Meninger
Leder
Norske diplomater besøker det iranske regimet. Det skal vi være glad for.
Her er statssekretær Andreas Kravik i møte med Irans utenriksminister Abbas Araghchi. Foto: UDLørdag 16. mai kl. 17:45
Hvorfor inviterer norske politikere og diplomater Taliban til samtaler i Oslo? Hvorfor reiser de på høflighetsvisitt til Teheran og håndhilser på myndighetspersoner som har blod på hendene?
Dette er spørsmål mange nordmenn stiller når de ser bilder av norske delegasjoner som enten tar imot kontroversielle regimer eller selv besøker land styrt av autoritære ledere.
Reaksjonene er legitime, særlig når myndighetene ikke klarer å forklare godt nok hvorfor slike møter er nødvendige, eller hva de fører til.
Norsk freds- og engasjementspolitikk har fått betydelig motbør de siste månedene. Epstein-avsløringene om norske toppdiplomater og politikeres forbindelser til den overgrepsdømte amerikaneren har utløst en bred debatt om norsk freds- og forsoningsdiplomati.
Det norske dialogsporet er blitt kritisert, latterliggjort og avskrevet som en kostbar virksomhet som først og fremst gagner enkeltpersoner i systemet – ikke norske interesser.
Debatten har ført til uheldige generaliseringer av utenrikstjenesten og en svartmaling av «dialog» som diplomatisk metode, som om det er noe diffust, naivt og uten konkrete resultater. Men noe av kritikken har vært både forståelig og berettiget.
Denne uken har norske diplomater vært i Teheran og møtt ledere i det iranske statsapparatet. Et regime som siden februar har vært i krig med USA og Israel, men som i flere tiår også har ført en krig mot sin egen befolkning. At mange norsk-iranere reagerer sterkt på besøket er ikke rart. Men som i de fleste betente saker er det verdt å holde fast ved noen viktige nyanser.
Fra besøket til statssekretær Andreas Kravik i Iran.
Krigen i Iran rammer først og fremst den iranske befolkningen. Men med stengningen av Hormuzstredet, en av verdens viktigste hovedpulsårer for skipsfart og energitransport, rammes også resten av verden.
For Norge, som er en av verdens største maritime nasjoner, handler dette om alt fra energipriser til sikkerheten for norske skip og sjøfolk. Det forplikter.
Donald Trump og Benjamin Netanyahu har fått mye berettiget kritikk fra europeiske ledere for håndteringen av krigen.
Norge var tidlig ute med å ta avstand og understreke at Iran-krigen ikke er vår krig. Der og da var det helt riktig å markere avstand til en konflikt som verken fremsto nødvendig eller folkerettslig forankret.
Men etter måneder med militær eskalering, gjengjeldelser og den alvorligste økonomiske uroen siden finanskrisen, har krigen likevel blitt vår.
Ikke fordi Norge er en part i konflikten, men fordi konsekvensene rammer oss direkte – økonomisk, sikkerhetspolitisk og maritimt.
Da gir det mening at norske diplomater snakker med alle parter i håp om å bidra til en varig løsning. Det er verken naivt eller abstrakt. Dette er å fremme norske kjerneinteresser.
At havretten respekteres er helt avgjørende for norsk suverenitet og næringsliv.
Norge er en maritim stormakt med tung fagkompetanse innen skipsfart, havrett og folkerett. Nettopp derfor har Norge også et ansvar for å bruke de kanalene vi faktisk har tilgang til.
Tilgangen til iranske myndigheter er et resultat av mange år med formelle og uformelle møter mellom Norge og Iran.
Det har bidratt til å bygge tillit og gjort at norske diplomater blir lyttet til, særlig i spørsmål der Norge har særskilt kompetanse og troverdighet, slik som skipsfart, havrett og internasjonal sjøfartssikkerhet.
Norsk fredsdiplomati er på sitt sterkeste når vi klarer å forene norske interesser med større globale behov.
Akkurat nå haster det med å finne en løsning. Og løsninger forutsetter at land snakker sammen.
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for VGs holdning. Lederartiklene legger ikke føringer for vår nyhetsdekning.