Skattelette for Høyres talsperson om formuesskatten:
Seks millioner kroner.
Skattelette for arbeidstakere:
12.000 kroner i snitt.
Det er altså forskjell på folk.
Det må nemlig 500 personer med vanlige inntekter til for å komme opp i seks millioner i skattelette.
Nikolai Astrup (47), oppvokst i Sørkedalen og bosatt på Bygdøy, ønsker ikke å uttale seg offentlig om hvilke konsekvenser Høyres skattepolitikk vil få for hans privatøkonomi.
Håndplukket av Erna
Dette selv om han er partiets næringspolitiske talsperson på Stortinget, som ble håndplukket av Erna Solberg til å være den som la fram forslaget om skattelettelser til minst 21 milliarder kroner for «norske bedrifter og eiere» på partiets store pressekonferanse om skatt i sommer.
På den samme pressekonferansen sa heller ikke partileder Erna Solberg eller nestleder og finanspolitisk talsperson Tina Bru noe om dette.
Jeg kan heller ikke erindre å ha sett Høyres førstekandidat Ine Eriksen Søreide gjøre noe større poeng av at andrekandidat Astrup skal få seks millioner kroner i skattelette som en direkte følge av Høyres politikk.
Tredjekandidat og leder i Oslo Høyre, Mudassar Kapur, har heller ikke skrytt av dette. Fjerdekandidat Mathilde Tybring-Gjedde og femtekandidat Ola Svenneby? Like tause.
Utilsiktet virkning?
Er dette fordi seks millioner i skattelettelse til Nikolai Astrup er en utilsiktet, ja kanskje til og med uheldig, virkning av Høyres skattepolitikk?
Som man derfor ikke ønsker at folk skal vite?
Nei, slik kan det ikke være.
At personer med store aksjeformuer som Astrup skal få store skattelettelser er jo ikke bare hensikten, det er selve essensen, i begrunnelsen for og tankegangen bak å fjerne all formuesskatt på aksjer.
Fjerner man skatt på aksjer, så vil 80 prosent av skatteletten gå til de én prosent rikeste, ifølge Finansdepartementet. Jeg har ikke registrert at Høyre har protestert mot dette.
Og logisk nok, jo rikere du er, jo bedre er du i stand til å investere i norsk næringsliv. Og dermed skape flere verdier, bedrifter og arbeidsplasser, ifølge Høyre. Ut fra denne tankegangen gir det mening å gi mest i skattelette til de aller rikeste.
Nikolai Astrups eksempel er med andre ord verken sært eller søkt.
Tvert imot er det svært så representativt. Det er akkurat slik Høyres skattepolitikk er ment å fungere.
En gladsak
Derfor er jeg litt overrasket over at Høyre ikke gjør Astrups seks millioner i skattelette til en offensiv sak og positiv ting, ja, en gladsak, i valgkampen.
Sett utenfra kan det nesten virke som om Høyres næringspolitiske talsperson ser på dette fokuset som ubehagelig.
Det er det ingen grunn til.
Hvis det hadde vært noe tak i Høyre, hadde hele Oslo vært nedklistret med store bilder av en smilende Astrup som en stolt og rakrygget forsvarer av konsekvensene av eget partis politikk.
Høyre kan få teksten på plakatene gratis fra meg:
«Ingen slagord. Bare seks millioner i skattelette til Nikolai Astrup».
Hvis man synes dette blir for direkte, har jeg ett forslag til:
«Ingen slagord. Bare 12.000 kroner til deg og seks millioner til meg, den er grei!»
Nei til intervju
Astrup har svart nei på Avisa Oslos forespørsel om intervju, men vil ikke begrunne avslaget.
For første gang er Høyre, Frp, KrF og Venstre før valget blitt enige om å fjerne all formuesskatt på aksjer, som de kaller «arbeidende kapital». Frp går enda lenger enn sine tre borgerlige søsken. Sylvi Listhaug vil å fjerne formuesskatten i sin helhet, ikke bare på aksjer. Frps forslag vil gi en skattelettelse på rundt 34 milliarder kroner.
«Med en Høyre-ledet regjering skal formuesskatten på norske arbeidsplasser fjernes raskt», står det å lese på Høyres hjemmesider.
