– Selvmordstanker er vanligere enn man tror. Og det bør være mindre tabu å snakke om det tunge, sånn at folk søker hjelp i tide. 

Det sier Ann-Margreth (48) til KK.no. 

Hun snakker av erfaring. For to år siden nådde følelsen av håpløshet toppen og fortvilelsen ble byttet ut med selvmordstanker. 

I dag snakker hun med KK om hvordan det gikk så langt, og hvordan et opphold på Livslosen skulle føre til positive endringer i Ann-Margreths liv. 

– Overkompenserte for å ikke kjenne etter 

Utad virket livet til Ann-Margreth fint. 

Tre flotte barn, bra jobb med god inntekt, et plettfritt hjem og fin hytte. Kalenderen var alltid full av spennende aktiviteter. 

Men det som på utsiden så ut som et idyllisk liv fullt av fart og spenning, var i virkeligheten drevet av Ann-Margreths overlevelsesstrategier. 

– Jeg overkompenserte for å ikke kjenne etter. Det var min måte å ha kontroll på, sier hun, og utdyper: 

– Kom det følelser når det ikke passet, så stengte jeg av og «kjørte på»: Jeg ryddet hus, var klassekontakt, arrangerte fester og stilte opp for alle. 

I dag ser Ann-Margreth det tydelig, både hos seg selv og hos andre: At det å være så plettfri og perfekt til fingerspissene, ofte kan være et faretegn på at ting egentlig ikke står så bra til. 

Levd et parallelt liv 

For Ann-Margreth hadde mestringstrategien vært med henne helt siden oppveksten. 

Barndommen og ungdomstiden var vanskelig, forteller hun. Hjemme opplevde hun at ingen snakket om følelser. De skulle skyves under teppet.

– Dette har fulgt med meg hele livet, at jeg ikke skal være til bry og at jeg hele tiden «scanner» andre menneskers kroppsspråk og tonefall. Hvis jeg gjør alt riktig, så kan ingen «ta meg» på noe, sier Ann-Margreth. 

MØRKE TANKER: Ann-Margreth har hele livet båret på mørke tanker, selv om livet hennes så fint ut utad. FOTO: Privat

Samtidig var jo livet også fint, påpeker Ann-Margreth. Hun har alltid hatt mer enn hun kunne ønske seg. 

– Men de mørke tankene har alltid vært der, og de har gjort at jeg ikke alltid har klart å sette pris på de fine tingene i livet. Men i stedet for å ta tak i de mørke tankene, så har jeg levd et parallelt liv der én side av meg har alt på stell, mens den andre har hatt indre demoner. 

Ann-Margreth tror mange av oss lever på nettopp denne måten. Faktisk tror hun at det å ha et «perfekt» liv – i hvert fall utad – kan hindre mange i å søke hjelp i tide. 

– Og det synes jeg er skummelt i samfunnet i dag: Har man et flott liv og flott hus, hva har man da å klage på? Vi har det jo så godt her, vi har så mange muligheter, at vi ikke «kan» klage. 

– Men nei, det er ikke sånn vi skal tenke! For det kommer til et punkt der vi ikke lenger orker å overkompensere. Dytter vi egne behov og følelser til side, så kommer de opp igjen til slutt – de forsvinner ikke, de gjør deg syk. Søk hjelp før du kommer dit. 

Selvmordstanker som 14-åring

Ann-Margreth har i voksen alder tatt tak i mye av det som har rast på innsiden. 

– Oppvekst, miljø og vonde hendelser har lagret seg i kroppen og spilt seg ut som blant annet mye indre uro, forklarer hun. 

Den første gangen Ann-Margreth hadde selvmordstanker var hun 14 år, og i dag ser hun hvor mye dette har preget henne. Også det å ikke være åpen om mye hun har slitt med, har skapt utfordringer senere i livet, forteller hun. 

Hun beskriver hvordan det føles når mørket tar over: 

– Du ser ingen utvei. Den håpløsheten… Du klarer ikke se at det kan fikses. Utfordringen når det har gått for langt er evnen til å se klart: Hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg gjøre? Hvordan kan jeg bli kvitt dette her? Det raser på innsiden, og til slutt blir du så sliten av dine egne tanker at du kapitulerer. Og da er det nesten ikke mulig å oppsøke hjelp en gang. 

