Det er ekstremt vanskelig, for ikke å si umulig, å finne en helhetlig vinkling på en helt ny nyinnspilling av noe som nå må klassifiseres som antikk, fordi det avhenger helt og holdent av den avgjørende konteksten rundt hver enkelt forbruker og deres spesifikke kjøpsholdning og situasjon. Hva forventer vi av en «remake»? Er det bare gjenskapte grafiske ressurser som har som mål å fortelle nøyaktig den samme historien på nytt? Eller er det et iboende krav om en slags remiks, en nytolkning?
Selv er jeg splittet, for Final Fantasy VII: Remakes måte å kickstarte en dialog med seg selv og om seg selv på er fortsatt noe av det mest spennende jeg har opplevd, men samtidig sympatiserer jeg med argumentet om at nyinnspillinger på sett og vis bør behandle kildematerialet med respekt og omtanke.
Uansett hvem du er, er restaureringsarbeidet bak Metal Gear Solid Δ: Snake Eater gjort til perfeksjon, om enn med noen få problemer verdt å trekke frem, som påvirker alle uavhengig av nevnte holdning og perspektiv, men bortsett fra det er spillet, eller i hvert fall selve hovedspillet, trofast mot… ja, seg selv, så det er vanskelig å avgjøre hva som egentlig skal til for at jeg skal anbefale det.
Dette er en annonse:
Først og fremst er det viktig å understreke at bortsett fra noen mindre livskvalitetsfunksjoner her og der, og to sekundære, separate moduser kalt «Snake Vs.» og «Fox Hunt», er dette en innholdsmessig tro kopi av originalen Metal Gear Solid 3: Snake Eater fra 2004. Det året fikk jeg spillet i bursdagsgave som 12-åring fra et spillinteressert familiemedlem, og jeg brukte omtrent 12 måneder på å fullføre det sammen med lillebroren min. Det var vår introduksjon til et avansert, idiosynkratisk og helt unikt univers som vi på ingen måte var forberedt på å absorbere og forholde oss til i så ung alder, men det står fortsatt som et av de beste spillminnene fra hele mitt 34-årige liv.
Metal Gear Solid Δ: Snake Eater er derfor et kjærkomment gjensyn, og ved å gjenskape nøyaktig den samme opplevelsen i Unreal Engine 5 er det klart at det bare av den grunn er verdt kjøpesummen for de av oss som har savnet Metal Gear i sin reneste form og som føler en pulserende nostalgi bare ved tanken på å oppleve eventyret på Naked Snake i sin helhet, uten å måtte bekymre oss for eventuelle endringer vi måtte måtte forholde oss til.
Teknologien bak er bredt godkjent. Nei, dette er ikke en kandidat til det vakreste spillet på de nyeste konsollplattformene, men det er heller ikke direkte underveldende. Det er tilstrekkelig detaljert, tilstrekkelig glatt og tilstrekkelig trofast mot ånden i det originale spillet til at det er en adekvat gjenskapelse av Snake Eaters visuelle identitet, som passer inn i et moderne rammeverk. Jeg sier «tilstrekkelig» fordi spillets generelle grafiske detaljer er pene uten å være prangende. Karaktermodellene kommer ikke i nærheten av uttrykksfullheten til Naughty Dog, og spillets bildefrekvens er heller ikke like silkemyk som Doom: The Dark Ages. På PS5 Pro, som det meste av denne anmeldelsen er basert på, ser spillet flott ut, men det er ikke så mye at du febrilsk vil plukke opp kjeven fra gulvet etter hvert som spillet skrider frem. På Xbox Series og den vanlige PS5 finnes det to grafikkinnstillinger, Quality i 4K/30fps og Performance i 4K/60fps, der du ikke har noe valg på Pro, men med tanke på Doom: The Dark Ages’ ytelse burde Konami ha kunnet gi oss begge deler, spesielt når Performance oppskalerer til 4K fra noe så magert som 1080p.
Dette er en annonse:
I tillegg låter musikken fantastisk, stemmeskuespillet opprettholder den samme kitschy tonen som har gitt spillet en så distinkt og legendarisk identitet, og kombinert med det litt friere kameraet i de oppdaterte kontrollene (du kan også velge det klassiske oppsettet om du ønsker det), fremstår Metal Gear Solid Δ: Snake Eater som moderne og optimalisert, om enn med noen få unntak.
Dette reiser en interessant debatt om hvorvidt disse nyinnspillingene av klassiske, eldre spill bør oppdatere de aktuelle spillene mer drastisk. Burde Konami for eksempel ha implementert flere elementer fra Metal Gear Solid V: The Phantom Pain? Eller bør man for enhver pris beholde hver eneste utdaterte manér, fordi det er nettopp disse som gir spillet sin sjarm? Jeg har ikke svaret selv, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg etter et litt pinlig gjensyn i løpet av den første timen raskt gjenoppdaget min enorme kjærlighet til dette episke kaldkrigsdramaet, selv om det føles betydelig bedre å styre Snake i moderne Metal Gear -spill. For meg personlig har det vært verdt hele gjensynet på et narrativt, mekanisk og strukturelt nivå.
Apropos å utvide et gitt spill gjennom remakes/remasters, så finnes det en helt ny modus som heter Fox Hunt, men den vil ikke være tilgjengelig før en gang i høst. Det er en litt merkelig avgjørelse, og de få sekvensene vi har sett tyder på en ganske underholdende flerspillermodus. Så har vi Snake vs. Monkey, som er en ganske underholdende avveksling der du, i hvert fall på PlayStation, jakter på aper fra Ape Escape. Det er åtte forskjellige oppdrag med hver sin ganske morsomme og meta-aktige introduksjon, der du må uskadeliggjøre de nevnte apene innenfor en tidsbegrensning. Det er ikke spesielt dypt, det er bare en klassisk tidsprøve, men i forhold til hele den idiosynkratiske siden av Kojimas designfilosofi passer det ganske godt inn.
Når det er sagt, er det ganske lett å hevde at selv de minste endringene, som Evas betydelig endrede utseende på grunn av gjenskapingen av spillets grafiske ressurser i Unreal Engine 5, har tappet spillet for noe av sin kantede sjarm, men Konami har også holdt seg ekstremt trofast mot spillet som mange, inkludert meg selv, elsker så høyt. Det er vanskeligere å tilgi de mindre ytelsesfeilene her og der, og to litt middelmådige grafikkinnstillinger på konsoll, men samtidig er dette fortsatt en utmerket måte for nykommere å bli introdusert til serien på, og en slående hyllest for kjennere. Bravo!