.

Reguleringsplanen har lagt til rette for boligfelt, gruvevirksomhet og grønn energi i bybyggesimulatoren Cities:Skylines 2

Oda Rygh / Gamer.no

Landlig liv

En av mine favorittsjangre spill er de der man overtar en gård eller butikk som ikke har gått så bra og så utvikler den til noe slags suksess innen kapitalismen. Enten det er å selge trylledrikk bak disken eller landbruksprodukter du har laget selv.

Stardew Valley er et rolig, koselig spill der du sakte utvider gården din, fisker litt, og etter hvert kjøper kyr og kanskje gifter deg. Den direkte forløperen til dette koselige spillet er Harvest Moon som kom ut i 1996.

Vil du slåss eller???

I motsatt ende har vi absolutt ikke avslappende action-eventyr, de der du skal slåss og skyte deg gjennom en historie. Klassiker i sjangeren er Doom-serien (første installasjon 1993), der siste installasjon kom ut i år.

Det må være lov å like å skyte ting innimellom. Som jeg har sagt før: Jeg elsker å ta livet av folk. Det er avslappende for en kvinne i en hektisk hverdag. En av mine absolutte favoritter her er Titanfall 2. Antagelig mye på grunn av at du ikke bare får gevær, men også en mech. Med raketter.

Boom!

En undersjanger her er skrekkspill, der du skyter og sloss, men det er nifst i tillegg.

Utsikten fra inni cockpiten til den digre roboten din i Titanfall 2. Med veldig veldig stort maskingevær.

Gøran Solbakken / gamer.no

Et annet liv

Rollespill, der du får et problem å løse med en historie og karakterer, er en direkte arvtager etter åttitallets rollespill med bøker og terninger. Denne sjangeren har utviklet seg mye og er nå å regne som noen slags romaner, selv om det for store deler av spillene også handler om å skyte romvesener. Temaer som har blitt tatt opp i både eldre og nyere spill inkluderer komplekse etiske dilemmaer, navigering av kjønn og seksuell legning, og relasjoner med folk med dype traumer.

En ny klassiker her er Baldurs Gate 3.

Men vi har også regionale forskjeller i sjangerne, for å unngå eurosentrismen et øyeblikk: Final Fantasy-serien, som har holdt det gående siden 1987, er en «JRPG» (Japanese Role Playing Game) – japansk rollespill, med egne sjangertrekk. At det er en egen sjanger, ikke bare en beskrivelse av spill fra Japan kan kanskje illustreres med at ett av årets nær unisont erklært beste spill er franske Clair Obscur, med estetikk sterkt inspirert av «La Belle Epoque».

Disse spillene lar deg oftest styre karakteren i tredjeperson, altså at du ser karakteren utenfra.

Virkemidler

Ja, la oss snakke litt om synsvinkel. «Skytespill» er i førsteperson, der du ser gjennom øynene til figuren din. Forkortelsen «FPS» står for «First Person Shooter». De er oftest delt i to, en enspillerdel der du spiller gjennom en historie, og en flerspillerdel der du spiller mot andre. Jeg er av den bestemte mening at de to burde hatt ulike aldersgrenser, siden historien gjerne handler om krigens grusomheter, mens flerspillerdelen er digital paintball.

Og aldersgrenser: En av grunnene til at Fortnite og Overwatch, fikk så stor suksess, er at de er flerspillerspill satt i en tegneserieaktig verden uten særlig blod, der ingen dør permanent. Vi snakker det jeg gjerne kaller høy foreldreaksept. De har også foreldreaksept i at de spilles som lagspill.

Skytespill i sin reneste form. Call of Duty lar deg på forholdsvis realistisk vis leke krig fra førsteperson-synsvinkel.

Andreas Bjørnebekk / gamer.no

Konkurranseidrett

Disse førstepersonskyterne er bare én av sjangrene som innimellom faller inn under «e‑sport». Jeg vil her veldig understreke at de aller fleste som spiller disse spillene gjør det for gøy, uten tilknytning til klubb, bedriftsidrettslag eller treningstider.

Bedriftsidrettslag ja. Her i Norge har vi Bedriftsligaen. Med turneringer i blant annet skytespill, sjakk, og spillet Geoguesser. Det siste er et spill der spillere vises bilder av steder og må gjette hvor det er fra, basert på alt fra design og språk på skilting av vei, til lokal flora.

(For ordens skyld: Bedriftsligaen er en del av samme selskap som Gamer.no, men tatt med som illustrasjon på spillkulturs utbredelse i Norge. Jeg får ikke ekstra betalt for dette).

Bruker @rainbolt gjetter hvor ting er i Geoguesser.

Andre sjangre som brukes i konkurranse, er selvfølgelig sportssimulator. Man kan godt finne opp sporter: Rocket League er fotball, men med radiobil som spillere. Vi har også krigssimulator og spill som består av virtuelle kortstokker.

