Han sang som en gud. Han var en eksepsjonell gitarist. Han ble beundret av blant andre Townes Van Zandt, Lucinda Williams, Lyle Lovett, Waylon Jennings, Steve Earle, Guy Clark, Dave Alvin, David Briggs, Hank Williams Jr. og mange, mange flere.
Sanne legender som Gene Clark, James Burton, Chris Hillman, Fred Carter jr., Charlie McCoy og Gram Parsons spilte på platene hans. The Eagles hadde en hit med en av låtene hans, og en haug kjente artister – fra Dolly Parton, Tom Russell og Ian Matthews, til The Carter Family, Alan Jackson og Joan Baez – spilte inn flere av sangene hans.
Steve Young ble likevel aldri anerkjent skikkelig utover de engere kretser. Det finnes ingen ordentlig biografi om ham. Det er ikke laget noen dokumentar om livet hans. Platene hans har vært håpløse å få tak i. Jeg håper det snart skjer noe med dette en vakker dag, fordi hele myten rundt ham, og den helt ekstraordinært sterke musikken, hadde fortjent å nå mange flere.
Sjekk ut denne knallsterke spillelista. Tidal-versjon nederst i saken.
I mars 2016 falt han stygt i sitt eget hjem, 73 år gammel. På dette tidspunktet var han allerede rammet av demens, og hadde en svært sviktende helse. Hodeskadene han pådro seg i fallet ble dessverre utslagsgivende til at han døde bare noen uker senere. Den musikalske arven han etterlot seg er likevel enorm. Langt flere burde kjenne til Steve Young. Det er, som kjent, aldri for sent å oppdage noe dritbra.
Da den for lengst ikoniske James Szalapsk-regisserte dokumentaren om den musikalske outlaw-bevegelsen på syttitallet, «Heartworn Highway» (1981), ble relansert i 2002, var det med navnene til Townes VanZandt (han pryder også coveret), Guy Clark, Rodney Crowell, Steve Earle, John Hiatt og David Allan Coe prydet på coveret.
Steve Young er ikke der, men en av hans beste sanger, «Alabama Highway», er med i filmen, ledsaget av et fantastisk filmopptak der han sitter med en gitar og tilsynelatende helt uanstrengt synger låten, men der det høres ut som (hvis du lukker øynene) det er noe av det viktigste som noensinne er formidlet.
Sangstemmen hans spjærer ryggraden til lytteren. Det er helt vilt bra. Så han burde vært nevnt på coveret. Med krigstyper. Ikke minst siden mange av de som selv tronet øverst i outlaw-gjengen så på ham som en foregangsfigur.
Men verden er ikke rettferdig. Det var den aldri i Steve Youngs tilfelle, iallfall når det kom til talent og skills, sammenlignet med anerkjennelse. Så skal det tilføyes at han ikke akkurat var den som mest iherdig var med på de kommersielle notene i en bransje han mer eller mindre foraktet.
Joakim Thåström sang at stemmen til Jeffrey Lee Pierce skar som en kniv. Det hadde han selvsagt helt rett i. Skulle man parafrasert det til å gjelde Steve Young, ville man sagt at han hadde en stemme som ti tusen nykvessede samuraisverd. Han sang så latterlig bra, og med en slik intensitet og innlevelse, at det nesten gjør fysisk vondt å høre på platene hans, på en bra måte.
De fem første skivene, gitt ut i perioden 1969-1978 er alle, om ikke direkte feilfrie, så i hvert fall tett stablet med pur magi. Hans beste innspillinger tåler sammenligninger med hvem det måtte være, fra en hvilken som helst tidsepoke.
At han ikke er mer kjent skyldes nok mer hovedpersonens nærmest professorale evne til ikke å spille på lag med de kommersielle kreftene, at han var en aggressiv vriompeis, og at han alltid ville gjøre det på sin helt egen måte. Kanskje er det også derfor musikken hans føles så himla ehhh … ubesudlet av andre? Jeg vet ikke, men det er noe helt vanvittig tidløst og, på en udefinerbar måte, kompromissløst og egenartet over innspillingene hans.
