AROMATIC OOZE – Utførr Blårock, 23.08.2025
Vannet har samlet seg i asfaltrillene utenfor Blårock, og regntøy av alle slag trekker tettere sammen foran scenen når Tromsø-bandet Aromatic Ooze er i ferd med å gå på scenen.
Det er gøy å se et lokalt band åpne Utførr Blårock lørdag. En kjent Tromsø-fotograf skal en gang ha sagt: «Vi må da kunne skrive om noe annet enn australsk garasjerock». Og ja, nå som Tromsø har fått sitt helt eget garasjerock-band – fostret opp på Blårock, Bastard og Bukta – så skal vel den saken være biff.
Det starter rolig, med doble vokaler og gitarer dynket i romklang. Det er mye med dette bandet som roper 60-tallet. Og som med selve tiåret, skurrer det litt i idyllen. For bak parolene om fred og kjærlighet fantes det den gang også mørkere undertoner, manipulatorer som Charles Manson, og tragiske skjebner som Syd Barrett. Aromatic Ooze setter fin lyd til denne spenningen når de inkorporerer doom og elementer fra den mer moderne tungrocken.
For det er seigt og messende. Og når de tre gitarene skjærer inn i hverandre, i samkjørt pedalvreng, oppstår en villorientering uten like. Nærmest en sensorisk overlast. Likevel mister de aldri bakkekontakt. Den durende bassen holder musikken jordet, og publikum fester på den våte asfalten, mens de nikker taktfast til rytmer i 5/6.
Etter en del rokering i bandet er det nå trommeslager som synger sammen med den nye gitaristen.
Foto: Johannes Brøndbo
Det å være publikum føles nesten litt som å bevege seg ned en fuktig kjeller. Det kan være noe med at scenen er satt opp i enden av gata, som får meg til å tenke på en korridor. På veggene i denne billedlige korridoren henger musikkhistorien som poloroider. Tidlig Pink Floyd, Cream, CCR og Bowie. Og et sted i bakgrunnen, de mer moderne slektningene King Gizzard og Brian Jonestown Massacre. Her henter Aromatic Ooze gitarlinjer og lar seg inspirere av lyrikk. Referansene er mange, men Aromatic Ooze får det til å ose sammen til noe eget.
Bandets navn er hentet fra spillet Dark Souls 2, og det kler dem godt. I spillet er «aromatic ooze» en væske man kan smøre på sverdet sitt for å påføre magisk skade. På Utførr Blåcrock kan musikken føles som et lignende heksebrygg, noe som gløtter på en dør inn mot noe lugubert og dunkelt. Som i Dark Souls er det noe som er galt med universet, men man vet aldri helt hva. Som med Aromatic Ooze må det være noe riktig med drikkevannet på Bastard og Blårock – hvor samtlige bandmedlemmer jobber og henger.
Mot slutten blir lyden tyngre. Det oozer av scenerøyk som legger seg som et slør over publikum. 12-strengsgitaren hyler i disharmoni, og scenen drukner i et grønt flakkende lys. Overgangen til en enkel, nesten naiv basslinje kommer brått på, men leder rett inn i en ny psykedelisk mørklegging som får meg til å tenke på Brian Jonestown Massacre.
Aromatic Ooze er samspilt til tross for utskiftninger. Bassen dundrer som et lokomotiv, mens de tre gitarene slynger seg sammen i trestemte harmonier. Noen av medlemmene ser nesten litt utålmodig ut når de synger «ba bappa pa ba baaa pa» mot slutten, men det ødelegger ikke helheten. Aromatic Ooze lever i anslaget, i energien, i møtet mellom regn, røyk og vreng.
Når jeg går fra konserten, sitter røyken enda i meg, men jeg savner lyden som skurrer i kroppen. Aromatic Ooze låner mye fra 60-tallet, men når de legger nostalgien til side, skinner de virkelig.