(Finnmarkdebatten): Mandag kom nyheten om at prinsesse Ingrid Alexandra kommer på offisielt besøk til Finnmark siste uka i januar.

Det er i seg selv meget prisverdig at hun reiser til Karasjok og Kirkenes.

Finnmark trenger flere slike møter med det offisielle Norge. At en ung tronarving inviteres med ut på vinterbeite, for å lytte til en reindriftsfamilie, er både en raus gest og et viktig møte.

Prinsessens reise kommer i rett tid. Det er et signal om at Finnmark er viktig i en urolig tid, med en aggressiv nabo, med press mot våre grenser i nord. Hun har dessuten allerede fått en solid innføring i Nord-Norges strategiske betydning, gjennom 16 måneders militærtjeneste i indre Troms.

Likevel er det nødvendig med et lite korrektiv til de i Oslo som planlegger og rammer inn slike møter i Finnmark. Forhåpentligvis tar de det med seg som et velment råd fra en observatør i nord.

For i Norge har det over tid utviklet seg en litt for gjenkjennelig dramaturgi når stat og makt skal møte det samiske: Karasjok eller Kautokeino, lavvo, reinsdyr.

Bildene er sterke – men de er også begrensende. Det samiske i Norge reduseres til én næring, én livsform, én fortelling, til tross for at virkeligheten er langt mer sammensatt. Ifølge landbruksdepartementet er kun 2200 mennesker knyttet til den samiske reindriften i Finnmark.

Unge samer jobber ikke bare på vidda lenger, de er gründere, de starter gjerne egen virksomhet, kanskje innenfor reiseliv, eller de driver krabbefiske på kysten og skaper verdier i finnmarkssamfunnet. Reindriften er bare en liten del av denne historien.

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport var dessuten tydelig: Den sjøsamiske kulturen har blitt usynliggjort. Det er blant denne gruppen at tapene av språk og kultur har vært størst.

Likevel er det nettopp denne delen av det samiske – sammen med den skoltesamiske kulturen – som oftest faller utenfor når det offisielle Norge legger reiseruten i Finnmark. Her trengs det mer bevisstgjøring.

Fire mil fra Lakselv, der prinsessen lander med fly om noen uker, ligger Sjøsamisk senter i Billefjord. Rundt fjorden i Porsanger leves liv og språk, tradisjoner og kamper som forteller noe annet – og utfyllende – om hva det vil si å være same i dag.

Her kunne en framtidig dronning fått se at samisk kultur ikke bare følger vidda, men også fjordene i nord. Det samiske er ikke noe som bare flytter med reinen fra vidde til kyst Det er også kultur som har blitt stående igjen, kjempende, ofte alene og i sterk motvind.

Les også: Storm, strømbrudd, bortfall av internett og beinfrost: En perfekt start på året

I rikspolitikken har det etter hvert festet seg en samisk snarvei: Turen går alltid til Sametinget. Det er på mange måter naturlig, det er der samefolket samles for å drøfte hverdag og fremtid i sitt eget parlament.

Men det er også stedet der reindrift i økende grad omtales som «samiske interesser». I realiteten er det først og fremst snakk om reindriftsinteresser. De er viktige. Men de er ikke identiske med interessene til sjøsamene, som lever av og ved fjordene i Nord-Norge. Når disse begrepene glir over i hverandre, eller viskes ut, kan det være mennesker og liv som forsvinner ut av bildet.

Når representanter for staten – enten de er politikere, embetsverk eller kongehuset – har behov for en innføring i hvordan kongeriket henger sammen, må man passe på at «det samiske» ikke blir forstått etter ett besøk, på ett sted, hos én gruppe i Finnmark.

Carsten Smith sa allerede i 2008 at klokka er fem på tolv for sjøsamene. Siden den gang har vi heldigvis sett positive tegn: Flere melder seg inn i manntallet, sjøsamer tar tilbake kofta, og stadig flere lærer seg språket familien hadde mistet.

Samtidig er kulturen fortsatt skjør, presset av store demografiske endringer. Da er det ikke alltid tilstrekkelig med gode intensjoner og stereotypier. Det trengs politisk innsats – men også kulturell årvåkenhet – hos de som former Norges selvbilde. Det trengs et aldri så lite korrektiv til de vanlige refleksene i hovedstaden.

Sjøsamen Jan Olli i Porsanger sier det presist: «Vi samer er ett folk, men vi lever ikke ett liv». Det er en setning som rommer både fellesskap og forskjeller, verdighet og variasjon.

Det er i dette spennet Norge må bli bedre kjent med seg selv. Besøket i Karasjok er et godt sted å begynne. Men det må ikke være stedet der forståelsen stanser for den unge tronarvingen.

Når det offisielle Norge møter det samiske Finnmark, må ambisjonen være å løfte blikket enda mer. Symboler kan være sterke og viktige. Men skal vi forstå hvem vi er som nasjon, må også bredden i samtidens samiske liv få plass.