Får de fire borgerlige partiene 85 mandater eller flere i valget, må vi legge til grunn at ny regjering vil begynne arbeidet med å fjerne formuesskatt på aksjer i det øyeblikk de entrer sine kontorer i departementene.
Ting kan naturligvis endre seg fram til valget, men akkurat nå ser det ut til at 8. september også vil bli en «folkeavstemning om formuesskatten».
Jeg tror de fleste, i likhet med meg selv, har fått inntrykk av at en slik «folkeavstemning» har vært en ønsket situasjon, særlig fra Høyres side.
Er Oslos velgere motiverte for å delta i en folkeavstemning om formuesskatten? Jeg vet ikke.
«Attack dog»
Etter hva jeg har fått høre internt i Høyre, er Astrup blitt utpekt som partiets «attack dog» i slaget om formuesskatten.
Og ganske riktig:
Ingen andre har kjørt denne kampen hardere og mer intenst enn Nikolai Astrup de to siste månedene. Aktiviteten på sosiale medier og i medienes debattflater har vært så omfattende at det har grenset til det frenetiske. Antall poster på Astrups Facebook-konto der formuesskatt er hovedsak fremstår nær uendelig.
Dette kan være feil, men mitt inntrykk er at Astrup har skrevet mer og lenger om formuesskatt så langt i denne valgkampen enn alle andre norske politikere til sammen. Noen andre får finregne på det.
På motsatt side i ringen har særlig Ap ved finansminister Jens Stoltenberg (5,3 millioner i formue) og Jonas Gahr Støre stått. De er begge sterke motstandere av å fjerne formuesskatten på aksjer, og følgelig enda sterkere motstandere av å fjerne den helt.
– Slutt å snakke om formuesskatt
For noen dager siden merket jeg meg at en borgerlig innstilt person som finske Sanna Sarromaa, kommentator i den konservative avisen Minerva, synes det er blitt litt mye av en viss ting i monitor:
«Jeg har et tips til alle på høyresiden som nå står på og prøver å få til en valgseier. Jeg er en helt vanlig lønnsmottaker, snittinntekten min fra de siste årene er omtrent på medianen. Jeg har ikke utsikter til arv eller formue. Dette er mine råd til de siste dagene: Slutt å snakke om formuesskatt. De som er opptatt av formuesskatten, stemmer allerede på et parti på høyresiden. Folk som meg blir ikke fristet til å stemme borgerlig av dette fokuset».
Det er mulig at hun er alene om tenke slik, som finsk statsborger har hun heller ikke stemmerett, men hvem vet.
Jeg vet ikke hva resultatet av denne «folkeavstemningen» om formuesskatten blir på valgdagen, men her og nå fremstår det ikke selvsagt at Høyres desidert mest profilerte sak er en vinner for partiet.
Det kan være at det likevel ikke råder en formuesskattefeber ute blant den jevne velger.
I TV2s siste måling, publisert torsdag ettermiddag, får Høyre elendige 14,9 prosent. I VG, Aftenposten og Bergens Tidendes måling rykker Høyre riktig nok opp til 16,8 prosent, men her faller til gjengjeld Frp kraftig.
På NRKs supermåling, offentliggjort onsdag morgen og med hele 15.000 respondenter, får Høyre 14,6 prosent. Dette er en tilbakegang på 3,8 prosentpoeng siden forrige supermåling i mai.
Hva er så situasjonen for Høyre i Oslo, som Nikolai Astrup har representert siden 2009?
Enda verre.
Mye verre, faktisk.
Ifølge NRKs supermåling får Høyre kun 17 prosent i Norges største valgkrets.
Tybring-Gjedde og Svenneby ute
Fjerdekandidat Mathilde Tybring-Gjedde er ute hvis dette blir valgresultatet. Femtekandidat Ola Svenneby er sjanseløs.
32,6 prosent. Dette var oppslutningen til Høyre i kommunevalget, som gjorde Eirik Lae Solberg (H) til byrådsleder i et byråd sammen med Venstre.
Fall fra 32,6 prosent til 17?
Hvis målingen blir valgresultatet, betyr det at Høyres oppslutning i Oslo nesten er halvert på to år.
For Oslo Høyre er dette katastrofale tall.
Hva er det Oslos velgere liker så dårlig med Høyre i denne valgkampen?
