I Norge har Frp tatt eierskap til kritikken av systemene og institusjonene på den borgerlige siden de siste årene. Venstresiden har fremstått på sin side som tro til systemet, til det kjedsommelige.
Arbeiderpartiet i særdeleshet. Det handler om de tette båndene til arbeiderbevegelsen, som tross alt har kjempet frem mange av de systemene og institusjonene vi har i landet.
Sånn sett er det forståelig at de fremstår som det store Systempartiet, og den evige hoggestabben for Frp sånn sett. .
Men der har tross alt partiene til venstre for Ap hatt en gyllen mulighet til å ta posisjoner som de sosialistiske bråkmakerne og reformatorene.
Rødt har tatt den muligheten med begge hender. De har hatt en glow-up de siste årene, og lært å lytte til folket og omsette politikk til gjennomslag.
Men SV har havarert helt. De har blitt partiet som taler til høyt utdannede kvinner i offentlig sektor, som går med palestinaskjerf. Men som stemmer på Rødt eller Arbeiderpartiet, fordi aktivisme kanskje spiller en stor rolle i livet, men relativt liten rolle ved urna.
Det alle disse velgerne vil er at partier ser særlig velferdssystemet fra deres ståsted. Ofte er det et kritisk ståsted.
En gang i tiden var SV et mye mer systemkritisk parti. De instinktene eksisterer et sted, nede ved grasrota. I de fattige kommunene i det rike landet.
En av de stemmene er Inger Brokka de Ruiter (SV) varaordføreren i Arendal. Hun har på kort tid tatt eierskap i det som er viktigst for folk flest: velferdstjenestene til folk flest, der de bor.
I et Kommune-Norge der sparepengene er brukt opp, der skolene stenges og eldreomsorgen sliter, er arendalitten blitt en nasjonal stemme.
Når hun feier Bjørnar Skjæran av banen på Helgemorgen taler hun på vegne av alle kommuner. Det hun sier kunne like så greit ha kommet fra Gunnar Wilhelmsen i Tromsø. Og gjør det til en viss grad.
Men de Ruiter har klart å gjøre den kommunale velferdspolitikken til sin egen sak. Hun er fanebæreren for #kommuneopprør2026, står støtt med brukerne der de blir bedt om å ta til takke med kutt i tjenestene.
de Ruiter er enig i kommunekommisjonens problembeskrivelse: Kommunene har for mange oppgaver og for lite folk.
Men Kommunekommisjonen hopper bukk over at kommunene har vært kronisk underfinansiert over mange år, sier hun. Under Aps styre råtner velferden i kommunene på rot, forsetter hun.
Det er vanskelig å forsvare seg mot. Fordi veldig mange folk som faktisk bor i norske kommuner ser at det er smalhans. Og Inger står med skoene på, midt i krisen.
Samtidig foreslår kommunekommisjonen at man innskrenker brukerrettigheter, for å gi kommunene mer handlingsrom.
Det vil bli utrolig vanskelig å få til, enn så logisk det måtte fremstå.
Foreldrene vil ha flere bemanningsnormer i Norge. Det vil ikke kommunekommisjonen.
Foreldrene vil ha mer rettigheter for velferd for sine barn med særskilte behov. Det vil ikke kommunekommisjonen. Brukerne vil ha BPA også i småkommuner som Nordreisa. Pårørende og de eldre vil ikke at sykehjem i Senja skal legges ned og sentraliseres for at penger skal spares.
Alle disse forventningene vil både denne og den neste delrapporten til Kommunekommisjonen dempe i befolkningen.
Fremtiden skal i stor grad handle om tjenester som vi vil måtte unnvære, hvis kommuneøkonomien skal berges, og velferdsstaten skal overleve.
Det vil føre til stor oppstandelse i befolkningen. Den befolkningen må ha en ventil, og et parti som de stoler på kan ta deres forventninger og behov inn i fremtidens kompromisser.
I veldig, veldig lang tid har de ikke hatt en naturlig talsperson i SV. Inger Brokka de Ruiter har blitt den talspersonen.
Hun ser alle sider av argumentet, mener at det ikke bare er statlige overføringer som skal berge kommuneøkonomien. Men hun lar ikke systemene og folkene med de storpolitiske ambisjonene slippe unna heller.
Det gjelder hennes egne folk også, som har forhandlet seg frem til avtaler med Ap i fire år.
Det er mye som tyder på at Kirsti Bergstø har begått en kardinalfeil som partileder, som hun ikke kan reddes fra. Når SV skal gjøre endringer i ledelse bør de se i Inger Brokka de Ruiters retning.
Forutsatt at de fortsatt ønsker å være et bredere anlagt politisk parti i Audun Lysbakkens ånd. Det er ikke sikkert.
SV har gjort seg selv irrelevant for stor del av sine egne velgere med den strategien de har ført under valgkampen. Skal de snu det, må de vende blikket innover.