Skumringen begynner å senke seg over byen Hee i Vest-Jylland i Danmark en lørdagskveld i august 2009. Solen, som tidligere har stått høyt på himmelen, har nå trukket seg tilbake. 

På skolens område spiller fire gutter fotball. Etter hvert finner de noen epler og begynner å kaste dem mot gjerdet ved ballbanen.

Plutselig hører de en merkelig lyd et stykke unna. En av guttene bestemmer seg for å undersøke, og går mot lyden.  Det høres ut som den kommer fra et sted ved ballbanen. 

Der finner de en pappeske. Guttene lyser med mobiltelefonene sine. Så ser de det. I esken ligger noen håndklær, og inni er et spedbarn svøpt i en genser.

De ringer nødnummeret, og den lille, foreldreløse gutten fraktes i all hast til sykehuset. Dagen etter er nyheten ute i mediene.

Sjokkerende funn

Sammen med ektemannen Kim følger Edel Hove Jensen nyhetene om det sjokkerende funnet av en forlatt baby – bare noen kilometer fra hjemmet deres.

Mens etterlysningen av barnets foreldre fyller nyhetssendingene, kjenner Edel allerede en dyp omsorg for den lille gutten.

Frederik var han sulten, nedkjølt og solbrent da han ankom sykehuset. Foto: Privat

Paret er allerede fosterforeldre for tre år gamle Bastian. Men Edel er ikke i tvil – hvis kommunen ringer, er de klare.

– Vi visste at vi ville adoptere ham før vi hadde møtt ham, forteller  Edel.

Hun og ektemannen hadde i årevis forsøkt å bli foreldre.

Etter flere runder med fertilitetsbehandling og en mislykket adopsjonsprosess i USA, måtte de til slutt – med tungt hjerte – akseptere at de sannsynligvis aldri kom til å få biologiske barn.

Men midt i sorgen vokste en ny drøm frem.

De begynte å undersøke muligheten for å bli fosterforeldre, og gleden var stor da lille Bastian, bare tre måneder gammel, ble en del av familien.

Skjønn og sårbar

Noen dager etter nyheten om hittebarnet fikk Edel telefonen hun i sitt stille sinn hadde håpet på. En konsulent fra kommunen fortalte at de manglet en familie til den lille gutten – i første omgang som en akuttplassering.

Da konsulenten spurte om de kunne være aktuelle for adopsjon, svarte Edel ja med en gang.

Dagen etter gikk hun inn på Herning sykehus, og da hun så den lille gutten, ble hun overveldet av følelser.

Frederik med ambulansepersonalet som kjørte ham til sykehuset i 2009. Foto: Privat

– Han var så skjønn og sårbar. Han hadde fått en vanskelig start på livet, og vi ville gjøre alt for at han skulle få det godt. Han skulle ikke både være hittebarn og foreldreløs, forklarer Edel.

I dagene som fulgte, satt Edel hos ham hver eneste dag på sykehuset – hun matet ham, vasket ham og skiftet bleier.

Frederik hadde fått både mat og stell før han ble lagt i pappesken. Likevel var han sulten, nedkjølt og solbrent da han ankom sykehuset.

– De fortalte at han neppe ville ha overlevd natten hvis han ikke hadde blitt funnet, forklarer Edel, som noen dager senere fikk ta med seg lille Frederik hjem.

Ingen meldte seg

Politiets etterlysning av  foreldrene pågikk lenge etter at babyen ble funnet. Det ble spekulert i om moren kunne ha lidd av fødselsdepresjon og kanskje ville melde seg senere.

Men etter hvert som tiden gikk og ingen gjorde krav på gutten, fikk Edel og ektemannen mulighet til å adoptere ham.

Det ble raskt klart at den lille gutten, som hadde hatt en tøff start på livet, var full av livsglede.

Ofte hadde han et stort smil om munnen, og da han begynte på skolen, viste han seg å ha lett for de faglige emnene.

På den store eiendommen – med egen innsjø, bålplasser, shelter og åpne vidder – tilbrakte han utallige timer i lek og utforsking.

Edel husker hvordan han og Kim dro på utallige fisketurer, og hvordan hun og sønnen hadde en fast tradisjon: turer til København, hvor det alltid var Frederik som bestemte hva de skulle gjøre.

Edel kunne kjenne omsorgen for Frederik allerede før hun hadde møtt ham. Og den er bare blitt bekreftet. Foto: Søren Jul Lamberth

For Frederik var det aldri en hemmelighet at han hadde blitt forlatt i en pappeske. Allerede før han kunne forstå det, begynte Edel å fortelle ham om hans vanskelige start på livet.

