Her finner du første del av denne topplisten
(05) The Alters
I The Alters fulgte vi Jan Dolski på et merkelig romeventyr. Han befinner seg i en situasjon ingen levende person ønsker å være i. Hele mannskapet på romskipet hans var dødt, og bare han selv og en stor mobil månebase var igjen. Det springende punktet var at det trengtes flere besetningsmedlemmer for å drive basen. Den ugjestmilde planeten og vanskelighetene med å kommunisere med jorden tvang Jan til å gjøre noe merkelig. Han brukte basens kloningsutstyr til å skape voksne versjoner av seg selv med felles og nye minner. Disse andre Janene fungerte litt på samme måte som heltene fra Marvel eller DC gjorde i sine parallelle universer. Små eller store hendelser hadde forandret karakterene. Som spiller måtte du forholde deg til å møte deg selv i mange versjoner med ulike behov, evner og personligheter. Alt dette mens du prøvde å komme deg levende fra en livsfarlig planet. For eventyrspillere var dette et must å spille takket være den finurlige historien og det oppslukende konseptet.
Dette er en annonse:
(04) Split Fiction
I Josef Fares tredje samarbeidseventyr (etter A Way Out og It Takes Two) har han og resten av utviklerne i Hazelight finpusset sin unike formel ytterligere. Split Fiction bød på sjeldent kreative gåter og plattformspill for to, med et tydeligere og mer interessant premiss enn noen gang tidligere. At ingen har tenkt på å la disse to sjangrene – fantasy og sci-fi – møtes og kollidere på denne måten før, er et like stort spørsmålstegn som hvor Fares og Hazelight får alle de utrolige, subtile utfordringene fra. Akkurat da vi begynte å bli lei av magiske griser, måtte vi slåss med laserstråler og romskip, og selv om variasjonen alltid var på sitt beste, føltes Split Fiction aldri usammenhengende (høy), men bare sammenhengende, genialt godt designet og omhyggelig gjennomtenkt.
(03) Kingdom Come: Deliverance II
Det er vanskelig å lage realistiske spill og konkurrere på markedet sammen med simulatorer. Derfor er det en bragd at Warhorse Studios klarte å utvikle to historisk forankrede og realistiske rollespill av så skyhøy kvalitet som vi fikk. I det første fikk vi høre om hovedpersonens tragiske skjebne, tapet av foreldrene hans og hvorfor han havnet i den situasjonen han havnet i i oppfølgeren. Da det andre spillet startet, var det en fantastisk engasjerende historie om riddere, middelaldersamfunn, redning av venner fra tragiske skjebner og alliansebygging. Vi fikk nok en gang spille som Henry og dra på eventyr i hans rolle for å beskytte vennen Hans. Alle spillsystemene fra forgjengeren var forbedret i den andre utgaven. Grafikken var noe helt spesielt, og realismen var til å ta og føle på. Selv om vi ikke måtte lære oss å lese som i det forrige spillet, fikk vi prøve nye ting som å smi våpen. Med tanke på Henrys bakgrunn som sønn av en smed, var dette et viktig element i oppfølgeren. Kingdom Come: Deliverance II var en stor opplevelse for alle rollespillelskere og historieinteresserte.
Dette er en annonse:
(02) Death Stranding 2: On the Beach
Det er ikke lett å skape noe virkelig unikt i dagens spillklima. Selv om titlene vi hyller når vi skal oppsummere året, er helt fantastiske, er det ofte konsepter og design som vi har sett mange ganger før. Det ville være en overdrivelse å si at Hideo Kojima har gjort noe helt unikt med sin Death Stranding-serie. Men det er likevel imponerende på mange måter hvor originalt det er. Det er en spillskaper som kjører sitt eget løp, som uten noen reelle begrensninger produserer den opplevelsen han ønsker å gi spillerne og sannsynligvis også seg selv. For selv om dette selvsagt også inneholder mange elementer som vi har sett før, er det minst like mange som er helt unike. Det er en opplevelse som i stor grad ikke ligner noe annet. En reise som føles vanskeligere å oppsummere enn det meste av det vi har opplevd, og som i egenskap av oppfølger også byr på en strammere, stiligere og bedre opplevelse enn forgjengeren. Det er ikke et spill for alle. Det er pretensiøst og kontroversielt – mange ganger om. Det krever tålmodighet og engasjement, og det meste av tiden må man bare akseptere det som skjer på skjermen. Men uansett om man elsker det eller ikke, kan det ikke understrekes nok hvor vakkert og spennende noe som inneholder så mye rart, til syvende og sist kan være.
ÅRETS BESTE SPILL SÅ LANGT
(01) Clair Obscur: Expedition 33
Det er ikke ofte det skjer, men da det lille franske studioet Sandfall Interactive lanserte sitt debutspill Clair Obscur: Expedition 33, falt alt bare på plass. Og vi elsket det. Helt fra introsekvensen vekket det følelser man sjelden ser i spill, det fikk voksne menn til å gråte, og vi visste med en gang at dette var et spill som ville gå all in på det emosjonelle, med personlig tap som hovedtema. Dette ble selvfølgelig hjulpet av det utmerkede manuset, skrevet av Jennifer Svedberg-Yen og andre. Med fenomenal innspilt dialog fra blant andre Jennifer English, Ben Starr, Andy Serkis og Charlie Cox var mange brikker i puslespillet på plass. For å fullføre det, fant utviklerne en komponist som aldri hadde skrevet spillmusikk før. Resultatet ble et av de beste lydsporene kanskje noensinne. Vi fikk også en ny vri på et klassisk turbasert kampsystem og en virkelig spennende setting i et ødelagt Paris. Expedition 33 var en spillopplevelse man sjelden får, og det er etter vår mening halvårets beste spill.