Pokémon Legends: Arceus ga oss en av de mest transformerende Pokémon-opplevelsene på en god stund. Med en virkelig åpen opplevelse kunne du fange alle Pokémon med minimalt med kamper hvis du ønsket det, og ignorere den tradisjonelle formelen i serien like mye som du kunne ta del i den. Pokémon Legends: Z-A ønsker også å riste om på lommemonstrene på en stor måte, men denne gangen er fokuset på kampene, i stedet for å unngå dem ved å snike seg rundt.
På Gamescom fikk vi litt praktisk tid med Pokémon Legends: Z-A, og spilte noen tidlige kamper i sanntid, samt spillets første Mega Evolution-bosskamp/raid. Det er viktig å merke seg at vi spilte denne demoen ved hjelp av en Nintendo Switch 2, noe som betyr at vi ikke kan kommentere ytelsen til spillet på en OLED Nintendo Switch eller en grunnleggende versjon av 2017-konsollen. Når det gjelder Nintendo Switch 2, virket ytelsen helt fin. Ingen rystelser eller tilfeller av etterslep, men igjen var dette en kort tid med spillet.
Hvis vi samlet noe fra denne demoen, er det at kampene virkelig er brød og smør av Legends: Z-A-opplevelsen. Helt fra de første nivåene blir du tatt med inn på slagmarken i soner spredt over Lumiose City, der du kan klatre i gradene ved å slå andre trenere. Her fikk vi for første gang oppleve kampene i sanntid. Hver av dine Pokémons bevegelser er knyttet til en ansiktsknapp på Joy Con, og når du har låst deg fast på fienden din, kan du be Pokémonen din om å angripe deres statistikk eller helse. Bevegelsene har en nedkjølingsperiode for å hindre at du bare spammer deg til seier, men restitusjonstiden forkortes av hastigheten til Pokémonen din. En meta spiller egentlig ingen rolle i et spill som dette, men det er interessant at du belønnes for lettere og raskere Pokémon som effektivt kan stun-låse en motstander.
Dette er en annonse:
Ellers føles ikke sanntidskampene, i hvert fall ikke på de første nivåene, veldig annerledes enn de turbaserte kampene du har sett før. På grunn av nedkjølingselementet bruker du om mulig enda mer tid i disse kampene på lavere nivåer, ettersom du ikke bare kan trykke på A for å hoppe over all teksten som kommer din vei. Hvis du også vil gjøre kampene perfekt, med unnvikelser og ingen treff, vil du bruke enda lenger tid på å tære på en Weedle. Det er en viss dynamikk i sanntidskampene, men med en Chikorita på nivå 8 og spillets grafikk kan jeg i det minste ikke si at jeg levde ut de imaginære kampene jeg så gjerne ville oppleve som barn.
Effektiviteten i sanntidskampen ble imidlertid skrudd opp i den andre delen av demoen, der vi fikk ta oss av en Mega-Evolved Absol som hadde gått litt amok. For å bekjempe en Mega-Evolved Pokémon som denne, trenger du en Pokémon som er i stand til å Mega-utvikle seg selv. Heldigvis hjelper Lucario deg her, noe som er dobbelt så bra ettersom de fleste av trekkene hans er supereffektive mot Absol. I en raid/boss-kamp som dette, vil du prøve å unngå feiende angrep fra den rasende Pokémonen, og klemme inn treff der du kan før du får fienden til å søle nok Megaenergi til at du kan utvikle ditt eget lommemonster.
Megautviklingen varer ikke hele kampen, og som en anime-power-up klarte Lucario bare å gi full gass en liten stund før den slo seg av igjen. Det tok oss to Mega Evolutions for å fullføre kampen, som ikke tok mer enn rundt fem minutter. Disse bosskampene er en fin videreutvikling av det vi så i Pokémon Legends: Arceus, som gir spilleren en mer aktiv rolle i både angrep og forsvar for å holde spenningen oppe hele veien. Vi snakker ikke om FromSoftware-nivåer av vanskelighetsgrad her, men nok til å holde spilleren engasjert og tvinge dem til å bruke litt mer spillerferdigheter enn bare å trykke på den supereffektive angrepsknappen mens de venter på at fiendens HP-bar skal tømmes.
Dette er en annonse:
Det er vanskelig å gjøre et helhetsinntrykk på rundt 20 minutters spilling på Pokémon Legends: Z-A. Til tross for den store endringen i sanntidskamper, virker det fortsatt som om Pokémon gjør det Pokémon har gjort i de siste iterasjonene. Denne serien vet at den har en vinnende formel, og er ikke villig til å avvike for mye fra den. Selv om det kanskje ikke er revolusjonerende, føles det likevel som en Mega Evolution hvis vi ser på den mekanikken mer bokstavelig. Legender: Z-A byr på en unik, om enn flyktig, visuell frakk og flere spillelementer som garantert vil sjarmere fans. Om den sjarmen strekker seg til skeptikere på samme måte som Legends: Arceus gjorde, er foreløpig ukjent.