Asgeir Drugli sitt innlegg i Telen er langt og fullt av historiske sidespor og retoriske påstander. Denne overlessingen brukes til å tilsløre, skjule eller bevisst fremme feil og usannheter. Derfor er det nødvendig å møte påstandene punkt for punkt.
Hamas’ ideologi – ikke «et produkt av sionismen»
Drugli fremstiller Hamas som et «produkt» av Israels politikk. Det er feil.
Hamas’ charter fra 1988 er entydig: «Israel will exist and will continue to exist until Islam obliterates it…» (art. 28). Videre henviser artikkel 7 til en hadith: «The Day of Judgment will not come until Muslims fight the Jews and kill them»
Dette er ikke et resultat av sosial nød, men en folkemordsideologi. Selv Hamas’ politiske dokument fra 2017 modererte retorikken, men bekreftet at Israel aldri vil anerkjennes.
Å frata Hamas ansvar for egne valg er å fornekte virkeligheten.
1948, Nakba og flyktningene
Drugli hevder 750.000 palestinere ble drevet på flukt. Ja, en stor flyktningkrise oppstod, men konteksten forties: 14. mai 1948 erklærte Israel sin uavhengighet. Allerede dagen etter gikk Egypt, Jordan, Syria, Irak og Libanon til krig mot Israel. Flyktningene ble et resultat av denne krigen – som araberne selv startet.
Historikere som Benny Morris og Efraim Karsh dokumenterer at arabiske ledere ba lokalbefolkningen forlate området midlertidig for å gi plass til invasjonen. Samtidig ble 850.000 jøder fordrevet fra arabiske land i den samme perioden. «Glemte» Drugli disse?
Fakta i kortversjon: FN opprettet ikke Israel – delingsplanen fra 1947 var ikke-bindende. Israel ble erklært av jødene i tråd med San Remo (1920) og Palestinamandatet (1922). Mange arabere forlot området frivillig på ordre fra egne ledere. Det fantes ingen palestinsk nasjonal identitet i 1948.
Seksdagerskrigen og myten om «okkupasjon»
Drugli påstår at Israel «okkuperte Palestina» i 1967. Også dette er feil.
Israel tok Vestbredden fra Jordan og Gaza fra Egypt etter å ha blitt angrepet.
Ingen av disse områdene hadde vært en «palestinsk stat». Begrepet «okkupert palestinsk territorium» ble først lansert av PLO på 1970-tallet, uten folkerettslig grunnlag.
PLO, intifada og Hamas’ fremvekst
PLO ble grunnlagt i 1964 – tre år før Israel tok Vestbredden og Gaza. Målet var utslettelse av Israel, ikke frigjøring av «okkupert territorium». Før 1967 levde araberne under Egypt og Jordan uten krav om palestinsk stat. Kravet oppstod først etter Israel seier.
Hamas’ fødsel i 1987 var ikke en «sosial bevegelse», men en terrororganisasjon med eksplisitt antisemittisk charter. Også nazistene drev suppekjøkken. Det endret ikke ideologien deres.
Gaza – ikke okkupert
Israel trakk seg ut i 2005: 8.000 bosettere ble fjernet. Alle militære installasjoner ble demontert. Ingen permanent israelsk militær tilstedeværelse. Hamas styrer Gaza. Egypt frasa seg krav på Gaza i Camp David (1978). Etter Haag-reglementet art. 42 kan Gaza derfor ikke defineres som «okkupert».
Oslo-avtalene og palestinsk brudd
Oslo I (1993) og Oslo II (1995) er juridisk bindende og forbyr ensidige krav om statsdannelse.
Påstanden om at Israel «fordrev palestinere» er feil. Israel trakk seg tilbake fra byområder og ga palestinerne selvstyre i områdene A og B. Det som undergravde Fatah var ikke bosettinger, men korrupsjon, autoritært styre og manglende kamp mot terror. Hamas vokste frem fordi de ble oppfattet som «renere» – ikke fordi Israel bygde bosettinger.
