Nordlys har nylig stilt Tromsø-politikerne spørsmål om det bør innføres strengere reguleringer for Airbnb. Ikke overraskende svarer mange ja. Det følger et velkjent mønster i Tromsø-politikken: Når et problem blir synlig, er første refleks å regulere, begrense og ilegge nye byrder – fremfor å stille de mer grunnleggende spørsmålene.
For hva er egentlig årsaken til boligproblemet i Tromsø?
Det er for enkelt – og for bekvemt – å peke på boligeiere som leier ut deler av egen bolig på korttidsleie. Boligeierne er ikke roten til problemet, men et symptom på en boligpolitikk som over tid har ført byen inn i uføret.
Tromsø kommune er i dag tungt belånt. Store og langvarige låneopptak har fått konsekvenser som i økende grad veltes over på byens innbyggere gjennom høyere skatter, avgifter og gebyrer. Dette rammer særlig boligeiere, som år for år får et stadig vanskeligere regnestykke til å gå opp. Når kostnadene øker, er det ikke rart at flere forsøker å øke inntektene sine.
Mange velger Airbnb ikke fordi det er enkelt, men fordi det er nødvendig. Korttidsutleie er både mer arbeids- og tidskrevende enn langtidsleie. Snart er det vel bare et tidsspørsmål før enkelte politikere også finner det for godt å skatte den ekstra arbeidsinnsatsen boligeiere legger ned i forbindelse med Airbnb-utleie av egen bolig – rengjøring, vedlikehold, nøkkelhåndtering og oppfølging av gjester – altså selve arbeidet mange gjør for å få privatøkonomien til å gå rundt i møte med stadig høyere kommunale skatter og avgifter.
At boligeiere forsøker å maksimere den økonomiske muligheten korttidsutleie gir, er for mange helt nødvendig for å ha råd til nettopp det politikerne også forventer: å betale skatter og avgifter – og å utføre nødvendig vedlikehold av egen bolig. Alternativet er at også private over tid presses økonomisk på samme måte som kommunen selv har gjort, med den konsekvens at boliger forfaller og lar være å bli vedlikeholdt.
Det er derfor grunn til å stille et betimelig spørsmål: Hvorfor klarer ikke Tromsø kommune selv å skaffe, eller holde sine egne utleieboliger i en slik stand at de er beboelige? Kommunen er selv en av byens største utleiere, men har likevel betydelige utfordringer knyttet til vedlikehold og standard. Når kommunen lar egne boliger forfalle som følge av økonomisk press, bør man være varsomme med å føre en politikk som risikerer å presse private boligeiere i samme retning.
Like viktig er spørsmålet politikerne sjelden stiller seg selv: Hva har dere gjort for at det bygges nok egnede boliger der folk faktisk vil bo? Her har Tromsø-politikerne mye å svare for. Innføring av bompenger, nullvekstmål og en kommuneplanens arealdel (KPA) som etter alt å dømme vil forsterke problemene vi allerede står i, har gjort boligbygging dyrere, tregere og mindre attraktivt.
Resultatet er forutsigbart: For få boliger, høyere priser og et stadig mer presset leiemarked.
I stedet for å legge strengere reguleringer på boligeiere som leier ut deler av egen bolig på korttidsleie, burde politikerne vurdere gulrot fremfor pisk. Hvorfor ikke premiere dem som velger langtidsleie? For eksempel ved å innføre ordninger som gir redusert eiendomsskatt for boliger som leies ut på langtidskontrakter. Det ville vært et reelt, positivt insentiv – og et langt mer treffsikkert tiltak enn stadig nye begrensninger.
Boligkrisen i Tromsø er i stor grad selvpåført. Den kan ikke reguleres bort. Den må løses med ansvarlig økonomisk politikk, bedre tilrettelegging for boligbygging og en større forståelse for hvordan vanlige folk faktisk lever – og betaler regningene sine.
Det er på tide at Tromsø-politikerne ser seg selv i speilet før de igjen retter pekefingeren mot byens innbyggere og boligeiere.