Er det Erna Solbergs ledelse av partiet? Er det innsatsen og arbeidet på Stortinget til toppkandidatene i Oslo, Søreide og Astrup? Er man misfornøyd med Høyre-Venstre-byrådet? Er det en blanding av alle disse faktorene? Eller er det andre grunner?
Fortvilet rop
Det kan vi ikke vite sikkert, men det er krevende å tolke disse tallene som et fortvilet rop fra velgerdypet om å fjerne formuesskatten på aksjer og det litt brennkvikt.
Fra før av er Astrup Norges desidert rikeste politiker. Likningen fra 2024 viste at Høyres næringspolitiske talsperson på Stortinget har en skattbar formue på drøyt 625 millioner kroner, en økning på rundt 50 millioner kroner fra året før.
Men ifølge de fire borgerlige partiene altså ikke rik nok.
Ifølge en utregning gjort av DN tidligere i sommer, vil det å fjerne formuesskatten på aksjer gi Astrup en lettelse på «inntil seks millioner kroner» per år.
Astrup har ikke protestert mot disse tallene, men har heller ikke bekreftet at de stemmer. Det har han heller ikke gjort når jeg har spurt ham, men lite tyder på at de er spesielt upresise når man ser på likningstallene.
Astrup ville ikke la seg i intervjue av DN, men uttalte seg skriftlig på e-post:
– Høyre går til valg på å ta inn mindre av folks penger til statlig bruk.
Han vil ikke snakke om egen privatøkonomi:
– Handler ikke om meg
– Dette handler ikke om meg, men om at norske bedrifter bør ha minst like gode rammevilkår som konkurrentene i våre naboland.
På den store pressekonferansen før sommerferien sa Astrup at Høyre går til valg på å senke det totale skattetrykket i Norge med over 50 milliarder kroner. 21 av disse milliardene går ifølge Høyre selv til å fjerne formuesskatten på aksjer.
Astrup bes av DN om å svare på hvordan han ser på forskjellen mellom at folk i arbeid får 12.000 i skattelette, mens han får seks millioner. Astrup skriver til DN:
– I Høyres skatteløfte går to av tre kroner til et lønnsfradrag til folk i arbeid. Vi prioriterer de store summene til skattelette for arbeidsfolk. Høyres landsmøte har vedtatt partiets syn på formuesskatt fordi skatten er skadelig for landets vekst og verdiskaping, og dermed også finansieringen av vår felles velferd.
DN har også sett på resten av økonomien til familien Astrup. Nikolai Astrup, hans far og en av brødrene har til sammen en likningsformue på 1,8 milliarder kroner.
Det betyr at familien Astrup vil spare inntil 20 millioner kroner i skatt hvis Høyre og borgerlig side vinner valget.
Her må det presiseres at den tredje broren, Morten Astrup, ikke har vært plaget med formuesskatt, siden han flyttet til Sveits for 25 år siden.
Ga 550.000 til Høyre
Foreldrene til Nikolai Astrup har i år donert 550.000 kroner til valgkampstøtte til Høyre, gjennom selskapene Pactum Sigma, Pactum Gamma og Pactum Theta. Bidraget vil være en svært god investering hvis borgerlig side vinner, men penger ut av vinduet hvis Jonas Gahr Støre fortsetter.
Jeg må i all (u) beskjedenhet innrømme at jeg har en viss forhistorie når det gjelder Nikolai Astrup og formuesskatten. Faktisk laget jeg omtrent den samme saken som DN har laget for 11 år siden.
Derfor har jeg plukket fram et oppslag i VG fra 7. november 2014:
Det er ikke fritt for at jeg kjenner på nostalgiske følelser når jeg leser saken og ser hvor ung og fremadstormende 36-åringen fremstod den gang, altså noen få år før han ble statsråd i tre forskjellige poster i Erna Solbergs regjering.
Likevel er det først og fremst én ting ved den gamle saken jeg biter meg merke i.
Nikolai Astrup hadde den gang en likningsformue på 196 millioner kroner.
På 11 år har den steget til 625 millioner kroner.
Tredoblet formuen
Altså er formuen mer enn tredoblet!
Dette har skjedd mens Astrup hele tiden har hatt hendene fulle med å sitte på Stortinget eller i Regjeringen.
