Av Paal Pedersen, ordfører (H)
En gruppe ansatte i helse- og omsorgstjenesten stiller i et leserinnlegg i L-a i dag spørsmålet om ordføreren og politikerne er fullt ut kjent med konsekvensene av en AML-turnus, og hvem som faktisk rammes hardest? Dette gir meg anledning til å forklare hvorfor politikere og jeg som ordfører ikke bør blande oss inn i lønns- og tarifforhandlinger.
Det norske arbeidslivet bygger på klare og veletablerte spilleregler. Den norske modellen forutsetter at arbeidstakerorganisasjonene og kommunen som arbeidsgiver har adskilte roller. Forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår er et ansvar som ligger hos partene i arbeidslivet, og denne rollefordelingen har vært avgjørende for stabilitet, forutsigbarhet og høy tillit mellom partene på alle nivåer i Norge gjennom veldig mange år.
Dersom vi som politikere griper inn i pågående eller framtidige forhandlinger, så undergraves denne modellen. Det vil svekke både legitimiteten til fagforeningene og kommunen som arbeidsgiver, fordi beslutninger i praksis flyttes bort fra forhandlingsbordet. Det kan igjen føre til at partene mister insentivet til å finne balanserte og bærekraftige løsninger gjennom forhandlingene, siden utfallet da vil bli styrt av politiske hensyn fremfor faglige og økonomiske vurderinger.
Innblanding i turnusordninger er særlig problematisk for oss politikere, fordi slike ordninger er tett knyttet til lokale forhold, arbeidsbelastning og faglige vurderinger. Turnusavtaler krever inngående kunnskap om drift, bemanning og arbeidsmiljø, og bør derfor forhandles mellom dem som kjenner virksomheten og arbeidshverdagen best.
Politisk innblanding kan også få alvorlige konsekvenser for framtidige forhandlinger. Dersom det skapes en forventning om at politikerne vil gripe inn når forhandlingene blir krevende, vil det redusere viljen til partene for å ta ansvar, søke kompromisser og finne løsninger. Over tid vil det svekke hele forhandlingssystemet, øke konfliktnivået og i verste fall føre til flere streiker eller rettslige tvister.
Overordnet ønsker vi som politikere å unngå konflikter i arbeidslivet. Det kan påvirke omdømmet til kommunen, svekke rekrutteringen til sektoren, svekke de overordnede økonomiske og faglige rammene og det kan påvirke motivasjonen og arbeidsmiljøet blant ansatte og ledere. Samtidig skal vi som politikere ha respekt for at arbeidskonflikter er en del av forhandlingssystemet og spillereglene i norsk arbeidsliv.
Partene i arbeidslivet har et felles ansvar for å finne løsninger i forhandlinger, hvor begge parter må bidra konstruktivt for å komme frem til et resultat. I enhver forhandling er det alltid minst to parter, og begge har et ansvar for både prosessen og utfallet. Det gjensidige ansvaret for dialog, kompromissvilje og respekt for motpartens interesser er selve fundamentet i forhandlingssystemet i norsk arbeidsliv.
Politikernes rolle er å legge til rette gjennom lover og rammer, og ikke blande seg i lønns- og tarifforhandlinger. Respekt for de etablerte spillereglene i arbeidslivet er avgjørende for å bevare et velfungerende forhandlingssystem, høy tillit mellom partene og et bærekraftig norsk arbeidsliv også i framtiden. Derfor må vi som politikere holde både stemme og knyttneve borte fra forhandlingsbordet, selv om det underveis i forhandlinger ofte kan være vanskelig.