– Så ikke et eneste lyspunkt 

Gjennom livet har Ann-Margreth hatt flere slike depressive perioder. I de tyngste av dem har selvmordstankene kommet. 

For to år siden ble det så ille at Ann-Margreth ikke klarte å ta vare på seg selv. Det var kun minimum å hente hos henne som ellers var så engasjert: 

– Jeg klarte ikke stå i det. Det var ikke ett øyeblikk i de dagene at jeg så et eneste lyspunkt. Alt var mørkt. 

Etter en telefonsamtale med en god venninne lovet Ann-Margreth at hun skulle ringe legen sin. Men før hun kom så langt, så hun bort på PC-en som hadde Facebook oppe. Et innlegg om et sted som heter Livslosen lå øverst i feeden. 

– Jeg er egentlig aldri på Facebook, og det var den første gangen jeg så noe om Livslosen. Det var helt merkelig, sier Ann-Margreth, og fortsetter: 

– Jeg tenkte at «Jaja, jeg bare ringer». Når man er så langt nede er det ikke lett å tenke klart og ta gode valg for seg selv – likevel klarte jeg å taste nummeret. Og det er et av de beste valgene jeg har tatt, sier hun. 

Dette er Livslosen

På Gjestehuset Lovisenberg, som driftes av Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg, ligger Livslosen – et lavterskeltilbud for mennesker som strever med selvmordstanker eller som er i en eller annen form for livskrise. 

– Vi tar i mot gjester fra hele landet. Det trengs ingen henvisning for å komme til oss, og vi fører ikke journal. Gjestene tar selv kontakt med oss, og sammen finner vi ut av hva de har behov for videre, sier Ida Lindstrøm Dahl, som er rådgiver ved Livslosen, til KK.no. 

Livslosen er ikke et helsetilbud og tilbyr dermed ikke medisinsk eller psykiatrisk hjelp. Hvis du er i akutt selvmordsfare og trenger øyeblikkelig hjelp, ta kontakt med nødnummer 113.

RÅDGIVER VED LIVSLOSEN: Ida Lindstrøm Dahl. FOTO: Aksel Jermstad

Gjestene kan få være på Livslosen i opp til fem døgn. De ansatte og frivillige som jobber der har som fellesnevner at alle har kompetanse i og et ønske om å snakke om selvmordstanker og det som er vanskelig, forteller Lindstrøm Dahl. 

– Vi har ulik bakgrunn og erfaring, men vi er alle vant med å jobbe med mennesker i krise. Og vi er – i all ydmykhet – gode til å snakke om selvmordstanker, sier hun, og fortsetter: 

– Vi møter ikke gjestene som behandlere som skal fikse noe, men vi gir støtte i en vanskelig periode og snakker gjerne med gjestene om selvmordstankene og hva som ligger bak dem. 

Livslosen er et livssynsnøytralt tilbud, og alle som jobber der har taushetsplikt.

Tilpasses etter gjestens behov

Fellesskap er et nøkkelord. De ansatte, de frivillige og gjestene omgås som likestilte. De har felles måltider, prater sammen (om alt mulig – ikke bare de tunge temaene), går turer sammen.

Men ingenting forventes av gjestene. En stor del av målet er å gi dem et pusterom i en vanskelig periode. Hva dette pusterommet skal bestå av, tilpasses ut fra hva den enkelte gjesten har behov for. 

– Noen har behov for å snakke ut om tankene. Noen har behov for praktisk hjelp, som å søke jobber. Andre trenger å komme ut av sin hjemmesituasjon og få nye impulser, sier Lindstrøm Dahl. 

Ann-Margreth forteller at hun ble møtt på en kjempefin måte da hun ringte Livslosen. 

– Jeg trengte ikke å bekymre meg for hva jeg skulle si. Vi hadde en lang samtale den dagen, og en til samtale dagen etter. Bare det ga meg mer ro og jeg visste at valget jeg hadde tatt ville kjøpe meg tid. Som et halmstrå jeg kunne klamre meg til, pakket jeg kofferten og dro til det som skulle vise seg å utgjøre en stor forskjell.

Ingen forventninger 

I løpet av få dager fikk Ann-Margreth komme til Livslosen. Hun beskriver oppholdet som kjempefint. 

