Ingen skal beskylde verken TIL eller Glimt for å gjøre kampene lagene imellom uinteressante. Det går en linje helt fra TIL-trener Harald Aabrekk lå på sidelinja på Aspmyra i 1995, via Runar Bergs cupfinalehands året etterpå, helt fram til de siste 2020-tallets eksplosive rivalisering.
Drevet av Glimts sportslige suksess, men ikke minst Forza Tromsøs utvikling, har forholdet mellom enkelte sentrale aktører i klubbene periodevis vært helt på frysepunktet etter en rekke episoder dem imellom.
Det var heftig sommeren 2023, med begge lagene i gullstrid, da Daniel Bassi ble hentet sørover, til slutt i bytte mot Lasse Nordås. Sistnevnte var skadet, men ble hentet tilbake til Bodø i noen få dager, for å sitte på benken mot TIL – og til slutt ende opp med å tape.
Heftigst ble det i januar 2024, da suksesstrener Gaute Helstrup, som nylig hadde ledet Gutan til bronse, valgte å dra til Glimt for å bli assistenttrener. Nyheten kom omtrent samtidig som TILs beste spiller, Jostein Gundersen, dro samme vei.
Dette har vært med på å utvikle den rivaliseringen som er mellom både byene, men ikke minst dem som bor der. Gjennom årene har jeg inntrykk av at majoriteten som følger TIL, ikke nødvendigvis har brydd seg så voldsomt om hva Glimt gjør. Det er blitt annerledes, ettersom totalinntrykket av arrogante ledere og et usagt, men reelt ønske, om å svekke TIL som en konkurrent i landsdelen, har blitt forsøkt gjennomført.
Det trenger ikke Glimt-ledelsen bry seg om, fordi de kun trenger å ta hensyn til seg selv, og heldigvis for deres del har forstått at den tomme floskelen «norsk fotball», egentlig ikke har noe innhold. Skulle de tatt hensyn til alle andre, ville verken hundrevis av millioner rent inn, eller for den saks skyld havnet i semifinalen i Europa League.
Alt dette ligger som et bakteppe idet TIL-kaptein Ruben Yttergård Jenssen lørdag kveld går ut på Aspmyra, skulder til skulder med Glimts Patrick Berg. Gutan har nylig radet opp en seiersrekke på ni kamper, som tok slutt for et par uker siden. Glimt på sin side har vunnet seks på rad.
Det gir noe ekstra at TIL fortsatt henger med helt der oppe i Eliteserien, og se ikke bort fra at kampen på banen blir en stillingskrig, lik de vi har sett mellom lagene de siste par gangene i Tromsø.
Utenfor banen er forskjellen allerede stor. De fleste har nå innsett at Glimt, gjennom inntjente europapenger og spillersalg, har valgt å lønne spillere og å kjøpe spillere på et helt annet nivå enn TIL. De har re-investert pengene de har tjent, i sportslig satsing. For å sette det litt i perspektiv er spillere som tjener under fem millioner kroner i Glimt, før sportslige bonuser, nærmest lavtlønnet fordi det er så mange som tjener mer. TIL har ingen over halvannen million kroner, men kommer til å øke spillerlønningene sine, uten å i overskuelig framtid kunne være i nærheten av hva Glimt betaler.
På toppen av at Glimt vinner de aller fleste eliteseriekampene de spiller, og på den måten trolig vinner Eliteserien for femte gang på seks sesonger, skjer det i august to sentrale ting som kan distansere TIL ytterligere.
Om snaut to uker spiller Glimt, for tredje gang, kvalifisering til Champions League. Men i motsetning til de andre to gangene er Glimt favoritter mot Sturm Graz fra Østerrike. Det ligger i kortene at de denne gangen kommer til å lykkes, og dermed gå inn i det aller gjeveste selskapet. Når det skjer, vil de tjene oppimot 400 millioner kroner. Disse pengene vil gi dem et konkurransefortrinn vi må tilbake til RBKs glansdager for å se tilsvarende av. RBK vant eliteserien 13 år på rad før det stoppet.
Jeg, og alle andre, forstår selvsagt at penger ikke betyr alt, men i realiteten er det ikke å komme unna den betydningen det har. For at TIL eller andre norske lag skal kunne konkurrere med Glimt de neste årene, må de selv åpenbart gjøre en bra jobb på spillerlogistikken. Men med de pengene Glimt får inn, må de selv mislykkes med spillerkjøp og selge sentrale spillere uten å erstatte dem ordentlig. Ironisk nok byttet Glimt ut utrolig effektive Amahl Pellegrino, med særs godt gasjerte Jens Petter Hauge, som ikke produserer i nærheten av forgjengeren, uten at det betød at laget ble svakere.
Selv Glimt-trener Kjetil Knutsen, som kan forsvinne når som helst, har de økonomiske forutsetninger til å klare seg uten.
I tillegg skal Bodø kommune i midten av august bestemme seg for om de skal være med på å bygge ny arena for Glimt. Det kan bli et tapsprosjekt, men nye stadioner kan også være katalysatoren for ytterligere suksess. Jeg leste nylig om spekulasjoner rundt at Knutsen venter med å forlenge kontrakten sin, til han vet om stadionet bygges, og på den måten «presser» Bodø til å bygge den. Realiteten er at Knutsen har bygget avtalen sin slik at han kan dra når som helst, uansett om avtalen har to uker eller 10 år igjen.
Kontrasten til i Tromsø, hvor TIL har hatt et styrevedtak på å bli værende på et nedslitt Alfheim, er slående. Det finnes lite eller ingen politisk vilje til å tenke noe annet.
Men lørdag kveld etter kvart over sju kommer ingen til å tenke på dette. Da spiller verken lønn, fasiliteter eller noe som helst annet utenfor linjene på Aspmyra en rolle.