TV 2-serien Skolebytte fikk raskt høye seertall etter premieren i slutten av august.

I dokumentarserien følger vi 12 niendeklassinger fra henholdsvis Bjøråsen skole på Romsås i Oslo øst og Uranienborg skole på Frogner i Oslo vest, som sammen danner en ny klasse.

De krysser øst/vest-grensa som tradisjonelt har gått ved Akerselva, elva som renner gjennom byen og deler den i to. Serien gir et nært innblikk i ungdommenes liv på hver sin side av byen. Blant annet får man bli med hjem til to mødre – en fra øst og en fra vest.

Det er nå nærmere to år siden serien ble spilt inn, men erfaringene har de tatt med seg videre i hverdagen. Flere av deltakerne forteller at opplevelsen har gitt dem nye perspektiver.

KK har tatt en prat med Hedvig og hennes mor, Birgitte, for å høre hvordan tiden etter innspillingen har vært, og hva de sitter igjen med i ettertid.

Fordommer

I den første episoden ser vi elevene fra Uranienborg skole bli kjørt i minibuss til Romsås, og uttrykke forundring over hvorvidt de fortsatt befant seg i Oslo.

Blant dem var Hedvig fra Oslo vest. Selv om hun nå går på videregående og har lagt ungdomsskoletiden bak seg, er det mye hun tar med seg fra deltakelsen.

– Det var et veldig spennende prosjekt å være med på. Da vi satt i minibussen visste vi ikke hvilken skole vi skulle til før vi var framme.

Selv hadde hun fått beskjed om at de skulle være med på et prosjekt, men nøyaktig hva og hvor de skulle var det ingen av elevene som visste.

Da elevene omsider kom ut av bussen, var de kommet til  ungdomsskolen på Romsås. Her skulle de møte resten av elevene som snart skulle bli deres klassekamerater.

Hedvig tenker tilbake til dagen de møtte de andre elevene. 

– Jeg tror vi alle hadde fordommer mot hverandre i forkant. Men det fine var at man så en endring. I starten var vi alle litt skeptiske til hverandre. Da var vi ganske lukket, men så etter hvert begynte vi å åpne oss mer opp.

Serien viser tydelig hvilke fordommer ungdommene hadde om hverandre. Flere av vestkantelevene trodde for eksempel at østkantungdommer ranet med kniv, eller at de levde i et «ghetto»-miljø.

Motsatt vei tenkte flere av østkantungdommene at de fra vest var blærete, bortskjemte og at «faffa betaler».

– Men da vi etterhvert ble kjent, viste det seg at vi egentlig ikke var så forskjellige som vi kanskje hadde trodd. Alle ble ganske gode venner etter at vi tilbrakte så mye tid sammen.

Hun opplevde at skillet mellom «oss og dem» gradvis ble visket ut.

– Til slutt var vi ikke to forskjellige skoleklasser. Vi ble en sammensveiset klasse, og jeg tror ingen gruet seg til å gå på skolen. Det var veldig fint.

Mor og datter

På Frogner, i en leilighet i en gammel bygård fra 1890-tallet, bor Hedvig sammen med moren sin, Birgitte. Hun veksler annenhver uke mellom å bo der og hos faren ettersom de har delt omsorg for henne.

I serien får man blant annet se Hedvig og moren invitere Monica og Elias fra Romsås på middag. Før dette var de også på besøk på Romsås.

– Det var veldig hyggelig, Elias og Hedvig ble litt av et radarpar, forklarer hennes mor, Birgitte.

Også Hedvig er enig i at det var fint å samle de to mødrene fra øst og vest.

– Det var noe hyggelig med at det bare var oss fire. Leiligheten deres hadde mange likhetstrekk med vår, selv om den var en del mindre.

Hedvig har to voksne søstre på morssiden og fire søsken på farsiden. Hun forteller om et godt forhold til begge foreldrene sine, både mor og far. Ettersom søstrene på morssiden er en del eldre, har det i stor grad vært Hedvig og mammaen gjennom oppveksten.

– Jeg har et godt forhold til både mamma og pappa. 

– Mamma og jeg er veldig et radarpar. Jeg har bodd alene med henne stort sett, utenom de ukene jeg er hos pappa. Så vi har et veldig nært forhold, der vi er åpne og kan fortelle alt til hverandre.

TETT BÅND: Birgitte og Hedvig har lenge hatt et tett bånd, og kan snakke sammen om det meste. Foto: Privat

Det kan også Birgitte si seg enig i.

– Vi har det fint sammen, og har stor respekt for hverandre. Jeg er glad for at Hedvig føler hun kan fortelle meg hva som skjer i livet sitt.

Birgitte stopper opp litt, før hun legger til en detalj hun mener er viktig i mor–datter-relasjonen deres.

– Og så har vi mye humor. Det hadde Elias og moren også. Det er fint å kunne ha det gøy sammen med barna sine. Selv om man som mor også må være grensesettende og litt mer streng innimellom.

Underveis i innspillingen hadde de ofte middager sammen, bare de to, mamma Birgitte og Hedvig.

– Jeg fikk hele veien oppdateringer fra Hedvig om hvordan hun hadde det, og hvordan det var å være med. Mitt inntrykk er at de ble fort kjent med hverandre, og at det var god stemning hele veien.

Viser hvordan det er å være ung

– Som mor synes jeg det var gøy å erfare hvor like de var som ungdommer. Det er uten tvil økonomiske forskjeller, men det fine med serien er at den får fram at ungdommer er ungdommer uansett økonomisk bakgrunn.

Serien er laget på ungdommenes premisser, og man blir godt kjent med ulike personligheter i de to klassene.

– Det jeg likte veldig godt med serien er at elevene var seg selv fullt ut. De ble ikke bedt om å ta på seg en rolle, eller fortalt hva de skulle si.

Hun tror også det er en fordel for elevene at det nå har gått nesten to år siden innspillingen.

– Det gjør at de kan se tilbake på det med litt avstand, tenke at «det var niendeklasse-meg, og nå går jeg på videregående». For man utvikler seg mye på de årene.

Hedvig går nå første året på Oslo Handelsgymnasium. Hun mener serien også er viktig for andre ungdommer å se.

– De fleste ungdommer på vår alder har nok fordommer. Jeg tror det kan være veldig fint for dem å se serier som dette, for å bryte ned noen av dem og forstå at alle egentlig er ganske like. For til syvende og sist er vi nettopp det – ungdommer.