Skrevet av Karl Erik Klingenberg, pensjonist / skribent og tidligere ansatt i omsorgstjenesten

Vi kaller det utelatt helsehjelp, den hjelpen som er planlagt, forventet eller lovpålagt, men som i praksis aldri blir gitt.

Jeg har sett dette på nært hold i over ti år, som pårørende og som omsorgsassistent. Jeg har vært på dag, natt og terminalvakter. Og det som slår meg er ikke bare svikten i seg selv, men stillheten rundt den.

Det som ikke skjer, telles ikke. Taushet er blitt en del av systemet

Når ansatte ikke melder avvik fordi de vet det ikke fører til noe – eller fordi de frykter for jobben – oppstår det forskningen kaller institusjonell taushet. Systemet belønner tilpasning, ikke varsling. Slik skapes et helsevesen som ser ryddig ut på papiret, men som i praksis svikter de mest sårbare.

Jeg har sett pasienter ligge i smerte i timevis mens vi ventet på legetilsyn. Jeg har sett pårørende rydde rommet samme dag pasienten døde, fordi neste sto i kø. Jeg har sett demente plasseres i «sansehager» uten sollys, der dagene minner mer om luftegård enn omsorg. Disse historiene gjentas. Ikke som unntak, men som mønstre.

Dette blir enda farligere når helsetjenester blir butikk.

I Nord‑Norge ble det nylig avdekket hvordan private psykologer kunne fakturere millioner til Helfo – med mangelfull journalføring, svak oppfølging og pasientkontakt som knapt eksisterte.

Systemet sviktet i begge ender. Pasientene ble stående alene. Aktørene kunne tjene stort. Dette handler ikke om én person, én institusjon eller én feil. Det handler om et system som ikke tåler virkeligheten, og som unngår den – i stillhet.

Når Riksrevisjonen slår fast at styring og ledelse i helsetjenesten er «ikke tilfredsstillende», når Helsetilsynet leter etter feil i permer, men aldri finner den likegyldigheten som skjer bak døra på pasientrommet – da må vi stille spørsmålet:

Hva med pasienten som ikke får smertelindring, fordi legen ikke rekker frem? Hva med dem som dør ikke av sykdom, men av forsinket hjelp – eller hjelpen som aldri kom? Hva med pårørende som står alene med spørsmålene, fordi ingen tør å snakke sant? Det som svikter, er ikke først og fremst fagfolk. Det er ledelse, kultur og system.

  • Vi trenger ikke bare flere hender.

  • men ledere som tåler dårlige nyheter.

  • systemer som belønner åpenhet, ikke stillhet.

  • dokumentasjon som ikke stopper ved permer, men ser på virkeligheten.

  • og en politisk ledelse som tør å prioritere mennesker, ikke bare drift.

Hvor mange dør i Norge hvert år ikke av sykdom – men av uteblitt oppfølging, forsinket behandling eller ansvar som forsvinner mellom nivåer? Det spørsmålet må vi tøre å stille. Og vi må begynne å svare på det. Før stillheten blir den største feilen av dem alle.