De spesielt interesserte kan lese den forholdsvis korte bioen hans på Wikipedia, mens vi venter på biografien. Denne teksten er selvsagt heller ikke noe komplett på noe vis. Den er likevel et mer eller mindre iherdig forsøk på å dytte ham inn i stuene til litt flere enn det tilfellet er i dag.
Navnet hans, og de mest kjente låtene, var det likevel andre artister som skulle sørge for, da tolkningene av låtene hans ble mer kjent enn originalene. Dolly Parton, Levon Helm, Joan Baez og Ian Matthews spilte alle inn hans «Seven Bridges Road», hentet fra den makalause debuten «Rock Salt & Nails» (1969).
Det var likevel The Eagles som virkelig løftet den opp til store høyder, da de covret den på liveskiva «Eagles Live» i 1980, et dobbeltalbum som solgte i nesten fire millioner eksemplarer bare i USA. Låten ble også eneste singel fra skiva, og Young levde godt på rettighetene av dette livet ut.
Da The Eagles spilte på Norwegian Wood i 2011, åpnet de faktisk med nettopp «Seven Bridges Road». For en artist som ikke eide noe som lignet en halv interessere i å føye seg etter platebransjens kommersielle koder, kom suksessen via The Eagles-tolkningen godt med.
COLLAGE: En liten collage med noen de klassiske skivene hans.
Steve Young fortjener uansett å bli lyttet til gjennom hans egne plater og låter, og for den saks skyld hans tolkninger av andres gull. Han gjør Townes Van Zandts «No Place to Fall» helt stratosfærisk vakker, på ei plate oppkalt etter nettopp denne låten, som Townes slapp tidligere samme år (1978), på skiva «Flying Shoes». I dag ville noe slikt vært helt uhørt. På denne tiden var slikt vanlig.
Han har også videreforedlet kjente låter av Dylan («Don’t Think Twice, it’s Alright»), Hank Williams («Ramblin’ Man» og «My Sweet Love Ain’t Around»), Merle Haggard («I Can’t Hold Myself in Line»), The Band («The Night They Drove Old Dixie Down») og så videre.
Noen av skivene hans er nesten rene coveralbum, der alt fra The Rolling Stones til David Olney, Buddy Holly og Cat Stevens tolkes. Når Steve Young gjør andres låter, kjøres de uansett gjennom Young-kverna, der hans distinkte vokal og særegne gitarteknikk transformerer låtene til noe helt annet og hundre prosent steveyoungskt.
I et intervju med ham fra 2010, gjort av musikeren Trevor McShane (på sistnevntes egen nettside), forteller han om hvordan han som guttunge i mange år maste på foreldrene for å få en gitar, men at de var lutfattige og at han derfor aldri fikk det, og hvordan han jobbet med å plukke bomull for å finansiere det selv, som ble fullendt først da han var 14.
Sterkt inspirert av Hank Williams, Elvis, Pete Seeger og tidlig Dylan, forsøkte han å plukke triksene fra sine forbilder, men siden han ikke hadde noen til å lære ham opp, utviklet han en helt særegen teknikk som ikke ligner noen andre. Hør for eksempel dette liveopptaket av hans egen «Travelling Kind», fra 1975. Gud hjelpe, som jeg misunner dem som var der.
Hans gode venn, Van Dyke Parks, som han samarbeidet med en rekke ganger, forteller i et intervju (den mest omfattende og opplysende teksten jeg har funnet om Young), med No Depression-journalisten Sandy Carter i 2016, om konsertene hans, hvor intense og sterke de var:
«Å være i samme rom der Steve spilte, og høre den stemmen – en vokal tilstedeværelse og kraft helt på høyde Roy Orbison – det kunne gjøre hele rommet elektrisk.