Men kanskje mer interessant:
I hvert av disse årene har Norge hatt formuesskatt på aksjer, som Astrup har vært nødt til å betale.
Det kan hende at formuesskatten som sådan, eller på aksjer spesielt, er så skadelig for norsk næringsliv at den bør fjernes, eller forandres på.
Men den har under alle omstendigheter ikke hindret Nikolai Astrup fra å mer enn tredoble sin likningsformue på disse 11 årene.
Det er mer nostalgi her:
VG fant grunn til å bruke to helsider i papiravisen, samt en henvisning på forsiden, på at Nikolai Astrup kan spare en halv million kroner i skatt, hvilket er noe mindre enn de seks millionene han vil spare nå. Tidene forandrer seg.
Suboptimal journalistikk
Jeg husker fortsatt blikket Astrup sendte meg da jeg møtte ham i stortingsrestauranten, men jeg husker ikke hva han sa. Etterlatt inntrykk var likevel at han mente min journalistikk på hans privatøkonomi var, vel, suboptimal.
La oss se på hva som var omstendigheten rundt det slaget som sto om formuesskatten i 2014, fordi det kan kaste lys over situasjonen i 2025.
Ved valget i 2013 hadde Høyre gått til valg, som borgerlig side vant med klar margin, på følgende formulering om formuesskatten i sitt partiprogram:
«Formuesskatten tapper kapital fra norske arbeidsplasser og gjør det mindre lønnsomt å spare og investere. Derfor må den trappes ned og på sikt fjernes».
«Trappes ned» er ikke særlig forpliktende. «På sikt» kan være lenge til, og særlig lenge i politikkens verden.
Grunnlaget for min sak med Nikolai Astrup i VG var at høsten 2014 la Erna Solbergs regjering fram sitt første budsjett som var laget av dem fra bunnen av etter valget.
Der foreslo regjeringen å senke satsen i formuesskatten fra 1,15 prosent til 0,75 prosent. Altså en nedtrapping. Det ble et ramaskrik uten like. (I de interne forhandlingene på bakrommet sørget Frp og Venstre for at den vedtatte satsen ble satt ned litt mindre, til 0,85 prosent).
I løpet av noen timer på dagen statsbudsjettet ble lagt fram i oktober 2014, mistet de borgerlige partiene det soleklare flertallet de hadde hatt på meningsmålingene siden valgseieren ett år før. 10–15 prosent av borgerlige velgere flyttet seg over på rødgrønn side.
Fikk skylda
Kuttet i formuesskatten fikk skylda.
Man kan kanskje si at dette var første gang det gikk politisk betennelse i formuesskatten.
Kommunevalget i september 2015 ble en stor suksess for Aps ferske leder etter Jens Stoltenbergs overgang til NATO. 33 prosent på landsbasis – og 32 prosent i Oslo: Raymond Johansen ble byrådsleder etter 18 års borgerlig styre.
I oktober kunne en stolt Jonas Gahr Støre konstatere at NRKs måling viste at Ap hadde 40,2 prosent av velgerne bak seg. Dette var tall som tilhørte en annen tid. Var virkelig den formuende Støre, arving etter industribedriften Jøtul, fra Oslo Vest den nye Gerhardsen?
Tilbakeslaget på borgerlig side etter formuesskatteslaget høsten 2014 skulle vare lenge. Faktisk helt fram til tre kvarter før stortingsvalget i 2017. I innspurten snublet Støre i alle steinene som fantes langs hans vei, virket det som, han var visst slett ingen Gerhardsen.
Og Erna Solbergs statsministerperiode ble på åtte år, ikke fire.
Total ydmykelse
Ydmykelsen var nærmest total. Og fra valgnatten i 2017 beveget Ap seg inn i et eneste stort mørke. Riktig nok skrev vi i mediene ikke så rent lite om «me too» og vonde personlige motsetningsforhold, men likevel har jeg en følelse av at dybden og bredden av hvor ille det sto til på innsiden, er underrapportert av mediene.
Det eneste lyspunktet for Ap og Støre var den rødgrønne valgseieren i 2021. Utrolig nok med 100 mot 68 mandater. Det smakte jo av fugl?
