Turisme, Tromsø | Et ekstremt reiseliv utenfor kontroll en av de største truslene mot Tromsøs fremtid

De nye hotellene alene vil kreve arealer og ressurser tilsvarende de 300/500 boligenheter som Tromsø bygger årlig. Siden det er knapt om ledige arealer så må eksisterende boliger rives for å gi plass til reiselivet. Det får en dominoeffekt på byens totale boligmarked, med mangel på boliger og en prisutvikling uten sidestykke.

Dette kommer i tillegg til de 20-25 hotellene vi allerede har på Tromsøya – med det neste CityboxMack hotellet som med sine 330 rom skal stå ferdig i det gamle Mack-kvartalet i sørbyen i 2027. Hotellveksten alene frem mot 2030 vil kreve investeringer opp mot 3–5 milliarder kroner – med en kostnadsøkning for bygg på opp mot 30-50 prosent sammenliknet med 2025. Tromsø blir mer og mer det neste store offer for alt vi tenker med overturisme.

Ovenstående og resten av denne artikkelen bygger på analyser fra Menon Economics, SSB, NHO Reiseliv, Visit Tromsø og Tromsø kommune. Alle data bare understreker at Tromsø er i en ekstrem utvikling med mellom 50–60 prosent av aktørene uten formell organisering, medlemskap eller avtaler. Airbnb og privat guiding utgjør en stor og uregulert andel av tilbudet – langt mer enn i byer som Bergen eller Trondheim.

Og i økende grad strømmer utenlandske investorer til, så mye som opp mot 25 prosent eller mellom 400-800 millioner kroner i de neste årene. Det gjelder spesielt for de store kapitalkrevende hotellene, men også opplevelsesindustrien. Til og med investorer i Malaysia har kjøpt seg inn i reiselivet i Tromsø! De har selvsagt ikke skatteplikt til Norge – og vi kan bare ane hva Tromsø går tapt av skatteinntekter.

Det er et skremmende antall overnattingssteder, restauranter og reiselivsbedrifter som ikke er medlemmer hverken av NHO Reiseliv, Visit Tromsø eller andre organiserte strukturer. Svært mange har ikke ordnede tariffavtaler, de opererer med tilfeldige deltidsansatte fordi det ikke finnes annen arbeidskraft – og de rapporterer ikke til offentlige registre.

Den store vinneren i dette spillet er investorene som har strømmet til som bier til en honningkrukke. Og to store tapere, den ene i form av de tusenvis av ansatte, stort sett lavt avlønnet og dertil i altfor mange tilfeller uten ordnede arbeidsavtaler.

Den andre store taperen er Tromsø kommune. Mer litt senere om kommunen.

Det er realistisk å anta at hotellsektoren i Tromsø alene sysselsetter mellom 3.200 og 5.000 personer, langt de fleste som deltidsansatte. Restaurantsektoren kommer i tillegg, og med et stort antall spisesteder – både tilknyttet hoteller og frittstående – kan det totale antallet ansatte i hotell og restaurant i Tromsø være godt over 6 000 personer.

I tillegg kommer personer som jobber med turisme-relaterte tjenester – så det totale tall er betydelig høyere.

Dette er en vital gruppe mennesker med en skremmende lav lønn. I snitt ned mot 290.000–300.000 kroner årlig. Snittlønn for alle yrker i Tromsø er mellom 550.000 – 600.000 kroner og gjennomsnitt i Norge på 560.000 kroner.

Reiselivsnæringen i Tromsø har et betydelig lavere lønnsnivå enn snittet i samfunnet ellers – med sesongarbeid og lavere terskel for å komme inn i arbeidslivet. Det er et viktig budskap i en tid der politikere og reiselivsledere skryter av hvor vellykket alt er. Nemlig at de ekstremt lavlønnede betaler prisen for denne «suksessen». Ingen spør hvordan de kan klare seg med en slik sulteforing for ikke å snakke om hvordan de kan sikres et sted å bo slik prisene i dagens Tromsø er blitt.

