Høsten er i gang, og nye tv-programmer ruller og går på skjermen. Etter suksessen med «Kompani Lauritzen: Tropp» kommer konseptet nå med en ny vri. I årets sesong skal unge voksne utfordres sammen med en av sine foreldre eller foresatte. 

Far og sønn

To av de som tok utfordringen er far og sønn Simon og Sebastian. De kommer inn døra for å møte KK samtidig. De møter opp litt før tiden, og det er tydelig at de har tatt med seg mye fra det militære regimet de nettopp har vært gjennom. Vi setter oss ned for en kaffe og en prat om oppholdet. Oppholdet som for dem ble en reise de vil ta med seg for evig. 

I en enebolig på Sofiemyr på Oppegård har Sebastian vokst opp sammen med resten av kjernefamilien. Mamma, pappa og lillesøster Henny. Et tett familiebånd, der følelser og kjærlighet alltid har blitt vist. 

Men de ville ha en utfordring. En ny opplevelse, og se sider av hverandre som de aldri før hadde sett. Sebastian ser på faren før han forteller om hvordan det hele startet. 

– Det var mamma som meldte oss på. Hun hadde sett at de søkte nye deltakere, og tenkte at dette var noe for meg og pappa.  

Så gikk det slag i slag. En uskyldig påmelding ble til auditionrunde på auditionrunde. 

– Da ble alt plutselig veldig ekte, selv om vi meldte oss på med null tro på at vi skulle komme videre. 

Men jo lenger ut de kom i prosessen, desto mer lyst fikk de til å komme videre. Sammen med familien ble helgene fylt med gamle kompani-sesonger på skjermen. 

– På den tiden gikk Kompani Tropp tre på TV. Det å se alt deltakerne holdt på med, fikk oss til å drømme oss bort:

«Tenk om det en dag blir oss»

TETT BÅND: Sebastian og Simon har bestandig hatt et tett bånd. Foto: Privat

Nå eller aldri

Og det skulle det bli. For plutselig en dag kom telefonen fra castingen. Sebastian var på trening med en kompis da mobilen ringte, og han fikk beskjeden om at han og faren var med videre. 

– Da tenkte jeg bare: «Nå gjør vi det!»

Pappa Simon har til vanlig en hektisk hverdag. På jobb står det sjelden stille, og arbeidsoppgavene er mange. Det har tatt mye tid og energi. 

Ikke overraskende var han også på jobb da telefonen hans ringte, og castingen fortalte at de skulle med på Kompani. 

– Jeg satt i et ganske viktig møte på jobb, og det var en ganske stressende dag. Midt i møtet så jeg at det var en fra castingen som ringte meg. 

«Unnskyld, jeg må bare ta denne», utbrøt han midt i møtet. Før han fikk den gledlige beskjeden.

«Gratulerer, dere er kommet gjennom.»

Utfordre psyken

Ukene før bestod av hard og intens trening. Aller helst to økter om dagen. De hadde bestemt seg for at utfordringen ikke skulle stå på det fysiske, men det psykiske. 

– Vi ønsket å få testet oss psykisk, og å få en helt ny utfordring.

Til vanlig har far og sønn to ganske ulike hverdager. Selv om de begge fikk mye ut av oppholdet, kom de styrket tilbake på hver sin måte. 

Mens Simon har en hektisk hverdag, der stress og arbeidsoppgavene kan ta overhånd, har sønnen Sebastian valgt en annen karrierevei. 

Du har kanskje hørt Vinnie sin låt, Glorie, hvor han synger: 

«Var ingen rundt i by’n som ville være sånn som oss. Brått så skjønte vi vi måtte lære oss å sloss.»

Den har nemlig Sebastian vært med på å skrive, før han selv visste at han sammen med sin far en dag skulle kjempe og sloss på Kompani. 

– I syv år har jeg jobbet som låtskriver og kunnet være min egen sjef. Jeg har ikke trengt å forholde meg til så veldig mange andre enn meg selv. 

– Jeg har ikke ligget på latsiden, men jeg har skapt et veldig behagelig liv for meg selv. Det ville jeg utfordre. Så det å komme på Kompani med faste rutiner har vært veldig fint. 

Sebastian lar stillheten henge et øyeblikk. Mens han samler tankene tar han rolig en slurk av kaffen, før han fortsetter: 

– Tidligere i livet har jeg kjent lite på mestringsfølelse. Selv om jeg er stolt over det jeg har fått til, har det aldri føltes ekte. 

– Men inne på Kompani kjente jeg på mestring. Jeg følte meg som en viktig brikke i andres liv, og det er en veldig god følelse. 

Som far kjenner Simon sønnen godt, og allerede fra første dag i leiren la han merke til en forandring. 

– Sebastian har vært flink til å sette opp en mur. Det var sterkt å se hvordan han fra første dag slo på en bryter, og begynte å rive ned muren han tidligere hadde bygget opp. 

I oppveksten har Sebastian vært godt vant til storebrorrollen. Han har vært lillesøsters store helt. Hjulpet henne og vist henne vei. Den rollen tok han også inne på Kompani som et av de eldste barna. 

– Å se sin egen sønn skinne, og å se hvor godt han tok vare på alle rundt seg der inne, var rørende, sier faren.

Farsfigrur

Men det var ikke bare Simon som fikk se sønnen skinne. Også han gikk gjennom en reise, og kommer til å ta med seg mye fra oppholdet. 

For da han var inne på kompani kom han ut fra den faste hverdagen. Simon kunne ikke lenger være konstant tilgjengelig. Det ble på mange måter et avbrekk fra stress og jobb i hverdagslivet. 

