Debatten rundt FK Vågan handler ikke bare om klubbstruktur eller sportslige ambisjoner. Den handler om hvilke verdier vi ønsker at barne- og ungdomsfotballen i Vågan skal bygge på. Fotballen er til for barna. Ikke for prestisjeprosjekter. Derfor må prinsippet om flest mulig – lengst mulig tas på alvor, og det skjer best gjennom SIL og KIL. Nå må vi faktisk våkne opp!

La barnefotball være barnefotball. Vi må først og fremst sikre at barn får trygge og inkluderende rammer. Diskusjonen om hvorvidt tilbudet er godt nok for 16–19 åringer kan vi ta, og det arbeides allerede med et slikt prosjekt i samarbeid mellom SIL og KIL. Det er nettopp i denne alderen akademier og større klubber viser interesse og henter talentfulle spillere som er fostret opp i en moderklubb. En klubb de har lagt hjerte og sjel i.

Det er også viktig å understreke at denne diskusjonen er like relevant uavhengig av om det som planlegges omtales som en klubb i seriespill eller som et akademi. For utenforstående fremstår det uklart hva initiativtakerne faktisk ønsker å etablere. I media har dette blitt fremstilt ulikt fra gang til gang, noe som skaper forvirring og svekker tilliten. Uansett organisasjonsform er konsekvensene for barnefotballen de samme dersom det legges opp til tidlig selektering, topping og særbehandling.

Når spillere hentes ut av sine moderklubber i ung alder, svekkes bredden. Tidlig selektering og topping gir ikke bedre utvikling på sikt. Det fører til frafall. I SIL og KIL får barn utvikle seg i trygge rammer, sammen med venner, med lokal tilhørighet og trenere som ser hele mennesket, ikke bare prestasjonen her og nå.

Vi har også sett en utvikling der alt skal være organisert. Flere treninger, flere opplegg, flere systemer. Men barn trenger ikke alltid flere organiserte økter. De trenger frihet! Frihet til å dra på banen selv, spille med venner og drive med egentrening. Ikke alt må styres av klokkeslett, treningsplaner og laguttak.

I dag sitter altfor mange barn foran PC-skjermen eller med telefonen i hånda. Da er ikke løsningen mer topping og strengere organisering, men oppmuntring til mer egenaktivitet. Dette er også en perfekt mulighet for foreldrene: å bli med barna på banen, få litt egen trim og ikke minst kvalitetstid sammen.

Vi må også huske at barna har mange muligheter utenom fotballen. Vågan har flotte tilbud som turn, slalåm, svømming, langrenn, håndball, skating og klatring. Og det gir barna verdifull alsidighet. Å la barn prøve ulike aktiviteter styrker både fysisk utvikling og mestringsfølelse.

Nå er det også på tide at Vågan kommune kommer på banen. Skal kommunen stille allerede hardt pressede baner og anlegg til disposisjon for et akademi eller en ny klubb, når det i dag er stor kamp om treningstidene for barn og unge i breddeklubbene? Banekapasiteten er begrenset. Når noen gis forrang, går det alltid utover andre.

Oslo kommune har allerede sagt tydelig nei til akademidrift i kommunale anlegg, nettopp fordi offentlige baner skal komme bredden til gode. På toppen av det hele var det et jentelag som ble skvist ut av sin oppsatte treningstid til fordel for et privat akademi i Oslo som bidro til debatt. Det er vanskelig å forstå hvorfor Vågan kommune eventuelt skal velge en helt annen linje.

Er det virkelig breddeklubbene vi skal mistenkeliggjøre, når de samme klubbene hver uke stiller opp på dugnad for å gi barn og unge et trygt og inkluderende fotballtilbud?

SIL og KIL representerer kontinuitet, dugnadsånd og lokal identitet. Personer i klubbene jobber iherdig dag ut og dag inn. Klubbene sender trenere på trenerkurs, benytter trenerveiledere og legger ned et stort arbeid for å sikre kvalitet og trygghet i tilbudet. Alt dette gjøres på dugnad, av mennesker som bruker fritiden sin fordi de bryr seg om å skape en god, inkluderende og meningsfull oppvekst for våre barn og unge.

Er det klubbene som svikter barna, eller er det vi voksne som har mistet retningen?

Fakta taler for seg: Våre kjære landslagsspillere som nå skal til VM, ble ikke plukket ut og toppet som 12–13 åringer. De fikk utvikle seg i moderklubber og lokalmiljøer, og mange tok først steget videre i 15–16 årsalderen. Tidlig topping i barnefotballen er ikke veien til toppen, det er ofte veien ut.

Et annet poeng som sjelden tas opp, er hvem denne toppingen gjelder: nesten alltid guttene. Når har vi hørt tilsvarende argumenter om topping i jentefotballen? Svaret er sjelden, eller aldri. Jentefotballen har i stor grad vært bygget på inkludering, trygghet og utvikling over tid.

Derfor er det gledelig at SIL har valgt å ha en egen jenteansvarlig i klubben. Det gir struktur, trygghet og oppfølging uten tidlig selektering. Skal vi virkelig mene alvor med flest mulig – lengst mulig, kan vi ikke ha ett sett regler for gutter og et annet for jenter. Barnefotballen skal være lik for alle, uavhengig av kjønn. Kanskje burde vi heller lære av jentefotballen enn å presse guttene inn i et system som gang på gang har vist at det fører til frafall.

Å drive topping i barnefotballen er rett og slett galskap. Det strider mot NFFs retningslinjer, mot forskningen og mot sunn fornuft. Barnefotball skal handle om inkludering, mestring og idrettsglede – ikke rangering.

SIL og KIL gir tilbud til alle, ikke bare de som er tidlig modne. Og nå ser vi også en svært positiv utvikling, der klubbene samarbeider om å gi et bedre og mer utvidet tilbud til de barna og ungdommene som ønsker mer trening og flere økter. Dette tilbudet er åpent for alle. Ikke bare for de som er plukket ut eller «valgt», men for alle som har lyst og har motivasjon og glede av å trene mer. Det er akkurat slik vi bygger både bredde og utvikling på en sunn måte.

Kretsen har også et ansvar for å følge opp egne retningslinjer, støtte breddeklubbene og si tydelig nei til ordninger som undergraver barnefotballens grunnverdier.

Flest mulig – lengst mulig må være mer enn fine ord. Det må være praksis. Kommunen, kretsen, klubbene, og vi voksne har et felles ansvar.

La barna spille. La bredden leve. La fotballen være et sted for lek, mestring og vennskap. Ikke tidlig selektering og voksnes ambisjoner. Og la barna ha mulighet til å prøve andre idretter, få alsidighet og oppleve mestring på flere arenaer.

Nå må vi våkne opp og velge løsninger som faktisk er til barnas beste!