Det finnes knapt noe sted i verden der det er så sosialt akseptert å hylle folk til himmels – og hetse dem til helvete – som i fotballen.

Det er spesielt. Det er fascinerende. Og det går til tider over stokk og stein!

Å observere at voksne folk bruker så enorm energi på å løfte heltene sine, men også på å rive dem og andre i stykker, er et oppsiktsvekkende skue – spesielt når det nærmest skjer i samme åndedrag.

Vi har sett det mange ganger i fotballen, og særlig mellom de største rivalene. Da Daniel Bassi valgte å gå fra TIL til Glimt, rant meldingene og hetsen inn. Det var ikke bare skuffelse og sorg – men reinspikka hat.

Den da 18 år gamle fotballspilleren ble kalt sviker og regelrett utskjelt av sine egne støttespillere.

Jostein Gundersen opplevde det samme.

Fra å være publikumshelt i Tromsø, ble han møtt med skepsis og misnøye da han signerte for Glimt. Reaksjonene var så sterke at de minnet om de mest intense fotballbyene i Europa. Og ikke for å snakke om Magnus Bech Riisnæs, som nylig gikk fra Vålerenga til Glimt. Han fikk et banner i trynet fra egne supportere og anklager om «falsk skade og sykdom».

Altså: Konspirasjoner fra voksne folk om en 20-åring.

Vålerenga-trener Geir bakke ble for øvrig også møtt av et banner som skulle forestille han i en rottekropp plassert i en galge med påskriften «Judas» i pannen.

Dette er ikke bare «engasjement» for en lidenskap. Det er hets og mobbing på sitt verste. Det er rett og slett avskyelig!

Du har også det som skjedde da Sondre Auklend kom til Stavanger for første gang etter at han ble Glimt-spiller. Han ble møtt av pipekonsert og sjikane.

Denne uka fikk min kollega Vetle oppleve det samme.

Han stilte opp i et videointervju på TV 2 etter at Glimt vant første kvalikkamp til Champions League – i Glimt-drakt.

Problemet var bare at Vetle alltid har vært Vålerenga-supporter og aldri lagt skjul på det.

Han stilte gladelig opp i Glimt-drakt og anerkjente prestasjonen til Glimt og han sa til og med høyt at han heiet på dem.

Det gikk ikke upåaktet hen:

Jævla taper.

Klovn.

Persona non grata.

Patetisk og en skam.

Ta fra han statsborgerskapet.

Kommentarene rant inn. Alt dette – fordi en voksen mann (og eks-VIF-supporter) anerkjente Glimts prestasjon mot Sturm Graz.

Min kollega Vetle Stadsvoll stilte gladelig opp i Glimt-drakt hos TV 2 for å hylle laget etter 5-0-seieren mot Sturm Graz. Faksimile/TV 2

Det er ingen tvil om at fotball er en lidenskap for mange. Det er identitet og tilhørighet. Fotballen kan samle tusener i hyllest, slik vi så da Bodø/Glimt tok seg opp og fram i Europa og fikk ros av statsministeren.

Fotballen kan også drive folk til å gå løs på spillere, trenere, supportere, journalister og andre involverte – med ordbruk som ALDRI ville vært akseptabelt i noen andre sammenhenger. Vi er på helt feil spor.

Folk dør i kriger og katastrofer andre steder i verden. Her hjemme tyr du til tastaturet for å hetse ungdommer og supportere som «velger feil klubb» eller «tar på seg feil drakt».

Hva sier dette egentlig om deg? At du kan hylle et lag opp til skyene på tirsdag, og kalle en spiller eller medsupporter for forræder og rotte på onsdag.

For meg er det helt surrealistisk å tenke på at du – for å sette det på spissen – kan tåle å se krig og død på nyhetssendingene, men fullstendig miste hodet når en fotballspiller tar på seg «feil» drakt.

Hvis fotballen er stedet der du tillater deg å både dyrke og demonisere – i samme åndedrag – bør du kanskje spørre deg selv:

Hva er det egentlig jeg driver med? Er det her jeg ønsker å være? Er jeg en supporter eller er jeg en mobber?

Det neste oppgjøret du drar på, bør kanskje være et der du selv stiller til kamp – mot egne holdninger.

Mitt råd er derfor:

Ro ned.

Det er bare fotball.