- Linn Elizabeth Ørnulfsdatter Holthe varslet om raset i Levanger, rømte over jordet og måtte la de fleste hundene bli igjen.
- Dagen etter hentet hun dem ut, pakket to poser og flyttet til Røros.
Vis mer
Det var 48-åringen som varslet nødetatene om det store jordskredet i Levanger lørdag morgen.
Hun startet den dagen som hun alltid gjør:
Hun slapp hundene ut på gårdsplassen for å lufte dem.
Deretter gikk hun inn igjen for å drikke kaffe og se på morgennyhetene.
Plutselig så hun trærne bevege på seg utenfor.
– Jeg tenker at jeg må sjekke synet mitt. Det går jo ikke an.
Fra stuevinduet så hun at asfalten og gjerdene ved veien også beveget seg.
– Alt forsvinner ned i et stort hull, forteller hun.
Hele veien og jernbanen raste sammen foran henne. Så dro hun frem telefonen for å filme og ringe til nødetatene.
Se videoen av raset her:
Hun driver med hundeoppdrett og har som regel et tosifret antall hunder i huset sitt.
– Det er den store lidenskapen min.
Nesten alle hundene var ute og løp på åkeren da raset gikk.
I området rundt huset er det kvikkleire.
Nå trodde hun at hele huset skulle rase sammen ned i gjørmehavet.
Helt siden hun flyttet dit for fire år siden, har hun fryktet at grunnen skal gå i oppløsning.
– Jeg forventet det. Enkelte netter har jeg ikke fått sove fordi jeg har hørt lyder og tenkt «nå er jeg ferdig».
Og lørdag morgen skjedde det rett foran øynene hennes.
– Det viktigste for meg var ikke å få med meg dokumenter, kontanter eller sølvsmykker. Der og da bryr jeg meg ikke om annet enn hundene mine.
Men hun sto overfor et vanskelig valg:
En uke tidligere fikk hun et helt nytt valpekull: Åtte søte små valper som knapt nok tåler frisk luft på dette stadiet.
Men Holthe hadde ikke tid til å få de andre hundene til å komme inn igjen fra jordet.
Så hun lot nesten alle hundene bli igjen.
Hun får tårer i øynene når hun forteller om det. Stemmen skjelver.
I løpet av to minutter var hun ute av huset med bare bilnøkkel, mobiltelefonen og to hunder. Hun fryktet at hun hadde sett de andre for aller siste gang.
– Hvordan var det å gå fra dem?
– Det er en følelse jeg ikke klarer å beskrive med ord. Det var som å se barna dine brenne inne i et hus.
Men hun måtte komme seg derifra. Så hun hoppet i bilen og kjørte alt hun kunne over jordet. Veien hennes hadde gått med i raset.
I speilet så hun huset med hundene forsvinne lenger og lenger borte.
– Jeg måtte bare gi bånn gass for jeg visste at hele grunnen var av kvikkleire. Jeg ante ikke hvor mye som kom til å rase ut.
En bil ble tatt av skredet den morgenen. Sjåføren klarte å berge livet ved å hoppe opp i båten han hadde på hengeren sin. Hunden hans døde.
– Tenk at han så hunden sin inni bilen, og bare måtte gi slipp for å redde sitt eget liv, sier Holthe.
Dagen etter raset fikk hun hentet ut alle hundene og noen eiendeler.
Så satte hun seg i bilen igjen.
Hun føler seg ikke trygg på Åsen i alle kvikkleiren. Derfor bestemte hun seg for å flytte på dagen.
Har fryktet dette lenge
Knappe fire timer lenger sør for Levanger ligger Røros, 628 meter over havet.
Tettstedet er kjent for trehusbebyggelse og gruvedrift.
Hun gir oss først helt feil adresse. Hun har ikke lært seg den enda.
Det var hit 48-åringen flyttet med seg alle hundene og to poser med klær. Hun vil ikke tilbake til Levanger nå.
– Det er en herlig plass, men det blir ganske kaldt her om vinteren, sier Holthe om sitt nye hjemsted.
Heldigvis fant hun seg et hus som sto ledig her på gårdsplassen på Røros. Her var det både innflyttingsklart og plass til alle hundene.
Og ikke er det så mye kvikkleire her heller.
Det er kaldt i lufta. Hundene er fortsatt urolige etter opplevelsene de siste dagene. De bjeffer mye, noe de ikke gjør så mye av til vanlig, forteller Holthe.
I over et døgn var hundene alene i og utenfor huset mens helikoptrene fløy over. Redningsaksjonen etter en savnet dansk mann holder fortsatt på.
– Jeg er glad jeg er borte fra raset nå, men jeg har jo tenkt på om jeg bør flytte tilbake hvis jeg kan. Men da er det utelukkende for hundenes del.
Hundene trives godt i Åsen, og de blir urolige av å være på en ny plass.
– I så fall blir det et kompromiss med meg selv, for jeg er jo livredd.
Holthe stoler ikke på myndighetene som skal overvåke og vurdere grunnen. Det hadde de jo også gjort i tiden før raset gikk.
– Det er jo de samme folkene som skal vurdere om vi flytter hjem igjen som har sagt at det går an å bygge der, sier hun oppgitt.
I en analyse gjort før Bane Nors prosjekt ved Nesvatnet ble det pekt på at et ras her kunne føre til dødsfall.
Hun har selv klaget til Bane Nor om at grunnen hun bodde på, var for ustødig til å gjøre noen utbygginger.
Hennes naboer Sissel og Knut Buchholdt har også klaget til selskapet flere ganger.
Politiet har startet etterforskning for å finne ut om det er bakenforliggende årsaker til at raset ble utløst. Det gjelder særlig i forbindelse med det arbeidet som var satt i gang på stedet.
Hundene betyr alt
Hadde det ikke vært for at hundene sto i fare, hadde hun ikke reagert så kraftig, tror hun.
– Alle er ansvarlige for seg selv om det skjer noe. Men hundene, de er jo helt hjelpeløse. Jeg har jo satt dem fast der og de er ikke frie, forteller hun tydelig berørt.
– Hadde de blitt tatt av raset, hadde jeg aldri tilgitt meg selv.
Alle hundene klarte seg. Men Holthe glemmer ikke hendelsen med det første:
– Man blir så liten da. Når naturen begynner å vise kreftene sine, så har man null å stille opp med.
Redningsmannskapet leter fremdeles etter den savnede mannen som de tror har omkommet i raset.
– Det er forferdelig tragisk og unødvendig, sier hun:
– Jeg synes at menneskeliv er langt viktigere enn utbygging.
Les også