Apropos kortstokk: Sjakk, poker, sudoku og scrabble er nå dataspill. Noe alle egentlig har et forhold til. De fleste over en viss alder har hatt Windows på PCen, der du fikk gratis kabal, sammen med minesweeper. Om dere ikke er klar over det: De kommer fremdeles med Windows.

Få kort på handa men mange på bordet. Hearthstone er et virtuelt kortspill med rangeringer og turneringer.

Oda Rygh / gamer.no

Vinneren

Vi må skille mellom sjangre som handler om å vinne og sjangre som ikke handler om å vinne. Veldig mange av oss har storveies kost oss i det digitale dukkehuset, «livssimulatoren» The Sims, helt alene, i mange timer om gangen. Et sted der hverdagsliv er stressende nok uten at du skal slå noen rekord.

Noen ganger kan du velge om målet ditt er å vinne eller ikke. I det massive flerspillerspillet World of Warcraft, en stor verden som du spiller på nett, er det mulig å bruke det mest til å være sosial. Du kan spille alene og kose deg med å fiske eller samle på ting. Men det er også fullt mulig å bruke det til å vinne i kampturneringer mot hverandre eller mot store fiender i større laug. I en åpen verden med så mange ulike muligheter for aktiviteter kan du selv velge hva du vil gjøre.

«Åpen verden‑rollespill» er en sjanger der du blir gitt en lignende verden, men du er alene og verdenen er på din egen datamaskin. Her har du ofte en slags overordnet oppgave, men du kan selv virre rundt og gjøre andre ting i mens. En av de største innen sjangeren er Skyrim, der hovedoppgaven din er å ordne opp i drageproblemet, men underveis kan du heller satse på å bli skikkelig god på å lage sverd, stoppe borgerkrigen som pågår, eller bli sjefen for trollmennene. Zelda er også i en åpen verden, men med mer stram historie.

Noen ganger er målet ganske greit: I plattformspill-serien Super Mario skal du hoppe fra plattform til plattform, derav sjangernavnet, uten å bli drept eller falle ned i et hull. Frem til du har hoppet deg til slutten og reddet prinsessen. (Som har litt for lett for å bli kidnappet, spør du meg).

Hopp fra plattform til plattform, drep skurken, redd prinsessa.

Nintendo

De små grå

Paraplysjangeren «gåteløsningsspill» er hjernenøtter. De kan være en slags escape‑room, eller små mobilspill med fikling med koblinger og knuter.

En større undersjanger her er «pek og klikk»-eventyrspill. Her har du en historie, men du må finne løsningen ved å finne gjenstander og bruke dem for å låse opp videre historie.

Settingen varierer fra humoristisk piratspill i The Secret of Monkey Island (1990), der en av løsningene på et problem var å kombinere en gummikylling med en trinse, til krimmysteriet Disco Elysium der du starter med verdens verste hangover i en verden med total undergangsstemning, og du har dype indre samtaler med rusavhengigheten din.

Drapsofferet, leiesoldaten og krigsforbryteren som er tatt inn for å knuse fagforeningen, er hengt i et tre i bakgården, men hvem er drapsmannen? Disco Elysium er en post-sovjetisk ideologisk krimnovelle skrevet av estiske anarkister, og passer blant annet for folk som synes den setningen virker appellerende.

Za/um

Minecraft er det jeg velger å kalle «klossespill», der du får byggeklosser og skal lage noe med dem. Det er etter hvert mange av disse, etter at sjangeren viste seg å være så veldig populær. Noen av disse konstruksjonsspillene får deg til å lage fabrikk eller romskip. Eller idylliske landsbyer.

Grunnleggende rammeverk

Det er en mangel på grunnleggende kunnskap for å kunne diskutere spillmediet i den større befolkningen.

Uten å ha et grep om sjangre er det ikke mulig å forstå spill som kulturuttrykk. Eller å snakke om dem. Det er som å diskutere TV-serier eller musikk, der den ene parten kun snakker om Paradise Hotel, Paw Patrol og jazz.

Dette blir et lite problem når folk som ikke spiller gjerne har lyst til å snakke om (og mene om) spill, og vi som spiller gjerne har lyst til det samme.

Vi forstår hinanden ikke.

Sjangerlære, formspråk og kulturhistorie er det første teoretiske rammeverket for mediet, der vi som spiller og snakker om spill tar denne kunnskapen om sjangre, tematikk og inndeling i bruk av virkemidler for gitt.

Uten dette felles rammeverket snakker vi ikke om den samme tingen.

Les flere kommentarer fra Oda Rygh her

PS Til kommentarfeltet: Jeg vet dette er en veldig rask og ufullstendig sjangerinndeling der jeg kunne skrevet mye mer om virkemidler og tatt med mange flere typer spill, kanskje til og med gått i dybden på akkurat din favoritt innen koreanske visuelle romantiske romaner men denne kommentaren er allerede 13.000 tegn.

Heldigvis har jeg en fast spalte i et spillblad så det kan jo hende.