Gjennom to Layers of Fear-spill, The Medium og til slutt Silent Hill 2 Remake har jeg en lang og variert historie med utvikleren Bloober Team. Selv om de alltid har gode intensjoner og klarer å skape interessante rammer for historiene sine, har de manglet skarphet, presisjon og kanskje til og med talent til å gjennomføre sine klare ambisjoner. Særlig i det siste tilfellet ser det ut til at jeg er alene om å mene det, men de fleste er stort sett enige i denne vurderingen. La meg bare si at med Cronos: The New Dawn, som i motsetning til Silent Hill 2 Remake, er deres helt egen originale skapelse, endrer alt dette seg.
Cronos: The New Dawn er en original sci-fi-fortelling om de såkalte «Travellers», som blir vekket én og én og sendt til den polske byen New Dawn i 1981 under den kalde krigen, da jernteppet var på sitt tykkeste og kommunismens grep om alle samfunnslag var på sitt sterkeste. Men denne verdenen er ødelagt, dystopisk og forlatt. Noe har skjedd, virkeligheten har kollapset, og det eneste som nå lever og ånder her, er monstre, som vår Travellers kaller «Orphans». Sultne, grusomme, tankeløse monstre som bruker menneskekropper til å «fusjonere», til å vokse, til å smelte sammen til mildt sagt grusomme skapninger.
Hva vi Travellers egentlig gjør i New Dawn, hvilken sammenheng dette virkelighetsbruddet har med viruset som skapte Orphans, og hvor store disse Travellers egentlig er, ja, det er den sentrale kroken som holder oppmerksomheten din fanget fra første karakteristiske bilde til rulleteksten ruller over skjermen, og for en historie det er. Av åpenbare grunner vil jeg ikke røpe for mye, men både mytologien rundt Travellers, Orphans og den verdenen som nå har falt fullstendig fra hverandre, er så rik på identitet og fortellende karakter at spillet lett kan måle seg med de absolutte tungvekterne i sjangeren. Relativt raskt dannes en sterk, identifiserbar tilknytning til det vår karakter kaller «The Vocation», og Mandalorian-lignende æresbegreper og idiomer understreker hvor alvorlig de tar sine plikter – «such is our calling», sier de.
Dette er en annonse:
Overlevelsesskrekksjangeren, som Cronos: The New Dawn absolutt tilhører, lever nesten utelukkende av stemningen, fortellingen og omgivelsene som du som spiller blir bedt om å utforske, kartlegge og… ja, overleve. Denne verdenen er fylt til randen med særegne trekk, og de utforskes og pakkes ut i et rolig, men konsekvent tempo, uten noen gang å risikere å bli overeksponert eller klønete. Det er en raffinement her som Bloober ikke har mestret tidligere, men enten det er områdene du utforsker, måten Traveller beskriver det de opplever på, eller den mer direkte plotstrukturen, bør dette være en studie i solid skrekkfortelling fremover.
Og det blir enda bedre. Cronos: The New Dawn er relativt enkelt fra et spillperspektiv, og selv gigantene i sjangeren er satt sammen på samme måte, så det er greit. Din Traveller har ett enkelt våpen med forskjellige distinkte moduser, det er et inventarsystem som henter mye inspirasjon fra Resident Evil -serien, ettersom det er avgjørende å administrere den begrensede plassen du har, og så er det løpende måter du kan bruke ressurser på for å oppgradere drakten, våpnene og andre verktøy. Alt har en bevisst tyngde, fra måten de tunge metallstøvlene til våre reisende gir ekko mot bakken når de går, til måten du sikter med det Terminator-lignende våpenet ditt mot en grusom Orphan og trykker på avtrekkeren. All feedback, all lyd, all design må tjene vekten, og det betyr at det ikke finnes noen arkadelignende fingerferdighet, men det betyr også at spillet er så mekanisk forankret at du føler en sterk tilknytning til karakteren din og alt de gjør. Det er en definitiv påminnelse om at antallet separate mekanikker og hurtigkontroller, du vet, de som alltid har denne «mer er bedre»-holdningen, ikke alltid tjener alle designfilosofier. I Cronos skyter du, du lader om, du samler ressurser og du bruker de få verktøyene du har, og hvert av øyeblikkene som produseres gjennom denne sløyfen forbedrer kvaliteten på opplevelsen. Noen vil kalle det forenklet, jeg vil kalle det bevisst.
Når du beveger deg gjennom denne fragmenterte verdenen på jakt etter svar, møter du en rekke Orphan -typer. Det er ikke så mange forskjellige typer, men «spillet» du spiller med deg selv for å spare på de få ressursene du har, gjør at du ikke legger så mye merke til den lille variasjonen av fiender som faktisk finnes, litt som i Dead Space Remake, for eksempel, som også skjulte et begrenset galleri bak strategien spilleren legger for seg selv. I Cronos er man bokstavelig talt «ammo starved»; man lever virkelig fra kampscenario til kampscenario, og dette skyldes blant annet spillets spesielle «merge»-mekanikk. For hver fiende du dreper, skaper du en åpning, en mulighet for andre Orphans til å bruke kroppene sine til å gjøre seg sterkere. Hvis du lar dem gjøre det, vil de bruke det halvdøde vevet til å bli større, sterkere og dermed kreve mer ammunisjon å ta ned, så du må hele tiden sørge for å brenne av Orphans, noe som i seg selv krever ressurser. Det er veldig balansert, litt hårreisende, og til tider holdt jeg på å gi helt opp fordi spillet rett og slett ikke ga meg nok ammunisjon til å klare meg – men jeg klarte meg helt fint, og det er vel hele poenget.
Dette er en annonse:
Det er virkelig ikke mange klager her, det er det virkelig ikke. Jeg vil si at det, nesten som tradisjonen tilsier, kan være en litt ustabil bildefrekvens på PS5, spesielt når Cronos’ nivåer åpner seg litt opp, men bortsett fra det ser spillet helt strålende ut og høres enda bedre ut. I tillegg vil noen kanskje føle at spillet trekker ut i tid uten å eksponere spillet for en mer direkte handling, men jeg følte meg fullstendig hektet fra start til slutt. Til tross for dette kunne jeg objektivt sett se at noen seksjoner kunne ha brukt noen få pauser med litt mer drama.
Alt i alt er dette likevel en triumf for et studio som har fått en del velfortjent juling tidligere, men som her virkelig briljerer. Mens Silent Hill 2 Remake var et comeback for mange, er det til syvende og sist ikke noe Bloober har skapt selv. Men Cronos er helt originalt, og det finnes ingen metafor som på en adekvat måte viser hvor stor forskjell jeg føler det er mellom de to prosjektene. La oss bare si at Cronos er Bloobers mesterverk, og det beviset jeg trengte for å virkelig heie på dem fremover.
Sånn er vårt kall…