Men det var likevel en seier med betydelig bismak og mange forbehold. Ap gjorde sitt nest dårligste valg siden 1920-tallet. Man fikk god hjelp av et uhyre godt valg for Senterpartiet, et svakt valg av Frp, KrF som falt under sperregrensen og et folk som syntes åtte år med Erna fikk greie seg.
Selv ble Støre i halvåret før valget så satt ut av Sps eventyrlige meningsmålinger at han lot Ap bli et «Senterpartiet Light» med en klar brodd mot de store byene.
Erna Solberg så tilsynelatende på valgutfallet i 2021 som et resultat av en misforståelse. Som ville bli oppklart ganske raskt.
Hun lot som ingenting. Og på en måte fikk hun rett. Det nye regimet fremsto som en misforståelse. Ap/Sp-regjeringen fikk en fryktelig dårlig start. Det store rødgrønne flertallet i valget i september var borte før jul. Det skulle ikke komme tilbake før i januar 2025.
Har leserne gjort meg noe?
Hvorfor gnåler og maser jeg om alt dette gamle rælet til fine lesere som ikke har gjort meg noe?
Fordi jeg tror en viss historisk gjennomgang er nødvendig for å forstå hvorfor dette valget ligger an til å bli en «folkeavstemning» om, av alle ting, formuesskatten.
Hvordan endte vi opp her?
Gir det mening i at vi skal ha en «folkeavstemning» om en skatt som bare drøyt 12 prosent av befolkningen betaler, hvorav halvparten betaler mindre enn 10.000 kroner?
Som er blitt den desidert tydeligste skillelinjen mellom borgerlig og rødgrønn blokk?
For Høyres del får vi håpe at velgerne ikke stemmer med lommeboka. De drøye 12 prosentene som betaler formuesskatt er faktisk enda færre enn de som nå oppgir at de vil stemme Høyre.
Rent markedsøkonomisk tenkt er dette en vågal strategi. Av de 21 milliardene Høyres formueskattekutt vil gi i skattelette, går som nevnt 80 prosent til de én prosent rikeste. De én prosent rikeste er både veldig rike og har mye makt i samfunnet.
Bortsett fra på valgdagen. Da utgjør de bare – ja, du gjettet riktig – én prosent.
Hva førte til at unge, ambisiøse menn, slik det påstås, i horder har gjort formuesskatten til noe som likner til forveksling på en identitetsmarkør? Gutter som, med enkelte unntak, aldri vil bli så rike at de kvalifiserer til å få betale formuesskatt.
Og hvordan har det seg at det i løpet av valgkampen er blitt vanskeligere og vanskeligere for hver dag se forskjellen på Øystein Stray Spetalen og Nikolai Astrup når det kommer til formuesskattens samfunnsødeleggende kraft?
Som nevnt er det første gang alle de fire borgerlige partiene – samtidig og før et valg – går inn for å fjerne all formuesskatt på aksjer.
Borgerlig selvradikalisering
Mitt inntrykk er at dette skyldes en gradvis skattepolitisk radikalisering på borgerlig side, kall det gjerne selvradikalisering.
Hvordan kan jeg si noe sånt?
La oss se på Høyre.
Jeg har tidligere referert Høyres program fra 2013. Foran valget i 2017 hadde Høyre følgende formulering:
«Redusere og fase ut formuesskatten på arbeidende kapital for å styrke norsk eierskap til norske arbeidsplasser, samt øke bunnfradraget og på lengre sikt fjerneformuesskatten».
La oss deretter gå til 11. september 2020.
Etter et forslag fra Vestland Høyre, vedtok landsmøtet å fjerne hele formuesskatten. Til tross for at Erna Solberg og partiledelsen, både internt og i offentligheten, advarte i svært klare ordelag mot å fatte et sånt vedtak.
Erna ga blaffen
Erna Solberg var så sterkt imot dette vedtaket at hun i flere intervjuer og sa at hun ville gi blaffen i hva hennes eget landsmøte hadde vedtatt.
Etter vedtaket om å fjerne all formuesskatt sa hun følgende i et intervju med Aftenposten:
– Vi kommer ikke i den neste perioden, og sannsynligvis heller ikke i perioden etter, til å fjerne hele formuesskatten. Det er mitt klare budskap.
Og partiet fant seg å bli overkjørt. Hun var tross alt sittende statsminister og partidronning.