Og på gitar, med selvlært teknikk i overflod, drev han låtene fram med en fysisk kraft, fra komp opp langs gripebrettet til solo og rett tilbake igjen. Det var nesten som å høre to musikere på én gang. Han sugde all oppmerksomhet til seg der han til enhver tid opptrådte» (min oversettelse, red.anm.).
Sangteknikken hans er et eget kapittel, for han ligner absolutt ingen andre. Den norske musikeren Dag Vagle, en av de beste vokalistene som er der ute, påpekte en observasjon han hadde lagt merke til med Steve Youngs vokal, som jeg ikke hadde tenkt på før han sa det, nemlig at han hadde en egen evne til å dra ut konsonantene i enderimene sine. Der de fleste andre, logisk nok, bruker vokalene til å dra på, snudde Young alt på hodet.
I hans episke låt, den nevnte «Alabama Highway», er det supertydelig allerede i åpningslinja:
«I’m ridin’ downnnnnnnnnnnn, by your old shack today». Han gjentar den lange N-en i de tre neste linjene. Eller i helt eminente «Rock Salt & Nails»: «By the banks of the riverrrrrrrrrrrrr/ Where the waterrrrrs run cold/ And the wild birds warblllllllllllllllllllllle/ A strange-soundinnnnng soul/ By the banks of the riverrrrrrrrrrrrr/ Where the willows growwww/ It was there I first listennnnnnnnnnnned/ To the lies you told».
Når du først blir gjort oppmerksom på dette, blir du helt opphengt i det. Faen ta deg, Dag! Men det var sånn har var. Steve Young gjorde alt på sin egen måte. Derfor passet han aldri inn i platebransjen mer konforme og trange rammer.
Han trivdes ikke på innsiden, og var livredd for å bli oppfattet som en trubadur-papegøye av de streite og dresskledde markedsfolkene. Hans oversensitive bull-detektor gjorde at han røk uklar med de fleste folkene litt oppe i etasjene hos plateselskapene, og endte derfor ofte opp med heller å stå på utsiden og kjefte. Et stadig galopperende rusproblem gjorde det ikke lettere for ham, og det var ikke få i bransjen som fikk føle hans ufiltrerte vrede.
Selv etter at han ble rusfri (han påpekte i flere intervju at han ikke rørte knark eller alkohol etter et avrusningsopphold i 1979), vedvarte både motforestillingene og forakten for denne delen av bransjen, og han byttet plateselskap som om det var undertøy.
Skivene har derfor vært et helvete å få tak i, både på CD og vinyl, også de som kom ut på store plateselskap. Han var innom både RCA, A&M, Reprise/Warner og anerkjente nisjelabler som Watermelon og Rounder, men ble aldri værende mer enn ei, maks to, plater per selskap, og opplagene var små og forsvant inn i hyllene til nerder og samlere, og ble ellers værende i bortstuede platekasser og roteloft.
Mange ble aldri reutgitt heller. I tillegg ble flere utgitt på små etiketter. Noen bare i Australia, noen i knøttsmå opplag i enkelte europeiske land.
Da flere av disse fikk gode anmeldelser, hadde heller ikke de ansvarlige filantropene økonomiske muskler til å gi dem den nødvendige markedsføringen som kunne løftet dem inn i det etablerte, og til radiokanaler og så videre.
Selv var han angivelig mer opptatt av frihetsfølelsen med å være uavhengig, enn av berømmelse og kommersiell suksess (selv om slikt alltid er litt vanskelig å tro fullt og helt på), også hjalp det nok på at han stadig vekk ble namedroppet og tolket av samtidige og høyt respekterte musikere.
Han dro til og med til Skandinavia på midten av åttitallet, på initiativ fra fan og musiker Jonas Fjeld, og skiva «Look Homeward Angel» (1986) er sågar innspilt i Sverige, og gitt ut på BMG Sweden, der Jonas Fjeld og bandet hans backer Young. De spilte også en rekke konserter sammen.
Etter litt graving i Nasjonalbiblioteket later det også til at han turnerte litt rundt i Skandinavia også, og han spilte sågar i Bodø (muligens også Tromsø, men det finner jeg ikke bevis på. Gi meg gjerne beskjed om du så ham!).
