Helsereformutvalget, Helsepolitikk | Kapasiteten er altfor lav i alle feltene

Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Regjeringa har satt ned et utvalg for å reformere helsetjenestene i Norge. Helsereformutvalget har som mandat å vurdere «modeller for fremtidig organisering, styring og finansiering av en sammenhengende og integrert helse- og omsorgstjeneste». De ønsker råd og innspill til sin rapport. Dette er mine innspill, som pasient, pårørende, lege og lokalpolitiker:

Utvalget skal bl.a. se på hvordan samarbeidet og ansvarsfordelingen mellom spesialist- og kommunehelsetjenestene skal kunne gi bedre helsetjenester. Et usedvanlig viktig arbeide, spesielt i en tid hvor utfordringene står i kø. I dag er knapt noen kommune i stand til å ivareta godt nok alle de tjenestene de er pålagt å ivareta. Kommuneøkonomien er dårligere enn på mange år, og de færreste kommuner har god nok kapasitet til å kunne ivare ta de stadig økende gruppene som trenger omsorgsboliger eller sykehjemsplasser, og ikke har de penger til å bygge nytt heller.

Antallet mennesker som lider av demenssykdom stiger, og utviklingen vil akselerere. Samtidig stiger også behovet innen rus- og psykiatri, mens kapasiteten for å ivareta gruppen unge voksne med utviklingshemming er altfor lav. Rehabiliteringsfeltet sliter voldsomt, mens behovet øker.

I dag er de pårørende som må ta støyten – og pasientene sjøl.

Samtidig som kommunene står i en krise, er heller ikke sykehusene bygget for å ha kapasitet til ivaretakelse av eldre med demens og ofte kompliserte grunntilstander. Og det er de store, spesialiserte sykehusene som sliter mest. Det ser vi på UNN når pasienter blir skrevet ut veldig tidlig i sykdomsforløpet og andre ender opp som «USK», utskrivningsklare pasienter.

Og når det nå i nesten enhver sammenheng snakkes om behovet for å styrke beredskapen, kan det nevnes at antall intensivsenger ikke har økt siden Covid-pandemien og mange sykehus har snittbelegg som er langt høyere enn det som er anbefalt. Sykehusene er rett og slett blitt bygget for små.

Skal vi bygge et helsevesen som fungerer i framtida må kapasiteten bygges ut for de vanligste pasientgruppene: kronisk syke eldre med hjerte/karlidelser, KOLS/lungesykdom og demens, mennesker med psykiatri/rusproblematikk og rehabiliteringspasienter.

I dag er kapasiteten altfor lav i alle feltene, og helseforetakene bygger ikke opp, heller tvert imot. Slik blir disse store og voksende gruppene av folk som har komplekse og langvarige tilstander kommunenes ansvar. Kommunene har oftest verken penger, kapasitet eller spesialistkompetansen til å ivareta gruppene på et adekvat nivå. Og dermed blir sjuke folk overlatt til seg sjøl og sine ressurser. Pårørende må ta belastningen som egentlig skulle vært ivaretatt av helsevesenet.

Dette kan løses ved å styrke lokalsykehusfunksjonen, gjerne ved å etablere intermediæravdelinger – som kan driftes i fellesskap av kommunene og helseforetakene. Fokuset bør ligge på generell medisin, rehabilitering og geriatri.

Psykiatrifeltet må styrkes betraktelig – både for de med kroniske psykotiske lidelser og alderspsykiatri. Her er det enda viktigere at systemet for pasientene ikke blir fragmentert i ansvarsfordelinga mellom fattige kommuner og sykehus som må kutte for å kunne bygge nytt. På UNN ble de tre distriktspsykiatriske sentrene lagt ned, på Storslett, Silsand og Storsteinnes, for å spare penger slik at de skulle få råd til å bygge nytt i Tromsø. Og nettopp DPS-ene er nøkkelen til et pasientfokusert helsevesenet hvor kontakten mellom lokalsamfunn og spesialisert helsehjelp fungerer. De fleste har kroniske forløp og man kan stille seg spørsmål hvorfor ikke linja i psykiatrien er organisert sammen.

Uten fastlegene og deres samarbeide med kommunene og portvokterfunksjon for sykehusene faller førstelinja i helsevesenet sammen. I dag ser vi tvert imot at fastlegene blir mistenkeliggjort og deres vurderinger med sykemeldinger skal kunne ramme de direkte. Korte konsultasjoner blir belønnet, når vi vet at framtida vil gi de stadig mer sammensatte og kompliserte problemstillinger. Staten må gi fastlegene tillit og belønne sykebesøk og samarbeide med kommunene. Og da må de ha tid til dette, altså flere fastleger og færre pasienter pr. lege.

Helsereformutvalget burde etter min mening foreslå at hele psykiatrien blir organisert under sykehusene. Spesialiserte vurderinger behøves helt fra boligtilbudet og omsorgstjenestene opp til de akutte innleggelsene. Altfor mange lever i dag et uverdig liv fordi de faller mellom stolene og tilbudet for fragmentert.

Helsereformutvalget sin oppgave må være å si ting rett ut:

– Sykehusene våre er bygget for små.

– Kapasiteten innen fagfeltene som kommer til å vokse i framtiden er ikke rigget for framtida.

– Psykiatrien må organiseres i ei linje under sykehusene.

– Fastlegeordninga må styrkes og fastlegene må gis tillit.

– Og kommunene må rustes opp økonomisk til å kunne bygge nok sykehjem og omsorgsboliger, slik at det ikke blir pårørende og pasientene som må ta støyten når folk blir sjuk.

Grenseverdien i helsepersonell blir stadig større. Tørr å gi råd om at vi skal prioritere disse utdanningene, gjerne på bekostning av flere økonomer og statsvitere. Og ikkje minst: Kutt i det offentlige helsebyråkratiet, legg ned Helseforetaksmodellen og fjern private innleiebyrå og private klinikker som uthuler fellesskapssamfunnet vårt og lager klasseskiller.