Det er interessant hvordan hun begrunnet sitt syn den gang – sammenliknet med hvordan for eksempel Nikolai Astrup, Peter Frølich og andre i partiet snakker om formuesskatt nå.
Erna Solberg ville den gang ikke godta skatteendringer som skapte nullskattytere.
Til Aftenposten sa hun:
« … vi har sagt at vi skal beholde en del av formuesskatten for å sikre at de rikeste fremdeles må betale skatt».
Og la til:
«Samtidig vil vi sette ned et utvalg for å se på hvordan de rikeste skal betale skatt – hvis vi på sikt skal fjerne formuesskatten helt, forklarer Solberg».
I dag fremstår slike uttalelser som utenkelige i Høyre. Radikalisering?
Selv om Høyres korps av menige lot seg herse med av Erna i 2020, skjerpet landsmøtet likevel formueskattepolitikken et godt knepp allerede året etter, i valgåret 2021.
« … fjerne formuesskatten på arbeidende kapital for å styrke norsk eierskap til norske jobber».
Fra redusere til fjerne
Høyre hadde gått fra å «redusere» til å «fjerne» formuesskatt på aksjer.
Borte vekk var bekymringer for milliardærer som er nullskattytere, som mange vil bli i de år de ikke tar ut utbytte.
Denne endringen gjorde de med de aller største formuene i Norge, som gjerne er de samme som donerer millionbeløp til Høyres valgkamp, glade. Ikke like glade som de ville blitt hvis Høyre fjernet hele formuesskatten, men for all del, glade.
Jeg vet ikke dette sikkert, men mitt inntrykk har vært at Erna kunne styre sin begeistring for denne endringen.
De rikeste var imidlertid ikke alene om å være glade. Jeg snakket også med sentrale personer i de rødgrønne partiene. De var også glade, ikke for standpunktet, men fordi de trodde det ville gjøre det lettere å vinne valget.
Sperregrense-angst i Venstre
I Venstre er det nå i innspurten stor frykt for at man kommer under sperregrensen. Venstre har også latt seg radikalisere av den nye intensiteten rundt formuesskatten.
På den siste målingen til TV2 befinner de seg et godt stykke under.
I 2021 gikk de liberale til valg på følgende formulering om formuesskatt:
«Vi vil beholde en moderat formuesskatt for at de med store formuer fortsatt skal bidra til fellesskapet. Vi vil sørge for at det blir mer lønnsomt å investere i produktiv virksomhet enn i primær- og fritidsboliger, gjennom likere verdsettelse av formuesobjekter. Vi vil øke bunnfradraget for å skjerme vanlige folk og oppstartsbedrifter».
I 2025 har pipa fått en helt annen lyd i valgprogrammet:
«Fjerne formuesskatten på arbeidende kapital».
Dette er også det tredje av partiets fem viktigste valgløfter, ifølge partiets hjemmesider.
Det er nye tider i Venstre!
Hvordan kom vi hit?
Jeg spør for andre gang i denne artikkelen:
Hvordan kom vi hit?
En hovedforklaring tror jeg er at Arbeiderpartiet har vært et dysfunksjonelt parti i nesten åtte år. I tillegg gikk de inn i en dysfunksjonell regjering med et dysfunksjonelt Senterpartiet.
I hele denne perioden har Aps partileder og statsminister manglet normal autoritet og styrke.
I tre og et halvt år trodde borgerlig side de hadde årets valg i lommen. Det trodde alle vi andre også. Heller ikke internt i Ap fantes det håp om at de kunne fortsette i regjering etter valget.
Før jul fjor brøt det ut et internt opprør mot Jonas Gahr Støre som var bredt og dypt. De fleste regnet med at han var ferdig. På borgerlig side kløp man seg i armen: Hvor mye flaks kan vi egentlig ha?
Å kritisere regjeringens politikk i dette klimaet var tilnærmet risikofritt for borgerlig side. Verken Støre selv, eller partiet og regjeringen han ledet, hadde kraft til å forsvare sin politikk. Samtidig gikk strømprisen til værs. Renta det samme. Folk kom blakke ut av matbutikkene.
De var fritt vilt
Støre & Co. greide knapt å legge fram politikken før helvete brøt løs. Langt mindre klarte de å forsvare den. De var fritt vilt.