– I ettertid har stress i hverdagen for meg blitt helt meningsløst. Men det var ikke før vi var der inne at jeg forstod hvor idiotisk alt stresset jeg har hatt i hverdagen egentlig er. Til syvende og sist betyr det jo ingenting. 

– Nå har jeg et mer avslappet forhold til jobb. Jeg har forstått at jeg ikke er en hjernekirurg, og at det ikke står om liv eller død hvis jeg ikke rekker alle tidsfrister. Det er det jeg har lært mest av, at jeg klarer å koble litt mer av fra hverdagsstresset. 

Det er noe Sebastian også har lagt merke til ved faren. 

– Vi fikk så mye tid sammen der inne, noe man ellers ikke får i en travel hverdag. Det var fint å kunne se pappa sine sårbare sider. 

Simon ser mot sønnen, før han begynner å forklare hvorfor han ikke alltid har vært like åpen og følsom som han var inne på Kompani. 

– Som far så må man holde seg sterk. Det er i alle fall sånn stereotypien om en far er. At han ikke skal gråte og ikke skal vise følelser. Jeg har alltid kunnet vist følelser for familien, men det sitter litt langt inne å skulle sitte og gråte foran barna sine. Men der inne åpnet det seg opp. 

Sidene som kom fram inne på Kompani har de også tatt med seg i hverdagslivet på utsiden. 

NYE SIDER: På Kompani fikk de se nye sider av hverandre. Foto: Privat

– Det er sjelden jeg har sett pappa så ofte glad som det han er nå. Det har alltid vært lyspunkt der jeg kommer på besøk hvor han er glad, men han har hatt så mye stress og bekymringer. 

– Alt stresset har nok tynget ham veldig ned. Så det at pappa fikk dette avbrekket har vært veldig fint. For pappa virker så glad nå. Han fikk et friskt pust. 

Det kan Simon si seg enig i. 

– Ja, jeg har nok fått en liten «drit i det-knapp». Som jeg kan skru på når jeg trenger det. 

Mer enn bare ord

Far og sønn kjenner hverandre godt. De har alltid hatt et nært og åpent forhold, der ordene «jeg elsker deg» og «jeg er stolt av deg» har vært en naturlig del av hverdagen. 

Men etter oppholdet har disse ordene fått en dypere mening. 

– Med en sånn opplevelse har ordene fått en helt annen betydning. For nå har vi vært igjennom et helvete sammen. Vi har bokstavelig talt dratt hverandre opp av møkka. Så den «jeg elsker deg» og «jeg er stolt av deg» betyr så mye mer nå, forteller Sebastian. 

Simon ser mot ham, og nikker enig, før han legger til: 

– Det er ikke sånn at de ordene ikke var fortjente i hverdagen før, men der inne var de så ekstremt fortjent og trengt. 

Se på meg nå, bestepappa

– Det var fint å føle seg så ønsket blant en gruppe mennesker, og å kunne hjelpe dem rundt meg, sier Sebastian stolt. 

Han er ikke bare stolt selv. Det er spesielt en person han tenker på mens vi snakker om stolthet. Nemlig morfar, eller bestepappa som de kaller ham. 

– Bestepappa var major. Han er nok mye av grunnen til at mamma meldte oss på.

 – Jeg var det eneste guttebarnet som ikke kom inn i militæret. Så dette var en gyllen mulighet til å få oppleve det. 

«Se på meg nå, bestepappa», tenkte jeg. 

Under oppholdet hadde Sebastian en opplevelse han var spesielt stolt av å greie å gjennomføre. Etter å ha fullført øvelsen og kommet til ro, sjekket han kalenderen. Datoen satte et støkk i ham. Det var nemlig major og bestepappas bursdag. 

– Det var veldig spesielt. Han gikk jo bort for noen år siden, så da det skjedde på bursdagen hans føltes det som at det var meningen. At det ikke er noen tilfeldigheter. 

Hva tror dere han hadde tenkt om han hadde sett dere? 

– Han hadde vært veldig stolt. Både han og bestemamma. Selv om de ikke lenger er her, så var de litt med likevel. De satt på skuldrene våre under hele oppholdet. 

STOLT: Major og Bestepappa ville vært stolt av dem. Foto: Matti Bernitz/TV2

Borte bra, hjemme best, eller?

Da de kom hjem fra innspilling, ble de møtt av familie og kjæreste på perrongen. 

– Det føltes som en evighet siden vi hadde sett dem. Det var så fint å se dem igjen. Vi satt oppe til langt på natt og pratet. 

– Og så dagen etter dro jeg og pappa på spa sammen. 

Jøss, så dere var ikke lei av hverandre etter oppholdet? 

– Nei, vi var ikke lei av hverandre i det hele tatt. Snarere tvert imot. Jeg var nesten ikke klar for å komme tilbake til Oslo og si hade til pappa. 

KNOLL & TOTT: Både før, under og etter Kompani har de tilbragt mye tid sammen. Foto: Privat.

Også for Simon vil oppholdet bli et savn. En ting han er svært takknemlig for, er at casten nå er ute, sånn at han kan fortelle de rundt han hvor han har vært. Da han kom tilbake på jobb var det nemlig mange som lurte på hva som hadde skjedd med ham i løpet av ferien.

– De trodde jeg bare hadde vært på ferie, så da jeg kom tilbake ti kilo lettere, og var hvit som et spøkelse med sting i pannen, ble de litt bekymret. Man skulle tro jeg hadde snekret paller hele sommeren, ler han.

 – Men vi ville aldri vært foruten denne opplevelsen, sier de avslutningsvis med et smil, mens de tomme kaffekoppene står igjen på bordet.