– Det var ikke noe klinisk over det. Det var levende lys, en hyggelig sofagruppe, og måten jeg ble tatt i mot på ga følelsen av trygghet. Jeg kjente at disse menneskene virket veldig bra, så nå var det bare å utnytte tiden. 

Bortsett fra én fast samtale hver dag etter frokost var det ikke noe fast program. 

– Jeg ble oppfordret til å snakke så mye jeg kunne om hvordan jeg hadde det. De var opptatt av at jeg ikke skulle føle at jeg var til bry og at jeg skulle kjenne tryggheten til å snakke om det, men det var ingen som forventet at jeg måtte det. Jeg valgte å være helt åpen om hvordan jeg hadde det. 

– Gått bedre siden 

Ann-Margreth forteller at hun dro fra Livslosen med noen klare planer for den kommende tiden og en god del mer håp for fremtiden.

– Det satt i gang noe i underbevisstheten. Det føltes godt å bli sett og å vite at det finnes muligheter. Jeg fikk en trygghet om at dette skal ordne seg – jeg måtte bare jobbe litt for det når jeg kom hjem. 

BEDRE: Ann-Margreth har det bedre i dag, men understreker at hun fortsatt har tunge dager. FOTO: Privat

Før Ann-Margreth dro fra Livslosen, hadde hun sammen med de ansatte skrevet en kriseplan om hva hun skulle gjøre hvis selvmordstankene dukket opp igjen. 

– Mye i livet mitt er uforandret og jeg har fortsatt dager der «ett steg frem og to tilbake» melder seg, men oppholdet på Livslosen og den fine oppfølgingen jeg har fått, har gjort at jeg sitter med en følelse av at det skal ordne seg. «Dette orker jeg ikke mer»-følelsen har blitt erstattet med «du har kommet gjennom heftigere ting enn det her».

Alle kan ringe Livslosen

Ida Lindstrøm Dahl understreker at alle som sliter med selvmordstanker, uansett alvorlighetsgrad, er hjertelig velkomne til å ringe Livslosen.

– Vi har hatt flere gjester som har kommet langt inn i mørket, som har kommet til Livslosen som en «siste sjanse», og som i løpet av oppholdet har ombestemt seg. 

Gjestene følges opp i etterkant av oppholdet. Lindstrøm Dahl forteller at mange får det bedre, ofte fordi de gjennom oppholdet har fått håp og nye perspektiver gjennom samtaler og møter med menneskene på Livslosen. 

På Livslosen finnes det en vegg som er full av notater og brev fra tidligere gjester. Den kalles «Håpsveggen». 

HÅPSVEGGEN: Lapper med beskjeder og tanker fra tidligere gjester hos Livslosen. FOTO: Livslosen

– Snakk om det 

I 2024 ble det registrert 727 selvmord i Norge. Vi spør Lindstrøm Dahl: 

– Hva mener Livslosen at skal til for å få ned selvmordstallene? 

– Vi som samfunn må tørre å åpne samtalene og stille spørsmålene om selvmord. Man må ikke nødvendigvis vite hva man skal gjøre med svarene man får, men man må vise at man står sammen med personen. At man sammen kan finne ut av hva som er neste steg, sier hun. 

Hvis du sliter med selvmordstanker, er det viktig at du deler det med noen, understreker Lindstrøm Dahl. 

Hjelp å få

Her kan du lese mer om Livslosen. Du kan nå dem på telefonnummer 458 45 463 eller på e-post livslosen@lovisenberg.no. 

Det finnes også hjelpetelefoner du kan ringe:

Mental helse 116 123

Kirkens SOS 22 40 00 40

Vis mer
Vis mindre

– Det kan være en du kjenner. Eller du kan ringe til oss i Livslosen eller til Mental Helses telefon. Det viktigste er at du ikke sitter med tankene alene. 

– For det finnes håp, selv om det kan føles fryktelig mørkt når man sitter midt i det og ikke ser noen vei videre. Det første steget er å åpne seg om det! 

– Be om hjelp

Ann-Margreth vet at mange sitter med selvmordstanker uten å fortelle noen om det. Til dem vil hun si: 

– Ikke vær redd for å be om hjelp. Ikke brenn inne med selvmordstankene. Det finnes steder å ringe, der de i den andre enden sin jobb er å møte deg som medmenneske og å gi deg håp på veien. Og man trenger ikke å ligge nede før man kan ringe. Det er bedre å forebygge enn å reparere.