I 2022 begynte en rekke kjente og svært rike personer å flytte til Sveits. Borgerlig side var raskt ute og sa at de flyttet fra Støres Norge. Skattet ut av landet!
Nå så mange sin sjanse. Plutselig oppsto det en helt ny mulighet til å knytte utflyttingen til formuesskatten. Det virket!
Ap og Støre fremsto helt paralyserte. De sto bare å så på og tok imot slag etter slag. Lammet kunne de konstaterte at høyresiden maktet å gjøre folk som ikke vil betale skatt i hjemlandet til noe i nærheten av nasjonalhelter.
Sammen med noen rare og overraskende skatteøkninger fra regjeringens side, og innføring av noen nye skatter også, var særlig Høyre og Frp i stand til å gi Ap et image som næringsfiendtlige.
Ap befant seg, og jeg tror ikke jeg overdriver, i den største krisen etter partistiftelsen i Arendal i 1887.
Ekstrem forvandling
Så kom januar og februar 2025.
Den ekstreme forvandlingen.
Metamorfosen.
Støre kaster Senterpartiet ut av regjeringen med stor kraft. Han setter inn sin forgjenger, en viss Jens Stoltenberg, som finansminister, som viser seg å være blidere og mer energisk enn noen gang. Donald Trump innsettes som president og skaper umiddelbart stor usikkerhet om Norges sikkerhet.
Alt skjer i løpet av noen få dager.
Det er en ny virkelighet. Jeg er har fulgt norsk politikk relativt tett i noen år, men har aldri sett noe som likner på det som skjedde her.
De borgerlige partiene, og særlig Høyre, greier ikke å skjule at panikken som lyser fra øynene deres. De greier heller ikke skjule at de er ganske så forbannet på at Jens er tilbake.
De kan ikke si det høyt, men inni seg sier de: Dette er faen meg juks in broad daylight!
Arbeiderpartiet er plutselig Arbeiderpartiet igjen. For første gang siden valgnatten 2017 fremstår partiet som noe i nærheten av å likne på seg selv. Jens Stoltenberg er nok populær som person også, men jeg har større tro på at hans comeback symboliserer en normalisering av et parti som var helt ute å kjøre.
Det viser seg at Jonas Gahr Støre rommer to helt forskjellige personer, typ Dr. Jekyll og Mr. Hyde.
Den ene, uten Jens Stoltenberg i sin fysiske nærhet, er en upolitisk og hjelpeløs kløne uten politisk retningssans. Den andre, med Jens Stoltenberg i sin fysiske nærhet, en effektiv politiker som folk kan tenke seg å ha som statsminister.
Ekstremt svak motstand
I tre og et halvt år hadde borgerlig side levd med ekstremt svak motstand. Og blitt vant til det. De trivdes med det.
Men hva skjer hvis du har svak motstand lenge nok?
Du slipper å skjerpe deg. Du utvikler en spesiell for selvtillit fordi du lykkes også med middels innsats. Det er lett å tro at det er du som er blitt så god, mens sannheten kanskje snarere er det er de andre som er dårlige.
Du blir også sloppy. Man behøver ikke være så selvkritisk. Kvalitetskontrollen blir svakere.
Og arrogansen gjør sitt inntog. Etter min vurdering ble dette ganske tydelig etter hvert. Mangelen på motstand gjorde at argumentene for å fjerne formuesskatten ble slumsete. Blant formuesskattekrigerne på sosiale medier brydde man seg ofte knapt om å argumentere, fordi det å fjerne den er så selvinnlysende opplagt at kun svært dumme folk kan mene noe annet.
Noe av dette overmotet har jeg sett hos Nikolai Astrup også, når han har vært på sitt mest fundamentalistiske. Formuesskatten er ikke noe man kan være uenig om, det er noe man enten skjønner eller ikke skjønner. Og de som skjønner det vil fjerne den.
Riv ruskende gale
Et annet utslag av samme arroganse er den svært lange rekken av medieoppslag om formuesskattens forbannelser som ved nærmere undersøkelser viser seg å være riv ruskende gale.
En ting er at Støres autoritet har vært svekket de siste årene. Men det samme har vært tilfelle med Erna Solberg, både internt i eget parti og ute blant folk, ikke minst takket være mannens hemmelige handel med aksjer. Hun har derfor ikke tatt kommandoen i disse debattene på samme måte som før.
