En tur over Karmsund bru er gjort på et øyeblikk. Å forene karmøybuer og haugesundere er ikke plankekjøring.
Geografisk ligger Karmøy og Haugesund få steinkast fra hverandre, men båndene er ikke alltid sterke.
Ny debatt om sammenslåing av kommuner får følelsene fram.
Meninger og mer eller mindre sjarmerende selvhevdelse forteller at stedene vi bor betyr noe.
I kommentarfelt og sosiale medier diskuteres hva en storkommune må hete og hvor rådhuset skal ligge. Debatten må handle om mye mer enn det.
Noen frykter at én kommune skal bli dominerende.
Bekymringene handler om makt og innflytelse, om hvordan en storkommune truer nåværende kommuners lokale verdi, økonomiske fordeling og utvikling.
Elefanten i rommet er identitet.
Identitet er ingen spøk. Det handler om selvforståelse og tilhørighet.
Ulik opplevelse av tilhørighet og posisjon kjennes på begge sider av broen.
Rivalisering og nabofeider mellom Karmøy og Haugesund har lang tradisjon.
Noe skyldes at Haugesund er den urbane storebroren, selv med færre innbyggere. Haugesundere bor tettere, har større sentrumskjerne og lite krangel mellom bydeler.
Historisk sett er Haugesund et maktsentrum, og har før i tiden ikke lagt skjul på ambisjoner om kontroll i regionen.
På Karmøy er det lite interesse for å bli styrt av naboen på andre siden av sundet.
Men lite tyder på at Haugesund fortsatt lider av maktsyke.
Haugesund ble egen kommune i 1854. Ironisk nok skilt ut av en kommune på Karmøy – Torvastad.
Karmøy ble først egen kommune over hundre år senere. Så sent som i 1965.
Da slo sju småkommuner seg sammen til én. Målsettingen var – og dette er et viktig poeng – å skape en sterkere og mer effektiv storkommune.
Dette har karmøybuene klart. Delvis. Det skinner tydelig gjennom, også i Karmøy kommunestyre, at intern kamp og oss-og-dem-tankegang er høyst levende. Gamle kommunegrenser er ikke visket ut og kamp for eget hjemsted lever.
Tiden er overmoden for å tenke større.
Skal en storkommune bli sterk, kan verken Haugesund eller Karmøy dominere den andre, eller Sveio og Tysvær for den del.
Poenget er ikke bare utsikt til bedre kommuneøkonomi. Det handler like mye om å stå imot dominans fra Stavanger og Bergen.
Byen Haugesund er enten vi vil eller ei et regionsenter og har sjukehus, Indre kai, tjenester og kulturtilbud som tiltrekker langt utover bygrensen. Ikke minst for karmøybuer.
Karmøy er kjent for dugnadsånd, sterk tilknytning til egne bygder og tre mindre byer, bedehuskultur, industri, fisk, skip og jordbruk.
Jeg tror mange på Fastland-Karmøy ikke er misfornøyd med egen kommune, men kjenner tilknytning til Haugesund.
Jeg tror også at det som henger igjen av oss-og-dem-tankegang mellom sju tidligere småkongedømmer på Karmøy vil dempes – og ha godt av – samling i noe større som krever løftet blikk.
Vi ser det går an.
Flyplassen ligger på Karmøy, men heter Haugesund lufthavn, Karmøy. Den deler vi fint.
Sterk interesse for maritim næring har vi felles.
Karmsund Havn og Haugaland Kraft er eksempler på vellykket kommunesamarbeid.
På Haugesund stadion synges «Gud er fra Åkra». FKH er et lag for begge kommuner, der åkrabuen Jostein Grindhaug har vært bindeledd og identitetsskaper.
Identitet og lokal forankring kan ikke slås sammen av Stortinget. Det er heller ikke gjort med et trylleslag å gjøre Haugesund, Karmøy, Tysvær og Sveio til en storkommune alle føler tilknytning til.
Identitet er oppfatningen om hvem vi er. Limet i byen, bygda og lokalsamfunnet. Det er naturlig å føle seg tettest og tryggest på det som er nærmest.
Identitet knyttes også til en kommune. Da kan kommunesammenslåing ses på som en trussel.
Noe den ikke trenger å være.
Identitet kan forveksles med nostalgi. Identitet kan også fremmedgjøre «de andre» og skyldes selvopptatthet.
I Haugesund og Karmøy må gamle nabofeider kastes på sjøen.
Det meste i den enkelte kommune vil ikke endres.
Idrettslag, bedehus og turløyper forsvinner ikke. Det regionale arbeidsmarkedet består og avstanden til dagligvarebutikkene blir den samme.
I storkommunen vil nye og større skoler bli møteplass for de yngre, som senere – i fellesskap og uten gamle skillelinjer – skal ta over storkommunen.
Identitet skapes gjennom samhandling, vennskap og felles mål. Den enkelte må akseptere beslutninger som gagner de fleste.
Alle trenger mer enn navlebeskuelse som er til liten nytte og får oss til å skule på naboen.
Da må vil slutte å rivalisere.
Haugesundere og karmøybuer må bli bedre kjent, dele mer og anse seg likestilte, aksepterer at folk på Avaldsnes er like forskjellige som folk på Bakarøy, at det bor tullebukker og flinke folk overalt.
Da kan ny og større identitet skapes.
En storkommune handler ikke om å glemme ut hvor vi kommer fra, men å finne ut hvor vi skal.