Musikkjournalisten, konsertarrangøren og velgjøreren Tom Skjeklsæther så ham flere ganger, og kunne sågar fortelle meg at Steve Young ble flydd til Norge og Rockefeller i 1988, for å delta på en hyllestkonsert til den avdøde Puls- og BEAT-grunnleggeren Tore Olsen, der han sammen med Tom Russell og Lee Clayton fremførte hver sin egen låt (Youngs «Seven Bridges Road», Russells «St. Olav’s Gate» og Claytons «Ladies Love Outlaws»), før de sammen gjorde Dylans «Knockin’ on Heaven’s Door».
Dette skal det etter sigende finnes et videoopptak av. I ytringsfrihetens, musikkens og anstendighetens navn krever jeg at disse tapene slippes ut til folket. Nå!
Det ligger også et intervju med ham på YouTube, fra svensk TV, i 1985 (heldigvis at det finnes folk som tar seg bryet med å gjøre slikt):
Steve Young levde et svært omflakkende liv, og klarte aldri å slå seg til ro noe sted, uansett hvor lenge han ble på hvert sted. Han bodde i flere av Sørstatene, men klarte aldri å identifisere seg med allmuen. Han plukket bomull som kid, men ble venstreradikal og hadde visstnok et bilde i stua si av en republikansk senator fra Alabama, som han selv hadde tegnet hitlerbart på.
Han forsøkte å bli en del av folk/protestbølgen i Greenwich Village, New York på slutten av sekstitallet, men reiste derfra desillusjonert. Han bodde i California og drev musikkforretningen Amazing Grace, der både Van Morrison og Jerry Garcia var stamkunder og hangarounds. Han bosatte seg på ranch utenfor Nashville, der sønnen forteller at folk som Waylon Jennings og Townes Van Zandt ofte kom innom på besøk.
Han var veggis, men unte seg likevel en biff nå og da. Han utforsket flere av verdensreligionene, men forble en tviler. Han var vitebegjærlig og sykt belest, og en grunnleggende skeptiker. Han var genierklært og hyllet av de få, men slo aldri gjennom kommersielt. Fyren var en vandrende kontradiksjon.
Steve Young var likevel først og fremst en av de aller beste musikerne og låtskriverne i sin egen levetid, selv om han aldri fikk noen stor, kommersiell suksess. Selv artister som Townes og Guy Clark rakk å oppleve at de ble reoppdaget av nye generasjoner, mens Gram Parsons, Nick Drake, Sandy Denny, Judee Sill og Tim Buckley døde unge og fikk den dertil hørende mystikken og mytene rundt navnene sine.
Han solgte så lite av sine egne plater i sin levetid at har blitt kalt rootsmusikkens Van Gogh. Han har bare ikke fått den samme oppblomstringen som han burde fått etter sin død.
De siste årene har heldigvis flere av platene til Steve Young blitt gjort tilgjengelige i strømmetjenestene, og selv om dette per i dag er langt fra komplett, er mange av de mest klassiske og eminente skivene (og låtene) nå mulig å høre, både for gamle fans og nye generasjoner musikkelskere. Lytt på ham. Oppdag ham. Digg ham. Elsk det.
«At den stemmen, den gitaren og de sangene skulle komme fra én og samme person, er et sant mysterium»
– Townes Van Zandt
«Steve Young er den nest største countrymusikk-vokalisten noensinne, etter George Jones. Han har ikke selv en idé om hvor stor han selv er»
– Waylon Jennings
«Steve er i samme liga som Bob Dylan og Hank Williams, og han synger som en engel»
– Lucinda Williams
And I ain’t askin’ for nothin’ but my song and a cemetery wind/ ‘Cause if it’s all right with you, before we get back on my train/ I wanna go out by Hank’s tombstone and cry me up a thunderstorm chain
(Steve Young i låten «Montgomery in the Rain»)