Da nyheten om pågripelsen av Venezuelas diktator Nicolás Maduro kom lørdag 3. januar, ble den norske debatten raskt dominert av spørsmål om folkerett og internasjonal rettsorden. Utenriksminister Espen Barth Eide advarte mot operasjonens legitimitet, flere Latin-Amerika-eksperter og aviskommentatorer fulgte samme spor.
Det som har manglet, er venezuelanernes egen stemme – etter mer enn tjue år med systematiske overgrep, statlig vold og et internasjonalt samfunn som gjentatte ganger har sviktet dem.
Lettelse, ikke triumf
Den dominerende reaksjonen i Venezuela etter Maduros pågripelse har vært lettelse. Ikke triumf, men lettelse. Det er verken irrasjonelt eller overraskende. Regimet har i over to tiår stått bak grove menneskerettighetsbrudd og forbrytelser mot menneskeheten, ofte begått åpent og med nær total straffrihet.
Sonia Zapata, jurist og grunnlegger av The Norwegian Venezuelan Justice Alliance.
Foto: Privat
Sett fra et strengt juridisk perspektiv reiser den amerikanske operasjonen åpenbare spørsmål om brudd på internasjonale rettsnormer, og disse må tas på alvor. Samtidig er det både urealistisk og i praksis urettferdig å vurdere venezuelanernes reaksjoner utelukkende gjennom et slikt juridisk rammeverk, løsrevet fra deres levde erfaring.
For en befolkning som i over tjue år har sett rettsstaten kollapse og internasjonale ansvarliggjøringsmekanismer svikte, oppleves dette ikke som et angrep på nasjonen, men som et mulig første brudd med et regime som har rasert landets institusjoner og drevet millioner på flukt.
Les også: Konsekvensene blir helt feil
Oppfatter USA som en alliert
Der toneangivende stemmer i den norske debatten tolker hendelsen som et uttrykk for amerikansk maktpolitikk, oppfatter mange venezuelanere USA som en potensiell alliert – snarere enn en trussel – etter år med internasjonal passivitet og tomme erklæringer.
Dette må forstås i lys av Venezuelas faktiske situasjon. Siden Chávez’ tid har landet vært utsatt for dyp og inngripende innflytelse fra autoritære aktører som Cuba, Iran, Russland og Kina. Disse statene har ikke bare bidratt til å uthule venezuelansk suverenitet, men også fungert som sikkerhets- og etterretningspartnere i regimets undertrykkelse av egen befolkning.
Særlig blant yngre venezuelanere finnes det ingen tilsvarende kollektiv erfaring med at USA har påført dem denne typen systematiske overgrep.
Interesse for oljen
Det pekes ofte på USAs interesse i venezuelansk olje. Det som sjeldnere nevnes, er at landets naturressurser allerede i dag plyndres av kriminelle nettverk knyttet til regimet og dets utenlandske støttespillere – blant annet med massive ødeleggelser i Amazonas og dramatiske konsekvenser for landets urbefolkning.
Spørsmålet mange venezuelanere stiller seg, er enkelt: Hvis ressursene uansett utnyttes, hvorfor skal ikke venezuelanerne selv få avgjøre hvordan – og med hvem?
Trump skaper usikkerhet
Vi ser Maduros fall som begynnelsen på en ny fase. En demokratisk overgang vil være krevende, langvarig og sårbar. Samtidig har venezuelanerne gjennom to tiår vist en ekstraordinær evne til motstand og utholdenhet.
President Donald Trumps mange og til dels motstridende uttalelser har imidlertid skapt ny usikkerhet. Hans avvisende holdning til María Corina Machado, manglende omtale av den demokratisk valgte presidenten Edmundo González Urrutia og signaler om samarbeid med Delcy Rodríguez er dypt bekymringsfulle.
Machado ble valgt av venezuelanerne i primærvalget i 2023, og hennes legitimitet er udiskutabel. Det ble tydelig under Nobelmarkeringen i Oslo, da venezuelanere fra hele verden møtte opp for å vise sin støtte.
Trumps utspill står også i kontrast til linjen fra USAs utenriksminister Marco Rubio, som har omtalt Machado som et håp ikke bare for Venezuela, men for hele regionen.
Fangene må løslates
Venezuelanernes har et klart krav om at valgresultatet fra 2024 respekteres, og at González og Machado skal lede overgangsprosessen.
Like urovekkende har den langvarige stillheten om Venezuelas politiske fanger vært. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Foro Penal sitter rundt 800 fortsatt fengslet.
En reell overgang mot et demokratisk styresett og en rettsstat forutsetter en umiddelbar og betingelsesløs løslatelse av alle politiske fanger, og en permanent stenging av landets beryktede tortursenter, El Helicoide.
Det er der Venezuelas vei mot frihet må begynne!