USA forsømmer sin myke makt – det kan bli dyrt

Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

USAs makt har aldri bare handlet om våpen og økonomi. Den har vært bygget på noe mer subtilt: tillit. Allianser, forutsigbarhet og et rykte som ansvarlig leder har gitt USA en posisjon ingen andre har kunnet utfordre. Det er dette Joseph Nye kalte «soft power» – evnen til å få andre til å ville det du vil, uten tvang eller bestikkelser.  

Myk makt styrker hard makt. Mellomstatlig vennskap påvirker alt fra basepolitikk til etterretning, militær teknologi og stemmegivning i internasjonale organisasjoner (til og med i Melodi grand prix, påstås det).

Myk makt handler ikke om å være snill eller naiv. Det er en kontrakt om forutsigbarhet: at når vi deler etterretning, bygger interoperabilitet, åpner økonomier og kobler oss på hverandres nettverk, så utsettes vi for hverandres risiko – og det kompenseres av tillit.

USAs tidligere assisterende forsvarsminister for internasjonale sikkerhetsspørsmål, Celeste Wallander, argumenterer for at alliansene er det amerikanske militæret og våpenindustriens største konkurransefortrinn.

Myk makt anses som essensielt i den nye amerikanske sikkerhetsstrategien. Men under Trump har vi sett en systematisk utarming av denne kapitalen.

Summen av kardemumman

Onsdag morgen ble det meldt at visepresident JD Vance tok over vertskapet for møtet med danske og grønlandske ministre i Washington. Samme morgen satte Trump tonen ved å hevde at han ikke aner hvem den grønlandske regjeringssjefen er (les: du er ingen) og at nevnte regjeringssjef vil få store problemer. Dette tolkes som både en fornærmelse og eskalering av konfliktnivået med en av USAs mest lojale våpenbrødre.

Grønlandkrisen er ikke bare en impulsiv kuriositet om å «kjøpe» territorium og folk; det er en prøveballong som flytter normalvinduet – en fortelling om at territorielle byttehandler kan være legitime når «sikkerheten krever det».

Venezuela-narrativet om narkoterrorisme tilslører realpolitikken og gjør kompleks statlig handling om til en enkel skurkehistorie.

Og «dogpilling» av sentralbanksjef Jerome Powell er ikke bare innenrikspolitisk støy: Når Powell fremstilles som upålitelig eller illojal, er det tilliten til amerikanske tall, vurderinger og analyser som smuldrer opp.

Effekten er den samme: Kortsiktig innenrikspolitisk nettogevinst, men strategisk nettotap. Det undergraver moralsk troverdighet, senker terskelen for å bruke makt instrumentelt mot venner og lærer oss å forvente uforutsigbarhet. Det fremmer fluenes herres alle mot alle i stedet for musketerens alle for én – og undergraver det lederskapet som har tjent USA så godt de siste tiårene.  

Pisse i buksa

Selv om både Natos og EUs lederskap kritiseres som sykofanter, så følger allierte med. Dette ser vi for eksempel i en stadig mer presserende samtale rundt digital suverenitet, tek-oligarker og frykten for at våre avhengigheter kan brukes mot oss.

Ansvarlige politikere vil forsikre seg. De sprer risiko og bygger redundans. For når meningsmotstandere straffeforfølges og forvaltningen undergraves, når domstolene politiseres og ICE militariseres, faller troverdigheten i sikkerhetsgarantier, standardsetting og tallgrunnlag. Da smuldrer USAs posisjon som bjellesau for prisingsmodeller, eksportkontroll, sanksjonsregimer, kapital, talent og forutsigbare juridiske prosesser.

Hver ny europeisk ammunisjonsfabrikk, hver ny felles standard for sky og data, hver ny romtjeneste, hvert nytt konsortium for luftvern – alt er små skritt som gjør USA mindre uunnværlig. Det er ikke hevn, det er risikostyring. Og jo mer uforutsigbart USA opptrer, jo sterkere blir presset på å gjøre det. Derfor publiserte Foreign Affairs i sommer en artikkel med den treffende tittelen «Vær forsiktig med hvilket Europa du ønsker deg: Nedsidene og farene ved alliert uavhengighet».

I dag versus i morgen

Det er ingen vits i å skjønnmale. Europa og Norge er i dag svært avhengig av amerikansk militær kapasitet, etterretning, satellittdata, presisjonsvåpen, luftvern og logistikk. Interoperabiliteten vi har bygget over tiår, gir oss tempo, treffsikkerhet og felles situasjonsforståelse. Det finnes ingen rask erstatning for dette. Men avhengighet betyr ikke at det er nytteløst.

For Norge ligger geografien fast. Vi er små og må være pragmatiske. Draghi-rapporten var deprimerende lesing, og det er lett å skylde på EU for alt som er treigt og vanskelig her i verden. EU er heller ingen forsvarsallianse tilsvarende Nato. Men vi kan ikke akseptere JD Vances historie om at europeere er patetiske gratispassasjerer. Ei heller at fremdrift krever vill vest og «breaking shit». Europa må rette seg i ryggen.

I en ustabil verden blir sterke institusjoner, forutsigbarhet og stabile ledere et fortrinn. Europa har befolkningstall, kapital, industri, teknologi, forskningsmiljøer og regulatorisk kraft. I motsetning til USAs globale nedslagsfelt har Europa mulighet til å konsentrere sikkerhetspolitisk søkelys på eget territorium. Europa kan øke egen produksjonskapasitet på ammunisjon og luftvern, samordne anskaffelser, bygge felles sky og data-lag, investere i rominfrastruktur, kvantesikkerhet og kunstig intelligens (KI). Og, avgjørende, styrke evnen til å holde kritisk infrastruktur i europeisk kontroll.

Det vil koste både økonomisk og politisk. Det tar år, men det er mulig.