Den andre taper er Tromsø kommune fordi kommunal infrastruktur er det avgjørende grunnlag for reiselivet. Ifølge Tromsø kommunes reiselivsstrategi og Menon Economics destinasjonsanalyse for Troms er reiselivet helt avhengig av følgende fellesgoder: Samferdsel, flyplass, veier, kollektivtransport, havn. Videre helse og beredskap: Legevakt, sykehus, redningstjenester, renhold og avfallshåndtering: Spesielt viktig kultur og byrom: museer, parker, offentlige arrangementer, naturforvaltning: tilrettelegging av stier, utsiktspunkter, og sikkerhet.

Disse tjenestene er finansiert av kommunen og staten, men brukes intensivt av turister – ofte uten direkte betaling. Det ikke finnes en eksakt prosentandel av verdiskapingen som kan tilskrives fellesgoder, men analysene gir noen indikasjoner.

Reiselivet i Troms omsatte for 11,6 milliarder kroner i 2023. Tilreisende turister la igjen 6,1 milliarder kroner i forbruk. Kommunale skatteinntekter fra reiselivet: 159 millioner kroner – hvorav 101 millioner til Tromsø kommune. Dette betyr at kommunen får under 2 prosent tilbake i skatteinntekter av total omsetningen – men må ta kostnader for infrastruktur og tjenester.

Disse kostnadene er kommunens bidrag for å holde reiselivet i Tromsø i gang – men tallene er underkommunisert i reiselivets egen verdiskaping.

Basert på Menon Economics’ destinasjonsanalyse for Troms og PwC-rapporten om klimautslipp og forbruk i reiselivet kan vi gjøre følgende vurdering:

Samlet sett kan kommunens indirekte kostnader utgjøre 5–10 % av reiselivets totale verdiskaping, altså 430–860 millioner kroner – men får bare igjen 101 millioner kroner i skatteinntekter. Dette betyr at det er de vanlige innbyggerne som må betale kostnadene ved reiselivet i form av deling av velferdsgodene på korttidsbesøkende særlig fra utlandet.

Dette er en bekymring som deles av flere og flere fagmiljøer. Når reiselivet ikke dekker sine egne kostnader, er det i praksis vanlige innbyggere som subsidierer turistnæringen gjennom deling av fellesgoder, nedsliting av infrastruktur, manglede økonomisk tilbakeført verdiskapning med lav økonomisk lokal gevinst ved at de store overskuddene går til eksterne eiere i inn- og utland, de siste helt uten kontroll og skattlegging i Norge.

Nå vet vi at ovenstående søkes møtt med turistskatt, eller besøksbidrag som det pent kalles. Men det er en dråpe i havet mot den prisen som Tromsø må betale for «turist-sukessen». Naturligvis er reiselivet en viktig næring, men den har kommet så raskt i Tromsø at ingen har fått tid på seg til å bremse skadevirkningene og langt fra innse at reiselivet er en høyrisiko bransje.

Jeg er selvsagt klar over at Tromsø kommune har satt i gang en tålegrenseanalyse – og det er særdeles viktig for byens fremtid. Den står nemlig på spill. Analysen bør få topp prioritet.

Men lytt først og fremst til den islandske økonom og professor Thorolfur Matthiasson ved Universitetet i Reykjavik. Han har analysert islandsk reiselivs vekst, fall og kontrollerte gjenreisning. Han betegner reiselivet som en boble-økonomi som lett overutnyttes og sprekker. Da blir resultatet det samme som om vi tømmer havet for torsk og sild.

Reiselivet er en bransje med særdeles høy risiko. Reykjavik mistet moment og hoteller gikk konkurs. Barcelona måtte stenge og regulere utleie. Geiranger står stille når cruiseskipene uteblir.

Tromsø risikerer samme skjebne – hvis vi ikke handler. Det gjorde professor Thorolfur Matthiasson på Island. Han slo alarm da fiskerne gikk i land og ble ansatt som turistguider.