Onsdag ble æresborger og Elling-forfatter Ingvar Ambjørnsen bisatt i Oslo. Seremonien ble avholdt i Kulturkirken Jakob, med en rekke prominente gjester langs benkeradene.
Deriblant Roy Jacobsen, en av Norges største nålevende romanforfattere og nær Ambjørnsen-venn siden tidlig på 80-tallet.
Men underveis i programmet måtte 70-åringen kaste inn håndkleet.
– Du skjønner, jeg har vært gjennom helvete på jord, og kan knapt gå, men jeg fikk da kreket på meg dressen. Jeg måtte jo det. Men kreftene holdt ikke hele veien, forteller Jacobsen i et intervju med VG torsdag.
OSLO: Kisten bæres ut fra Kulturkirken Jakob etter seremonien onsdag denne uka.
Foto: Bjørn-Tore Sandbrekkene
Gikk fram
Mannen som blant annet har vært nominert til prestisjetunge Nordisk Råds litteraturpris to ganger, måtte nemlig nylig gjennom en omfattende hjerteoperasjon. Og flere skal det bli.
Halvveis i bisettelsen gikk han fram og tok et siste farvel med bestevennen.
– Ketil (Bjørnstad) spilte så vakkert, og jeg fikk klappet på kista og sagt ha det til Gabriele (Ambjørnsens kone), jeg har jo kjent henne like lenge som Ingvar – og hun er også min tyske oversetter, forteller Jacobsen til VG og legger til:
– Og jeg som hadde tenkt å si noe i minnestunden. Men det gikk ikke.
Les også
Vakker bisettelse for æresborgeren: – Han snakket alltid om Larvik da vi møttes
Snakket på telefon
Overfor VG avslører han at han og Ambjørnsen snakket sammen for siste gang kort tid før Larvik-forfatteren gikk bort:
– Ingvar ringte meg bare dager før han døde – og han innledet med: «Hei, Roy, jeg ligger for døden». «I like måte», svarte jeg da.
Da Jacobsen kom til hektene etter den ti timer lange hjerteoperasjonen, fikk han beskjeden om at bestevennen var død, skriver VG.
– Jeg våknet opp fra koma. Jeg hadde overlevd, men Ingvar var borte, forteller Jacobsen til avisa.
Han beskriver den siste samtalen som en som vil stå sterkt i minnet hans:
– Det var kanskje på kanten av det sentimentale, men tonen holdt hele veien. Det var akkurat som om vi igjen satt på bar i København. Jeg vil nesten beskrive det som en litt poetisk vi sees-igjen samtale.