Når man følger debatten om Israel og Palestina får man ofte inntrykk av at historien begynner 7. oktober 2023. Det stemmer ikke. For å forstå dagens situasjon må vi se på de lange linjene.
I 1947 vedtok FN en delingsplan som skulle gi både jøder og palestinere sin egen stat. Jødene aksepterte planen, men den ble avvist av arabiske ledere som mente den var urettferdig. Resultatet ble krig, og i 1948 ble staten Israel opprettet. For palestinerne ble dette starten på Nakba, katastrofen, da mer enn 700.000 mennesker ble drevet fra hjemmene sine. De fleste fikk aldri vende tilbake.
Siden da har Israel ikke bare holdt seg innenfor grensene FN trakk opp, men stadig utvidet sitt territorium gjennom kriger, okkupasjon og ulovlige bosetninger. Vestbredden er i dag delt opp i små områder, omringet av israelske bosettinger, militære kontrollposter og en mur som gjør hverdagen nesten umulig. Gaza har siden 2007 vært under en blokade som FN og menneskerettighetsorganisasjoner kaller kollektiv avstraffelse av en hel befolkning.
Israel liker å fremstille seg selv som et lite land i konstant selvforsvar. Men sannheten er at Israel er den sterke parten, med en av verdens mest moderne hærer, atomvåpen og støtte fra stormakter. Palestinerne har ingen stat, ingen hær, ingen kontroll over grenser eller luftrom. Det de har, er et liv under okkupasjon, med diskriminering, fattigdom og stadig mindre land å leve på.
FN har vedtatt mange resolusjoner som pålegger Israel å trekke seg tilbake fra okkuperte områder og respektere palestinernes rettigheter. Likevel fortsetter Israel å ignorere dem, uten at verdenssamfunnet setter makt bak kravene. Det er dette hykleriet som har fått mange til å miste troen på at Vesten egentlig ønsker en rettferdig fred.
Hamas sine angrep på sivile 7. oktober var brutale og uakseptable. Men å bruke den dagen som påskudd for å utslette Gaza, bombe sykehus, sulte barn og fordrive et helt folk er ikke forsvar, det er krigsforbrytelser.
Israel kunne valgt en annen vei. De kunne anerkjent palestinernes rett til selvbestemmelse. De kunne stoppet bosettingene og avsluttet blokaden. Men gang på gang har de vist at de ikke ønsker en tostatsløsning. De ønsker kontroll, og de ønsker land.
Og her hjemme har vi Israels-vennene som forsvarer alt med bibelvers. For dem er alt greit så lenge det er Israel som gjør det. Hadde et annet land bombet sykehus, sultet barn og jaget folk fra hjemmene sine, ville de vært de første til å fordømme. Når det er Israel, er det plutselig Guds vilje. Å bruke religion for å unnskylde folkerettsbrudd og lidelse er ikke tro, det er å gjøre seg blind med vilje.
Hvis det noen gang skal bli fred, må vi våge å se hele historien, ikke bare den delen som passer Israel.