Industrien klarer seg best selv?

Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.

Frp-topp Hans Andreas Limi skriver i Alltinget at «industrien klarer seg best selv». Uten skadelige politiske inngrep ville det vært sant. Men i dag sitter hele verden i en slags kjøkkenblender uten lokk, styrt av politikk, tariffer og avtaler. Det er vanskelig å si hvordan dette vil lande.

I samme åndedrag gjentar Limi yndlingsmyten om at norske skattepenger har gått til lederlønninger i Freyr Battery. 

Det er rett og slett usant. Av de 10,5 milliardene som ble investert, kom hoveddelen fra amerikanske og internasjonale aksjonærer. Norge har fått tilbake langt mer i skatteinntekter enn det som ble gitt i støtte.

Kundekontrakter verdt over tre milliarder kroner viste at grunnlaget var solid – før det geopolitiske bildet endret seg med Joe Bidens Inflation Reduction Act.

Politikerne må ha ryggrad

Jeg snakker ikke på vegne av hele norsk industri, men jeg tror mange deler mine tanker: Vi trenger industripolitikere som tenker langsiktig, ikke de som lar seg styre av negative bølger i sosiale medier.

Når trygge inntekter fra olje og gass utfordres, må politikerne ha ryggrad til å stå i stormen og gjennomføre nødvendig politikk.

Tiltak satt i gang av tidligere regjeringer må ikke fases ut uten grundig vurdering. Investeringer er gjort, tillit er bygget.

Jeg peker ikke på enkeltpartier, for langsiktighet tilhører ikke en fireårsperiode, den skal sikre nasjonens økonomiske alderdom.

Mangler bare én ting

Mo i Rana er et vellykket eksempel på omstilling. Det som en gang var Norsk Jernverk, huser i dag 110 bedrifter og 3000 ansatte. Byen har et sterkt IT-miljø, god logistikk og universitetsstudier.

Regionen har nær 1000 megawatt (MW) i overskuddskraft. Alt ligger til rette for utvikling, bortsett fra én avgjørende faktor: nettkapasitet.

Testfabrikken til daværende Freyr ved havna i Mo i Rana. Bildet er tatt i januar 2024. Foto:  Arash A. Nejad

Energiminister Aasland har nylig godkjent konseptvalg for Helgeland. Det er positivt, men nettforsterkningene fra Rana til «stikkontakten» i Nedre Røssåga gir ikke økt kapasitet før tidligst om ti år.

I skrivende stund står derfor milliard-investeringer i stampe i Mo Industripark. Nettkapasiteten er tildelt hydrogensatsinger i nabokommuner – uten tomt, reguleringstillatelser, bygg eller fungerende marked. 

Aktører står klare 

Freyr har bygd to fabrikker som begge er klare for ny industri. I Giga Arctic-bygget er det allerede investert tre milliarder kroner og anleggsbidrag er betalt for 60 MW. Men kapasiteten mangler fortsatt, 600 dager etter at Statnett tok den fra oss.

De 60 megawattene kunne utløst over tre nye milliarder i datasenter-investeringer, med over 100 direkte ansatte.

Seriøse aktører står klare til å utvikle IT-byen Mo i Rana videre. Som en del av dette er det også en reell mulighet til å styrke øst-vest-fiberet til Sverige og skape sterk redundans – til nytte for hele Nordland og inn i Trøndelag.

Giga Arctic trenger ikke subsidier, bare nettkapasitet.

Spaltist Hilde Rønningsen på innsiden av Giga Arctic. Foto:  Arash A. Nejad Flimmerfloken

SMA Minerals investeringer i produksjon av utslippsfri kalk i Mo i Rana er beregnet til 14 milliarder kroner, men mangler nettkapasitet. 

Det forutsetter også at en langdryg nettflimmersak løses. En lei konflikt mellom stålprodusenten 7 Steel (tidligere Celsa) og Statnett.

En statcom kan fjerne 90 prosent av flimmeret som i dag rammer hele regionen. I skrivende stund er det fortsatt uklart om 7 Steel vil investere de cirka 200 millionene som trengs. For stålverket er det nok andre investeringer som frister mer enn å redusere flimmer de ikke selv påvirkes av.

Kanskje velger de heller å ta saken helt til EU-domstolen.

Vi er aktører i den samme køen, og kunne betalt inn i en statcom. Men de som står foran i køen får uansett kapasitet først. Det er en dårlig gulrot for å bidra økonomisk til en løsning.

Saken om flimmer på Helgeland har pågått i en mannsalder, uten at problemet er tilfredsstillende løst og ny nettkapasitet utløst.

industristøtte hjalp innbyggerne

I sin tid trengte Celsa hjelp politisk, og det fikk de: 50 millioner kroner fra Stortinget til forvarmings- og renseanlegg, i tillegg til at de selv investerte betydelige midler. Parallelt kom det innskjerpinger for bilvrak til smelting.

For innbyggerne var dette helt nødvendig. Flimmeret ble delvis redusert (selv om noe gjenstår), men viktigst var at årlig utslipp på 140 kg bly og 120 kg kvikksølv til lufta ble tilnærmet null.

Bly og kvikksølv er som kjent ikke helsekost, og vi er mange som er glade for at politikken grep inn og hjalp industrien – den klarte seg ikke alene.

Mer enn noensinne treffes norsk industri nå av geopolitikk og store bølger. Til den som tror at «industrien klarer seg best selv», vil jeg si: løft blikket og se hvordan andre land beskytter og tar vare på sin industri – og ikke minst lager plass til ny industri – uten å mistenkeliggjøre.