THE CHEATERS – Utførr Blårock, 22.08.2025
Første gang jeg hørte Tønsberg-bandet The Cheaters spille live, var på by:Larm i Tromsø i 2006, samme år som de slapp sin debut-EP «You Want More?».
Det som slo meg – både den og denne gangen, er hvor utrolig autentisk det låter av trioens salige miks av psykedelisk garasjerock, punk og R & B. Deres treffsikre sjangerteft gjør at bandet godt kunne vært transportert via en tidsmaskin, rett til Utførr Blårock fra en eller annen tvilsom mod-klubb i England på 60-tallet, og hvor de fleste sannsynligvis bare ville tatt denne informasjonen til orientering, uten å løfte så mye som et øyenbryn.
Selv om de har holdt på en liten stund, har kanskje ikke albumkatalogen vokst tilsvarende, og i tillegg til den nevnte EP-en har bandet to fullengdere bak seg, hvor den siste ble sluppet i 2016. Sånn sett blir det en gigantisk fordel at det de driver med er så til de grader tidløst og innstudert at det godt skal gjøres å noensinne få det til å låte datert, dagsaktuelle utgivelser eller ei.
Det som kanskje var aller mest imponerende med kveldens gjensyn, var at energinivået fortsatt var helt på nivå med hva de leverte sist jeg så dem – altså mens de fremdeles var i 20-årene – noe jeg vil si er en høy prestasjon i seg selv. Her var det kun gass og ingen bremser som gjaldt, og det er relativt få band som kunne dundret av gårde med et ett-greps-riff og samtidig fått det til å låte like interessant.
Gitarist og vokalist Øyvind Skarsbø (til venstre) og bassist Mats With Greger hadde så høyt energinivå at de nesten ble ferdig å spille før tiden.
Foto: Johannes Brøndbo
To av de tre originale medlemmene, Øyvind Skarsbø og Henrik Width Kristiansen, er fortsatt med – hvor både vokal og gitarspill fortsatt låt akkurat like frenetisk som før, mens Kristiansens trommespill tyder på at mannen må ha fått tildelt en ekstra pakke batterier et sted på ferden.
Bandet har for øvrig funnet seg ny bassist siden sist, Mats With Greger, men også han har funnet sin naturlige plass i lydbildet, som heldigvis matchet energinivået til resten.
Når det kommer til låtmaterialet i seg selv er de kanskje ikke de sterkeste låtene som har blitt skrevet innen sjangeren de siste 60 årene, men det er noe med helheten og innpakningen som gjør det komplett umulig for de fleste å ikke bevege på seg. Her var heller den største utfordringen å finne ut om man skulle lage moshpit eller danse twist, eventuelt gå for en kombo.
Et litt komisk øyeblikk oppsto imidlertid da bandet plutselig innså at de hadde 15 minutter igjen av spilletiden, da de hadde spilt låtene altfor fort. Bunntenning der, altså. Om dette var en planlagt vits eller faktiske forhold er ikke godt å si, men etter en litt for lang grublepause på scenen jeg vil si at begge alternativene virket akkurat like troverdige.
Avslutningen føltes heldigvis litt nøyere planlagt, og kom i form av godbiten «She’s a Spider», inkludert det som må ha vært årets mest brutale trommesolo hittil, toppet av litt delvis improvisert allsang. Det førte forestillingen inn en kaotisk og elegant bråstopp, noe som ikke opplevdes som noe annet enn aldeles passende.
At dette bandet trenger å komme seg i studio og gi ut mer musikk snart er ganske åpenbart. Inntil videre får vi ta oss til takke med gammel moro, men det er jo heldigvis ikke helt feil det heller.