Jeg har all grunn til å tro at Erna Solberg mener at formuesskatten er skadelig for norsk eierskap og næringsliv, men jeg tror ikke det er et eksistensielt spørsmål for henne. Jeg innbiller meg at hun tror Putin er en større trussel mot Norge enn 1,1 prosent formuesskatt på de aller rikeste, men her tar jeg forbehold om at jeg ikke har dobbeltsjekket.
Ny skattekommisjon
Hva er den første politiske handlingen av betydning Stoltenberg gjør?
Etter en måned i statsrådsstolen annonserer han at regjeringen vil sette ned en skattekommisjon. Han vil ha med seg de andre partiene på å utforme mandatet. Den skal være bredt politisk sammensatt, må vite.
Da jeg først hørte om dette utspillet, tenkte jeg: For en slu bastard av en jævel Stoltenberg er!
Hensikten var selvfølgelig: Å forsøke å ta noe luft ut av høyresidens formuesskatteballong, som etter hvert hadde begynt å plage Ap. Særlig fordi borgerlig side hadde lyktes med å knytte formuesskattens uformuenhet til at Ap var næringsfiendtlige, et ord Stoltenberg absolutt ikke vil assosieres med.
Først sa Høyre ja til skattekommisjonen underhånden. Men så sa Frp nei offentlig. Og da sa Høyre også nei. Det manglet ikke på de som stemplet forsøket som en gedigen fiasko.
Da lo jeg i skjegget. Disse lever i den politiske virkeligheten som eksisterte før januar 2025, tenkte jeg, mens den nye virkeligheten fortsatt ikke har gått opp for dem.
Åpen for endringer
Stoltenberg oppnådde det han ville: Å få sagt høyt og tydelig at også Ap er åpne for å gjøre endringer i formuesskatten gjennom et stort kompromiss, men at Ap ikke kan akseptere skattelettelser som gjør nullskattytere av landets aller rikeste.
Dessuten kan han nå gå rundt og si at Høyre og Frp ikke vil diskutere lettelser i formuesskatten med Ap, og det gjør han stadig.
Men hva ville Stoltenberg gjort hvis Høyre og Frp tok ham på ordet og sa ja til å sitte i en skattekommisjon?
Det hadde også vært greit. Jeg veit at Stoltenberg mener at det er svakheter ved formuesskatten. Han mener for eksempel at det er altfor mange som betaler den i dag, som undergraver legitimiteten til en skatt han mener er riktig. Samt at det må gjøres endringer for gründere og oppstartsbedrifter som ikke tjener penger.
Jeg har gode kilder på at Stoltenberg har tatt til orde for dette i lukkede fora både i Ap og utenfor. Stoltenberg mener at bunnfradraget bør heves kraftig fra dagens lave nivå, at skattegrunnlaget bør bli bredere enn i dag, mindre i rabatt ved verdifastsettelse – og at selve skattesatsen da bør ned.
I hele denne valgkampen har jeg vært uhyre fascinert av særlig én ting: Hvordan var prosessen forut for beslutningen om å gjøre Nikolai Astrup til frontfigur i kampen mot formuesskatten.
Dessverre fikk jeg ikke være med på møtene, men jeg har jo rett til å spekulere i hva som skjedde underveis på bakrommet:
«- Hei sann! Vi trenger en som kan kjøre det å fjerne formuesskatten med tyngde og troverdighet. Høyres viktigste sak! Verdens viktigste sak! Hvem har vi?
Erfaring med formuesskatt
Alle i kor:
– Nikolai Astrup!
– Briljant forslag! Han er Norges klart rikeste politiker! Ingen vet mer om hvor vondt og vanskelig det er å betale formuesskatt enn Nikolai. Ingen i Høyre har mer erfaring med å betale formuesskatt! Ingen har kjent mer på kroppen hvor skadelig denne skatten er for Norge! Han bor på Bygdøy, vårt kjerneområde! Der vil de forstå! La kjøret gå, du har skoene på, Nikolai!’»
Les også
Nå er det krise i kjærlighetsforholdet mellom Høyre og Oslo
Les også
Noe må ha gått fryktelig galt i nøtta på dem som styrer Sagene
Les også
For en spektakulært dårlig idé!