Den andre intifadaen
Påstanden om at «frustrasjon utløste intifadaen» er historieforfalskning.
Intifadaen ble planlagt etter at Yasser Arafat sa nei til Camp David-tilbudet i 2000 (97 % av Vestbredden og hele Gaza, med Øst-Jerusalem som hovedstad). Resultatet ble 130 selvmordsbomber, tusenvis av raketter og 1000 drepte israelske sivile. Dette var ikke protester – det var organisert massiv terror.
Palestinernes avvisningslinje
Gang på gang har palestinerne sagt nei til egen stat:
1947: FN-delingen (avvist).
1967: Khartoum-resolusjonen («Tre nei»).
2000: Camp David (avvist).
2001: Taba (avvist).
2008: Olmert-planen (avvist).
Problemet er ikke mangel på tilbud fra Israel – men palestinernes konsekvente avvisning.
Hamas og «demokrati»
Hamas vante valget i 2006. I 2007 tok de makten med vold og kastet Fatah-rivaler fra hustak og avlyste alle valg. Gaza er et diktatur, ikke et demokrati. Vesten isolerte Hamas fordi de nektet å akseptere tre enkle krav:
- Anerkjenn Israel.
- Gi avkall på vold.
- Respekter inngåtte avtaler.
- Hamas svarte med å avvise alle tre.
Folkemordsanklage og dødstall
Folkemord krever intensjon. Ingen domstol har fastslått at Israel har slik intensjon.
Hamas’ charter gjør det derimot. Dødstall fra Gaza stammer fra Hamas’ helsemyndigheter og skiller ikke mellom sivile og stridende. FN har selv sagt tallene ikke kan verifiseres. Å kalle Israels krigføring «folkemord» er propaganda.
Å sammenligne Israel med Nazi-Tyskland er definert som antisemittisme i IHRA-definisjonen (2016). Dette er demonisering, ikke kritikk.
Asgeir Drugli forsøker å drukne oss med historiske sidespor. Men realitetene er krystallklare: Hamas har et folkemordscharter. Gaza er ikke okkupert etter 2005.
Oslo-avtalene forbyr ensidige krav. Palestinerne har avvist fredstilbud gjentatte ganger.
Folkemordsanklagen mot Israel er uten rettslig grunnlag. Det har aldri eksistert en palestinsk stat i Vestbredden, Gaza eller Jerusalem. Begrepet «palestinere» ble først tatt i bruk som nasjonal identitet etter 1960-tallet.
Historien viser at Jøder ble utsatt for pogromer (pogrom er en voldelig, organisert eller oppildnet massakre eller forfølgelse rettet mot en bestemt etnisk eller religiøs gruppe ) i Europa gjennom 1800- og 1900-tallet.
Hebron-massakren i 1929, der 67 jøder ble drept av sine arabiske naboer, skjedde lenge før staten Israel ble opprettet. Opprettelsen av staten Israel er svaret på pogromer, Holocaust og arabiske massakrer – ikke en videreføring av dem.
Usannheter fra Drugli:
o FN opprettet staten Israel.
Fakta: FN vedtok en ikke-bindende delingsplan (res. 181) i 1947. Staten Israel ble erklært av jødene selv 14. mai 1948, i tråd med San Remo-vedtaket (1920) og Palestinamandatet (1922).
o Israel ble etablert på bekostning av et palestinsk folk.
Fakta: Det fantes ingen palestinsk stat eller nasjonal identitet i 1948. Arabiske innbyggere så seg selv som del av den større arabiske nasjonen.
o 750.000 palestinere ble etnisk renset.
Fakta: Mange flyktet frivillig etter ordre fra arabiske ledere som forventet en rask seier. Samtidig ble 850.000 jøder fordrevet fra arabiske land, noe Drugli aldri nevner.
o Israel svarte med massive gjengjeldelser mot sivile landsbyer.
Fakta: Israel svarte på Fedayeen-terror som drepte hundrevis av sivile israelere. Gjengjeldelsene var rettet mot militære grupper og baser i Egypt og Jordan – ikke “sivile landsbyer”.
o Israel “okkuperte Palestina” i 1967.