Historien ble gjentatt mange ganger i løpet av oppveksten – både hjemme og i nærmiljøet, hvor den var godt kjent.

I barndommen tenkte han ikke mye over det – for i hans øyne var Edel og Kim hans foreldre. Bastian var hans bror, og da Fie kom inn i familien som fosterbarn, ble hun hans lillesøster.

Når han møtte mennesker som ikke kjente til bakgrunnen hans, trodde de det ikke. Ofte måtte han finne frem en gammel avisartikkel om saken for å overbevise dem. Og når de forstod at det faktisk var sant, ble han gjerne møtt med sørgmodige blikk.

Bare noen få ganger ble det brukt mot ham – gjerne i forbindelse med en krangel. Men i mange år var det bare en naturlig del av hans historie.

Den genetiske arven

Da tenårene nærmet seg, begynte tankene på de biologiske foreldrene å melde seg. Selv om han hadde de beste foreldrene han kunne ønske seg, merket han at han ikke kunne speile seg i dem.

På et tidspunkt slet han med eksem på føttene, som viste seg å være arvelig, og han kunne se at vennene enten lignet foreldrene sine på utseende eller væremåte.

– Jeg hadde nok en del spørsmål jeg ønsket svar på. Mest av alt: Hvorfor forlot dere meg? Generelt handler det nok om at jeg vil ha noen å speile meg i. Noen som ligner meg på en eller annen måte, forklarer den nå 16-årige Frederik Hove Jensen.

Frederik har alltid følt seg som en del av en familie. Edel og Kim er foreldrene hans. Bastian er broren hans, og da Fie ble en del av familien som fosterbarn, ble hun lillesøsteren hans. Foto: Privat

Da han var rundt 13 år, valgte han, med støtte fra Kim og Edel, å registrere DNA-et sitt i en database.

Det ble treff. Men det viste seg å være fjerne slektninger av hans oldeforeldre – og der stoppet sporet opp.

Saken er foreldet, og derfor har Frederik ikke hatt andre muligheter enn å lete etter sine biologiske foreldre på egen hånd.

Gjennom hele prosessen har Edel og Kim vært trofaste støttespillere i jakten på svarene på de store spørsmålene som har meldt seg gjennom årene. For Edel vet at – uansett hvor høyt de elsker ham – kan de ikke gi ham den biologiske speilingen han lengter etter.

– Jeg unner ham virkelig å få svar. Men vi har også forberedt ham på at han kan bli avvist. Derfor var det viktig for oss at han nådde en viss alder før vi begynte å lete etter dem.

  – Han måtte være moden nok til å håndtere en mulig skuffelse, dersom de biologiske foreldrene ikke ønsker kontakt, forklarer hun.

Ønsker svar

Frederik har en forestilling om at moren er liten av vekst. Men tankene om de biologiske foreldrene holder ham ikke våken om natten, forklarer han.

For tiden er fokuset hans rettet mot neste kapittel i livet, nemlig utdanning.  Frederik ønsker å utdanne seg til mekaniker.

Fisketurer med far har vært en del av Frederiks oppvekst. Foto: Søren Jul Lamberth

Frederik er verken sint på eller skuffet over sine biologiske foreldre. Han tenker at det må ha vært omstendigheter som tvang dem til å ta den vanskelige beslutningen for 16 år siden.

Mest av alt ønsker han å fylle noen av hullene i sin egen historie.

– De skal på ingen måte være redde for å kontakte meg. Det eneste jeg ønsker, er å få noen svar. Kanskje ligner vi på hverandre? Kanskje kan de fortelle om sykdommer som finnes i familien, sier Frederik.

Bak spisebordet hjemme henger et stykke tre med ordene «mors dag» brent inn. Det ble laget i en håndverkstime på barneskolen, men henger der fortsatt som et stille minne. Ordene minner ham om hvem hans kjærlighet er rettet mot.

– Kim og Edel er mine foreldre. Det vil de alltid være, fastslår Frederik.

Edel med sløyd-skilet hun fikk i gave fra Frederik. En bedre gave kan ingen foreldre få. .Foto: Søren Jul Lamberth

Likevel håper han at han en dag vil stå ansikt til ansikt med sine biologiske foreldre.

– Jeg vet ikke om det vil lykkes. Men jeg håper det.