Fakta: Israel tok Vestbredden fra Jordan og Gaza fra Egypt etter å ha blitt angrepet. Ingen av områdene hadde vært palestinsk stat. Begrepet “okkupert palestinsk territorium” er en PLO-oppfinnelse fra 1970-tallet.
o 300.000 palestinere ble fordrevet i 1967.
Fakta: FN anslår ca. 120.000 flyktet. Samtidig ble 200.000 jøder fordrevet fra Øst-Jerusalem og Vestbredden i 1948 – dette tier Drugli om.
o PLO kjempet bare for frigjøring etter 1967.
Fakta: PLO ble stiftet i 1964 – tre år før 1967 – med mål om å utslette Israel innenfor 1948-grensene.
o Palestinerne har alltid levd under israelsk okkupasjon.
Fakta: 1948–1967 levde araberne i Gaza under egyptisk kontroll og på Vestbredden under Jordan. Ingen krevde “palestinsk stat” da.
o Hamas ble til som en sosial bevegelse.
Fakta: Hamas ble grunnlagt i 1987 som en gren av Det muslimske brorskap – med et charter som krever utslettelse av Israel og drap på jøder.
o Oslo-avtalen ga håp, men Israel saboterte med bosettinger.
Fakta: Oslo ga ikke noen stat, men forpliktet partene til forhandlinger. Palestinerne fikk selvstyre i områdene A og B, men valgte å fortsette terroren.
o Den andre intifadaen var et spontant opprør mot bosettinger.
Fakta: Den var planlagt av Arafat etter at han sa nei til Camp David-avtalen (2000), som tilbød 97 % av Vestbredden og hele Gaza.
o Israel driver kollektiv avstraffelse gjennom blokaden av Gaza.
Fakta: Blokaden (Israel og Egypt) ble innført for å hindre Hamas’ våpenimport. Folkeretten tillater blokader mot stridende parter. Israel slipper dessuten jevnlig inn mat, drivstoff og medisiner.
o Hamas er et uttrykk for demokrati etter valget i 2006.
Fakta: Hamas tok makten med vold i 2007, kastet rivaler fra hustak og har siden avlyst alle valg. Gaza er et diktatur.
o Hamas har moderert seg i 2017.
Fakta: PR-øvelse. Hamas-leder Mahmoud al-Zahar sa selv: “Dette er en visjon, ikke en erstatning. Vi vil aldri oppgi Palestina fra elven til havet.”
o Gaza er fortsatt okkupert.
Fakta: Israel trakk seg helt ut i 2005, fjernet alle bosettere og soldater. Hamas styrer fullstendig. Haag-reglementet art. 42: Gaza oppfyller ikke kriteriene for “okkupasjon”.
o Israel begår folkemord.
Fakta: Folkemord krever intensjon om å utslette en gruppe. Ingen domstol har konstatert dette for Israel. Hamas’ charter derimot dokumenterer slik intensjon mot jøder.
o 62.000 drepte og 18.000 barn i Gaza.
Fakta: Tallene kommer fra Hamas’ helsedepartement, som ikke skiller stridende fra sivile. FN og USA sier de ikke kan verifiseres.
o Israelsk politikk er styrt av religiøs fanatisme.
Fakta: Israelsk politikk formes av brede koalisjoner. Normaliseringsavtalene med arabiske land (Abraham-avtalene 2020) viser pragmatisme.
o Hamas’ massakre 7. oktober var en reaksjon på undertrykkelse.
Fakta: Angrepet var planlagt, i tråd med Hamas’ charter fra 1988. Pogromer og massakrer mot jøder skjedde lenge før staten Israel – f.eks. Hebron 1929.
o Støtte til Israel kan bare forklares med religiøs sionisme.
Fakta: Israel har støtte fra sekulære demokratier nettopp fordi ingen stat kan sitte stille når terrororganisasjoner massakrerer sivile, tar gisler og skyter raketter.